Rypejakt i Vesterålen, del 2.

Forrige helg bar det på nytt til Vesterålen. Turen for tre uker siden ga absolutt mersmak, området er nydelig, og det er også endel fugl der. Men det er aldri noen garanti for at man får rype å steke, så med meg i sekken hadde jeg godt med mat. På forhånd hadde jeg kuttet opp vel et kilo grønnsaker, sopp og løk, og jeg hadde også med tre store kyllingfileter. Kjell Gunnar hadde tatt med et halvkilo hvalkjøtt, så middagene hadde vi klare i tilfelle vi ikke hadde jakthell med oss. Selvfølgelig var det også pakket egg, bacon og pølser. Det blir liksom ikke ordentlig tur uten.

Men i motsetning til for tre uker siden da vi satt i nesten 20 grader og koste oss, var det denne helga meldt nordavind og frost. Så jeg valgte å ta med tomannsteltet og vinterposen denne gang. Jeg kom fram i 5-tida på ettermiddagen, og begynte å gå oppover. Kjell Gunnar hadde gått opp noen timer i forveien, og funnet en leirplass og fått fyr i bålet. Det kom et drag nedover dalen, men ikke mer enn at det ga trekk til bålet, og det var ikke spesielt kaldt selv om det var frost. Vi lånte et par stoler fra en hytte som står i nærheten, som er åpen for folk.

 

Til kvelds ble det stekt hvalkjøtt, sopp og løk, og kokte grønnsaker. Sammen med en fløtesaus er dette nydelig og enkel turmat å lage på bål eller stormkjøkken. Gode og mette krøp vi i teltene i 11-tida på kvelden, og da var jeg veldig godt fornøyd med at jeg valgte vinterposen i stedet for min vanlige Helsport 3-sesongspose. Det tok bare et par minutter før jeg hadde fått varmen i posen, og jeg sov som en stein til alarmen ringte i halv åtte-tiden neste morgen.

Etter en solid frokost bega vi oss opp i fjellet. Det hadde falt litt snø som lå fra ca 350 meter og oppover. Men når våt skletta fryser på lyng og stein er det godt fotfeste, så det var ikke glatt.

 

Jeg gikk opp mot den samme ura der jeg hadde hellet med meg sist gang, og jeg var ikke kommet fram før jeg hørte rypa rape oppi der. Jeg gikk mot lyden, og så etterhvert en flokk som satt i overkant av ura. Vi trodde at rypa kanskje var litt mindre lettskremt i og med at det hadde kommet litt snø, og den dermed stolte mer på kamuflasjen sin, men dengang ei. Den lettet på ca 200 meters hold, og det var umulig å komme på skuddhold på den. Vi gikk begge rundt fjellet og møttes i en steinur lenger bort, men ingen av oss hadde vært i nærheten av å få skutt.

Etter å tatt en liten kaffepause bestemte vi oss for å gå tilbake til leiren. Det hadde blitt ganske sent på ettermiddagen, og det så ikke ut til at det skulle bli rype på noen av oss. Kjell Gunnar gikk et par hundre meter ovenfor meg, og klarte nesten å komme på hold på ei rype som satt på en stein, men det ble bare nesten. Da så jeg plutselig ei som satt mellom noen steiner, jeg kom på hold og fyrte av. Det så ut som at jeg bommet, for det virket som at den jeg siktet på lettet og fløy avgårde sammen med 7-8 andre ryper som plutselig dukket opp. De hadde sittet i skjul bak steinene, for jeg så bare den ene.

Men bare for å være helt sikker på at jeg hadde bommet gikk jeg oppover mot der den hadde satt. Og helt riktig, det var ingen rype der. Jeg lette rundt steinen, og noen meter bortenfor stakk jeg hodet inn mellom noen steiner. Der lå det rypefjær! Da var det bare å flytte unna noen store steiner som lå der og stikke hodet inn, og jammen lå det ikke en rype der. Jeg har enda ikke (bank i bordet) mistet en rype jeg har skutt, så det var en lettelse å nå tak i den. Rypa var ganske så blodig, så Kjell Gunnar mente at enten var det en rev som hadde tatt den og lagt den der, eller så var det de andre rypene som hadde hakket den ihjel, men jeg fant hagl da jeg skar den opp, så den var nok min :)

 

Men det ble med den ene rypa den dagen. Det er ikke akkurat nok mat til to voksne menn, så det var lykken at jeg hadde tatt med kyllingfiletene. Så vi delte dem og stekte et rypebryst til hver, og med samme tilbehøret som dagen før ble det et solid måltid. Og til forrett hadde jeg bålgrillet rypehjerte.

 

Det blåste mer og mer, så vi ble nødt til å sette opp en vindskjerm.

 

Vi var ikke like optimistiske på dag to som vi var første dagen, men vi måtte nesten prøve lykken da vi tross alt hadde kjøpt kort og befant oss i jaktterrenget. Vinden var fortsatt ganske sterk, men for haglejakt spiller det liten rolle. Etter fjellrypa kan det være en fordel, da trekker den gjerne lenger ned i ura der det er bedre ly for vinden. Vi valgte begge en annen rute denne gangen, Kjell Gunnar gikk opp i en annen steinur, mens jeg tok meg en tur langs den siden som ligger mot sola, der det ikke var snø. I dette terrenget er det mer lirype, så jeg tenkte at jeg kanskje kunne få meg litt skytetrening. Det er stor forskjell på å skyte rype som står i ro kontra rype som flyr, og sistnevnte er jeg enda ikke spesielt god på. Jeg gikk på et par liryper innover, men de er der enda. Og det var helt rolig til jeg var kommet innerst i dalen.

 

Da jeg nærmet meg ura under toppen litt til venstre for midten i bildet så jeg at det satt masse ryper i overkant av den. Det var ganske så bratt, men jeg bestemte meg for å gi det et forsøk. Jeg sto lenge og studerte terrenget før jeg begynte å gå mot den rypa jeg mente var nærmest meg. Det var greit fotfeste, men det ble vel bratt i overkant av steinura. Men jeg kom meg på 30 meters hold, og fyrte av. Rypa datt ned av steinen og ble liggende. Jeg skulle akkurat til å pakke den inn i avispapir og legge den i sekken da det kom en annen rype flyvende og satte seg rett bortenfor, akkurat innen skyteavstand. Jeg tok opp hagla og skjøt den og. Jeg så rypa falle ned av steinen og bak en annen, og begynte å gå for å hente den. Men da jeg nærmet meg så jeg at den flakset nedover steinura. Den var bare skadeskutt.

 

Jeg hadde veldig lite lyst til å gå opp og ned den ura en gang til, men man er pliktig å lete etter skadeskutt vilt, og jeg har som sagt enda ikke mistet en eneste rype så langt. Så jeg gikk mot den steinen nederst i ura der jeg så den sist, godt over 100 meter lenger ned. Hagla hadde jeg med meg ned, i tilfelle den flakset avgårde om jeg fant den, og jeg måtte skyte den en gang til. Å finne igjen en enkelt stein i steinur på så lang avstand er ikke enkelt, men jeg begynte å lete i det området jeg trodde var det rette.

Etter å ha lett i et område på ca 10x10 meter uten resultat i ca 10 minutter, begynte jeg å slippe meg litt og litt lenger ned i ura. Og da jeg stakk hodet inn mellom noen steiner så jeg en enkelt rypefjær der. Jeg fikk unna en stor stein som sperret inngangen, og da jeg stakk hodet inn så jeg rypa ligge så fint inni der. Jeg strakk meg så lang jeg var, og klarte akkurat å nå tak i vingen. Men rypa levde enda, og flakset og sprellet, så jeg mistet den. Og borte var den. Jeg lette videre i noen minutter til, og ca fem meter lenger ned fant jeg den igjen. På nytt måtte jeg fjerne et par steiner, men denne gangen klarte jeg å få et godt grep om halsen på den. Det føltes utrolig godt å få tak i den slik at den ikke ble liggende der og pines. Den var truffet i låret, så det kunne godt tatt en stund før den blødde ihjel.

Mens jeg var på tur opp til sekken og den første rypa kom det en ny rype flygende rundt fjellet og satte seg litt ovenfor der jeg skjøt den første, så da var det bare å gå opp og ta den og. Den sto så fint på en stein, og falt ned da jeg skjøt, og rullet rett nedover fjellsiden til meg. Så da hadde jeg plutselig tre ryper jeg måtte pakke ned. Men da hadde skytingen skremt bort de rypene som satt der fra starten av, og det var bare å begi seg mot leiren. Jeg gikk samme ruta hjem som dagen før, men det var på samme viset. Mye rype, men de lettet lenge før man var på skuddhold.

Den jaktinga på dag to var kanskje akkurat på grensa av hva som er forsvarlig. Det var rimelig bratt oppi der, og selv om jeg hadde godt fotfeste, vet man aldri før uhellet er ute. Jeg ville aldri ha gått så høyt hadde det ikke vært for det frosne slapset som lå på lyngen og steinene, for det gir veldig godt fotfeste. Hadde det vært vått hadde jeg ikke gått en meter over steinura. Ei rype er ikke så mye verdt at det er noe man risikerer liv og helse for, og det er nok av historier om jegere som har mistet livet eller kvestet seg fordi de har tatt for store sjanser. Senest nå i helga, et tragisk tilfelle i Moskenes. Og det er som regel lettere å gå opp enn å komme seg trygt ned.....

Selv om vi fikk en forsmak på vintertemperaturer var det en fantastisk tur på nytt til vakre Vesterålen. Og har man skikkelig underlag og sovepose er det ingen problem å holde varmen i minusgrader. Og så er det jo deilig å våkne om morgenen når det enda er mørkt ute, det er iskaldt i teltet, og så fyre opp primusen i forteltet og få litt lunk i teltet. Det blir neppe siste teltturen i år, jeg har på langt nær så mange netter i telt som jeg hadde håpet på i år. Det blir flere.

Rypejakt i Vesterålen.

På fredag bar det på nytt til Vesterålen. Området har endel plasser jeg har forelsket meg i, terrenget er mange steder ikke så bratt og fjellene er ofte ikke så spisse og steile som i Lofoten. Dette gjør at det er mye flott jaktterreng i området, i tillegg til mange flotte fiskevann. Planen for helga var å kombinere jakt med litt garnfiske (ja, faktisk), og å nyte det som fort kan bli den siste helga med mulighet for en todagers telttur i knallvær denne sesongen. Jeg var framme i sju-tida på fredags kveld, og det hadde begynt å mørkne. Opp til teltplassen ved vannet er det en times gange, og det var en herlig kveld.

Vel framme ved vannet hadde Nilssen fått fyr i bålet. Han hadde gått opp dagen i forveien, og hadde fått seg et par ryper. Så da ble det lagd blodfersk rype på stormkjøkkenet, med grønnsaker, sopp, potetmos og viltsaus. Bedre mat er det knapt mulig å oppdrive, hver bit er en nytelse. Og å nyte slike delikatesser foran et bål i tosifret antall grader i slutten av september var bare helt fantastisk.

Dagen etter var vi oppe i halv åtte-tida på morgenen. Og etter en god frokost med egg og masse bacon (viktig å ha noe kraftig å gå på dersom man skal gå lenge i fjellet) bega jeg meg opp mot steinura i ni-tida. Det hadde begynt å blåse ganske kraftig, men jeg tok også med meg min .17 HMR i tillegg til hagla. I det jeg nærmet meg så jeg en flokk fjellryper i overkant av ura, og bega meg opp mot dem. Men de lettet før jeg var kommet på skuddhold. Jeg fulgte etter flokken rundt fjellet, og plutselig så jeg ei rype som stakk hodet fram bak en stein, og fyrte av med hagla.

Jeg så at jeg traff, og gikk fornøyd opp for å hente fuglen. Men da jeg kom opp lå det to ryper der! Jeg måtte kjenne på begge for å kjenne om de var varme, eller om det var en som lå der fra før, men begge var truffet av det ene skuddet. Min første dobbel, og det helt utilsiktet. Da måtte jeg feire med en kopp kaffe og en bit sjokolade.

Fjellrypa sitter ofte høyt oppi ura.

I tre-tida var vi nede ved gapahukene igjen.

Vi dro garnet som hadde stått siden i går, og i det var det seks ørreter på 150-300 gram, akkurat nok til et måltid for to. Garnet er finmasket, og å sette et slikt i et vann som er ganske overbefolket er ingen problem. Det har bare godt av litt kultivering. Ørreten smakte helt nydelig sammen med grønnsaker og fløtesaus. Og til kvelds ble det lagd hamburger på bålet.

Vi var kommet i oss i soveposene allerede klokken halv elleve på kvelden, trette etter en lang dag i fjellet. Og neste morgen var det opp allerede klokka sju. Frokosten gikk ned i full fart, og vi bega oss på ny opp i fjellet. Allerede før jeg kom opp til ura lettet det to liryper på 20-25 meter. Jeg var helt uforberedt, da jeg ikke hadde forventet å gå på lirype oppi der, men jeg vet at det kan sitte fugler igjen når noen letter. Så jeg gikk mot stedet de lettet fra, og jeg hadde ikke gått mer enn fem meter før det lettet ei til. Den fløy på skrå vekk fra meg, men jeg traff på første skuddet, og den falt til bakken.

Den fortsatt sterke vinden gjorde at fjellrypa satt godt trykket ned mellom steinene i ura, og der er den ikke bare å få øye på, men jeg fikk meg et par til før jeg trasket ned fra ura i to-tida på ettermiddagen. Sekken var litt tyngre enn da jeg gikk opp, selv om vi hadde spist opp mye av maten, og da jeg kom hjem gjensto etterarbeidet. Jeg skjærer ut brystfileter og lår, og jeg tar også vare på hjertene. Disse har en kraftig og god viltsmak, og jeg skal prøve å varmrøyke og tørke dem, for å bruke på en suppe slik man bruker bacon. Det skal bli spennende.

En ting lærte jeg i alle fall denne turen, og det er at å ha med seg en liten rifle i fjellet når det er litt vind er bortkastet. Selv i leveggen, der det var mindre vind, var det håpløst å treffe. Jeg prøvde en gang på ei rype som satt så fint på en stein, og fyrte av fem skudd på den, men rypa satt fortsatt og så seg rundt. Så jeg gikk heller bort og skøt den med hagla. Rypa er lita, og det skal ikke mye vind til før kula er ute av kurs. Så er det et lite trekk oppi lia blir den liggende hjemme neste gang jeg skal på tur. Det blir bare ekstra vekt.

Dette har vært kanskje årets flotteste tur. Å være ute i et slikt fantastisk vær og med slike temperaturer i månedsskiftet september/oktober er ikke noe man får oppleve så altfor ofte, og når det i tillegg vanker både rype og fisk så er det fullkomment. Måtte dette været vare i alle fall fram til desember!

Den jævla gåsa!

I fjor tok jeg endelig jegerprøven, etter å ha tenkt på det i mange år. Jeg kjøpte meg en hagle og fikk faktisk 10 ryper i løpet av høsten, noe som var 9 mer enn jeg hadde håpet på. Bitt av basillen investerte jeg derfor i en liten rifle, en 17 HMR, for å også kunne jakte litt etter gås, and og hare når de ikke er innenfor hagleavstand.

Jeg har ikke skutt med gevær siden jeg var i militæret, men optimistisk om jeg er hadde jeg godt håp om å kunne klare å treffe noe, selv om jeg er totalt utrent når det gjelder rifleskyting. Jeg har kun skutt noen få skudd med den i vinter bare for å teste den, og da traff jeg akkurat der jeg siktet etter å ha skutt inn rifla. Så etter at jeg hadde fått grunneiertillatelse på flere områder på Vestvågøy var det med stor iver jeg ga meg ut den 15.august. Jeg skulle skyte min første gås.

Og gåsa sto på marka. Langsetter den er det skog, så det er ganske greit å liste seg inn på den, og jeg fant meg en fin plass bak noen trær der jeg kunne legge an. Avstanden var omtrent 100 meter og det var ikke vind, helt perfekte forhold for den lille rifla mi. Jeg la meg ned og siktet på ei gås som sto rett mot meg med strak hals, og skuddet gikk rett i. Gåsa spratt til værs og la seg rolig ned på bakken. Stolt som en hane over å ha skutt min første gås på mitt første skudd med rifla etter et byttedyr bega jeg meg ut på marka for å hente byttet. Men da jeg var 30 meter fra den reiste den seg opp og fløy sin vei, og jeg sto der som en tosk. Jeg hadde lært noe nytt: Skyt en gang til så du er sikker.

Som ny jeger lærer man noe nytt hele tiden, og jeg kastet bort flere gode muligheter de første dagene, da jeg nok først og fremst er for utålmodig og for brå, og skremmer den opp. I tillegg må man lære seg å lese hvordan gåsa oppfører seg, hvor den står og hva den gjør på de forskjellige områdene. Men på søndag bød det seg fram en ny mulighet. Gåsa sto i fjæra, en liten flokk på 12-13 fugler. Jeg kom meg på ca 100 meter igjen, og fyrte av. Skuddet traff, men gåsa hoppet ut i vannet. Jeg ladet om og skjøt en gang til, en erfaring rikere fra forrige gang. Da falt hodet ned i vannet, og gåsa var død. Jeg hadde vadebuksene på meg i tilfelle jeg måtte vade ut etter den, og det måtte jeg. Men det var fralandsvind, og jeg nådde den ikke. Jeg sto i fjæra med vann til brystet, kun 3-4 meter fra gåsa, og betraktet den der den sakte men sikkert drev utover fjorden. En ny erfaring rikere i alle fall.

Jeg tror ikke Vårherre vil at jeg skal få gås. For tre dager siden gikk jeg i et område der den bruker å være, og jeg oppdaget 4-5 gås som satt fint på en liten haug. Jeg kom meg så nært som kanskje 80 meter, og la meg til bak en tue. Akkurat idet jeg fikk gåsa i kikkertsiktet skulle jeg bare justere liggestillingen min litt, og da smalt det i ryggen så jeg så stjerner. Jeg holdt igjen vrælet, men hadde ikke sjans å holde gæveret stødig. Jeg måtte åle meg tilbake og legge meg ned til smerten hadde gitt seg såpass at jeg kunne prøve igjen. Men da jeg ålte meg fram til rifla støkket jeg gåsa, og den sjansen var blåst.

Men den tabben som irriterer meg mest gjorde jeg for to dager siden. Jeg hadde begynt å gå dobbelt, som de sier. Det vil si at jeg har både rifle og hagle med meg. Rifla hang over skuldra mens jeg hadde hagla i hendene. Jeg spottet gås på ca 500 meters avstand, 7-8 stykker som satt fint på noen steiner nedi fjæra. For å komme på den måtte jeg gå en lang omvei, og det punktet der jeg kunne komme nærmest uten å bli oppdaget estimerte jeg til å være på ca 60 meters hold. Da jeg kom fram tenkte jeg derfor at jeg hadde ikke bruk for hagla, så jeg la den fra meg, og krabbet de siste 10 meterne med bare rifla. Akkurat i det jeg stakk hodet over kanten på haugen lettet de 7-8 som satt på steinene. Så kom det et brus fra ei dump bare 10-15 meter nedenfor meg. Det lettet minst 50 gås på perfekt hagleavstand. Og hagla lå 10 meter bak meg......

Man lærer så lenge man lever. Og jeg tenker at snart må vel min tabbekvote være oppbrukt. Det er frustrerende at jeg har skutt to stk, men ikke fått noen av dem. Når man først skyter noe bør man få utnyttet det til det det er ment som, nemlig mat. Nå begynner gåsa her i området å bli såpass skutt på at den kommer ikke like mye inn på markene som for en drøy uke siden, den står enten langt ned i ei åpen fjære eller ute på holmene, så det spørs om jeg ikke har blåst mine sjanser. Men det har vært morsomt, og jeg har enda et lite håp om å kunne få min første gås. Og jeg har lært mye om gåsjakt på disse dagene. Nå er det også åpnet for jakt på and, så da må jeg lære meg enda noe nytt. Og om bare litt over to uker starter rype- og harejakta.

Jakt er gøy!

Sjøørretfiske i storm

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg er det noen vann som er absolutt best når det er dårlig vær ute, gjerne sørvest og regn. Værmeldingen for fredag - lørdag var av det dårlige slaget, men jeg hadde lyst å teste ut et vann der jeg tidligere har fått klart mest fisk når det har vært godt vær og stille på vannet. Så jeg hektet vogna på kroken og ga meg avgårde.

Jeg var ikke veldig høy i hatten der jeg kjørte over Gimsøybrua i vind på 25 m/s, men jeg kom meg trygt over, og var ved vannet omtrent i 9-tida på kvelden. Det pøste ned, og når kastene kom opp mot storm styrke, var det godt å ha en duk å sette seg under og tørke vannet fra ansiktet. Jeg satte den et stykke inn i skogen, ellers hadde den nok blitt slitt i stykker. Men den holdt, og mellom de verste elingene var det bare å gå ut og kaste litt.

Til min overraskelse fikk jeg to halvkilos sjørreter og en mindre i løpet av de første ti kastene. Jeg brukte den samme nymfa som forrige gang, Pheasant Tail i str 12. Men ettersom det ble mørkere ble det også helt slutt på at fisken tok. Jeg fisket fram til i 2-tida på natta, men det ble med de fiskene. Vannstanden steg med 15, kanskje 20 cm på de timene jeg var der, og vinden ble bare sterkere, så da var det på tide å gi seg.

Været bedret seg betraktelig til lørdag, og på kvelden var det nytt forsøk. Denne gangen var forholdene mer slik jeg liker dem, relativt vindstille, og bare noen små regnskurer innimellom. Kjell Gunnar hadde kommet, og han tok en ørret på 750 gram allerede i 5-tida på ettermiddagen. Jeg gikk en tur rundt vannet, og hadde fått et par på 400 gram da jeg kom tilbake til bålplassen. Og da det mørknet begynte det virkelig å bite.

I løpet av 3-4 timer fikk jeg totalt 8 stykker, den største på 900 gram, en på 700 gram og flere på 5-600 gram. Det ble en rimelig tung pose etterhvert, men nå begynner det å bli bra i fryseren, og mere fisk kommer til å bli utsatt framover. Men det er oppløftende at jeg allerede har fått flere sjøørreter i dette vannet så langt i år enn jeg har gjort på ganske mange år, og enda er det tre uker igjen av sesongen. Og det beste fisket begynner som regel når det blir helt mørkt om natta.

Til helga blir det en ny tur en eller annen plass. Og forhåpentligvis blir været såpass bra at det blir teltet som blir tatt i bruk. Det er veldig koselig å ligge i campingvogna, men det er i teltet jeg sover best. Jeg har bare 13 netter i telt så langt i år, og er langt unna målet på 30 netter. Håper på godt vær framover og en fin høst.

Når man oppdager noe nytt.

I mange år har jeg brukt samme fluer og nymfer etter både sjørøye og sjøørret. Jeg har fem fluebokser stinne av forskjellige tørrfluer, våtfluer, nymfer, streamere, tubefluer og klekkere. Men det blir bare til at man prøver noen få kast, og dersom ikke fisken tar på et av disse kastene, så er det tilbake til de gamle jeg vet fungerer.

Når jeg fisker etter sjørøya bruker jeg så og si kun Black Gnat nymfe i str 12-16. Jeg kan variere med å bruke våtflua i 12-14, men det er ikke veldig ofte. Etter sjøørreten har jeg brukt Black Gnat våtflue i 12-14 og March Brown i 12-14. Alle i enkelkrok. Disse har tatt utrolig mye fisk opp gjennom årene, og bør være obligatorisk i boksen for alle som fisker i ferskvann. Disse er generelle vårflueimitasjoner, noe som finnes i nesten alle ferskvann.

Men her om dagen var det ingenting som ville ta. Det var vind på vannet og lite insekter i lufta, men allikevel var det endel fine vak. Men det så ut som fisken tok noe som var rett under vannskorpa, ikke oppå, og det tyder på, ja nettopp, vårfluelarver. Jeg hadde fisket i et par timer uten å få annet enn et par små brunørreter, så jeg åpnet boksene for å se om jeg fant noe spennende. Og der fant jeg en nymfe jeg bestilte i fjor, men enda ikke har testet.

Nymfa heter Pheasant Tail, og er en velkjent nymfe for de fleste fluefiskere. Den omtales på flueboksen.no som kanskje den beste vårflueimitasjonen på markedet, men jeg har som sagt aldri fisket med den før. Jeg knøt på en i str 14, og kastet ut langs en sivkant. Etter duppet hadde landet skulle jeg sette meg ned for å hvile ryggen litt, men før jeg hadde fått satt meg, og før jeg hadde sveivet en omdreining, kjente jeg at det dro i stanga. Jeg ga tilslag med en gang, og fisken raste utover vannet. Det ble fort klart at det var en bra fisk, og det tok en stund å få den inn. Med tynn fortom og lita nymfe er det viktig å bruke veldig lett sluring. Da jeg skulle ta den i håven raste den mellom beina mine, tverrvendte og raste ut over vannet igjen. Jeg fikk snudd stanga og fikk løs snøret, og det som berget fisken var nettopp den lette bremsen på snella. Et par minutter senere kom den inn på siden, og jeg fikk håvet den enkelt. En knallfeit sjøørret på nøyaktig ett kilo. På første kastet med "ny" nymfe. Det er godkjent. Jeg fortsatte fisket i et par timer etter dette. Jeg dro opp to ørreter på 6 og 5 hekto, mange mindre som fikk slippe, pluss ei lita sjørøye som også fikk livet i gave. Jeg mistet også flere fine fisker, deriblant en kilosørret rett før jeg skulle ta den i håven.

Første dagen med Pheasant Tail var veldig oppløftende. Dagen etter var det helt andre forhold, sol og godvær, og vindstille. Da blir det gjerne litt kaldt på kveldene, og disen legger seg over vannet, noe som normalt sett ikke er fordelaktig for fluefisket, eller noe annet fiske for den saks skyld. Jeg måtte teste om det var bare et blaff, så jeg ga meg avgårde også den dagen. Med så og si samme resultat.

To ørreter på 700 gram og en på 500 gram, i tillegg til 4 røyer på 3-400 gram som enda svømmer der, da jeg har tatt årskvota. Denne dagen gikk jeg opp fra str 14 til str 12 på nymfa, men det ser ikke ut til at det utgjorde noen forskjell. Også denne dagen mistet jeg en kilosfisk rett ved land, og flere mindre. Man mister alltid endel fisk når man fisker med små fluer, slik vil det alltid være.

I dag har jeg bestilt flere. Jeg har bestilt 14 stk i str 12, 14 stk i str 14, 2 stk i str 16 og 2 stk i str 18. Da vil jeg tro jeg skal klare meg en stund framover. Disse små nymfene blir fort ødelagte i en ørretkjeft, så det er viktig å ha noen i reserve. Håper å slite ut flere i helga som kommer.

Nå begynner sjøørretfisket.

Utover i august blir det litt etter litt mørkere om kveldene, og fiske i skumring og mørke etter sjøørret er et utrolig morsomt fiske. De største sjøørretene jeg har tatt i ferskvann har jeg normalt tatt når det har vært helt mørkt, og nesten alltid på små, svarte fluer.

I går bega jeg meg til Lofast igjen, etter at det har vært et brukbart sjørøyefiske de siste gangene jeg har vært der, selv om vi er kommet til august. Forholdene var fine, den lille vinden som kom hadde jeg i ryggen, og da blir det alltid mye vaking, og det er lett å se om røya har kommet opp på grunna eller ikke. Som vanlig var det helt stille de første par timene jeg var der, men klokka halv tolv på kvelden så jeg noe som minnet om røyevak, og jeg gikk og kastet. Og det tok ikke mange kastene før den røya var på land, ei feit og fin ei på rundt halvkiloen.

Men så snudde vinden. Når den presses utover fjorden blir den ofte ganske sterk, og det blir dårlige forhold for å fiske. Selv med såpass høye bølger både så og hørte jeg fin fisk som var og slo, så jeg kastet videre. Men det eneste som tok var 4-5 sjøørreter på rundt 200 gram, i tillegg til endel brunørret og vannrøye.

I 01-tiden på natta var det blitt ganske skjømt, og jeg tenkte at jeg skulle prøve å gå ned litt i størrelse på nymfa. Jeg valgte en nymfe jeg ikke vet navnet på, som skal etterligne en vårfluelarve som stiger opp mot overflaten for å klekke, i bronse og svart i str 16. Jeg kastet ut langs en sivkant der det ofte står fisk, og skulle akkurat til å sette meg ned for å hvile ryggen litt da det dro i stanga. Tilslaget ble gjort veldig forsiktig, og det var fast fisk.

Fisken dro godt avgårde, og det tok noen minutter før den var inne ved land. Jeg senket håven i vannet, men fisken raste rett på siden av den, mellom føttene mine og ut over vannet igjen. Det var litt av et styr å vikle sena ut, da den hang fast i hempa på foten på vaderne også, men det som berget meg var at jeg fikk stanga motsatt vei ganske fort, og at jeg hadde veldig lett sluring. Fisken hadde tydeligvis blitt skremt og fått nye krefter, for det tok et par nye minutter å få den inn, men endelig lå den i håven. En flott, ikke helt nygådd sjøørret på et kilo.

På det neste kastet fikk jeg enda en sjøørret, denne var helt nygådd og var et halvt kilo, så det ble fin fangst denne kvelden. Vinden økte på utover natta, og det ble ikke flere fisker, men jeg var allikevel godt fornøyd.

Nå er ferien over, og plikten kaller, så det blir nok færre turer framover. Men noen skal man nok rekke, da det er enda en stund til fiskesesongen er over og jakta starter. Og for hver kveld blir det litt og litt mørkere. Spennende.

Telttur i Valberg

Da jeg var yngre dro vi ofte til Valberg for å fiske. Fra Vikjord ligger fire vann i rekkefølge, og spesielt i vann to og tre, Urtjønna og Nedre Trolldalsvann, fikk vi mye fin fisk. Vi syklet dit og overnattet i telt, og jeg husker også at vi kjørte dit på mopedene. I Urtjønna fikk vi fin steikfisk mellom 200-400 gram, feit og blank fjellørret som var helt nydelig på smak, mens i Nedre Trolldalsvann jaktet vi på den store ørreten, den største jeg har fått der er på ca 800 gram, men jeg har sett fisk på over 2 kilo inne på grunna.

Jeg har ikke vært der oppe på over 20 år, og har lenge tenkt at jeg skulle prøve disse vannene igjen. Det er utrolig fint der oppe, og spesielt ved Urtjønna er det flott å slå opp et telt, og det er bålved i massevis. Så på fredag tok jeg med meg min seks år gamle datter og gikk opp. Det er helt greit og fint å gå, turen tok omtrent 45 minutter. Vi gikk helt innerst i vannet, der er det best å telte, og også mest bålved.

Etter at vi hadde slått opp teltet og fyrt i bålet var det tid for å fiske litt. Jeg rigget stanga til jenta med makk og søkke, det var det jeg fisket med der i min ungdom, og fikk masse fisk på. Det er endel gress og siv på bunnen, så jeg sveivet den inn rolig i stedet for å la den ligge på bunnen. Og det var fisk på allerede første kastet, en liten mort på omtrent 50 gram. Og like etter en på samme størrelse. Og enda en.

Det ble fort tydelig at også dette vannet er ødelagt, mest sannsynlig på grunn av garnfiske. Jeg har ved flere anledninger funnet garn i disse vannene, og selv om jeg har fjernet dem og gjemt dem, har nok pappskallene kommet tilbake med nye garn. Av de 12-13 fiskene jeg dro opp før jeg ikke gadd mer, var det ingen som passerte 100 gram. For en ivrig fisker som meg var det tragisk, men jenta syntes det var kjempeflott å få fisk, og vi lagde en fiskedam der vi hadde småmortene oppi, så hun fikk leke med dem. Og etter en god natts søvn var det første hun gjorde om morgenen å løpe rett bort til dammen for å se om alle fiskene hadde det bra enda.

I løpet av natten hadde tåka lagt seg grauttjukk over vannet.

Vi hadde egentlig planlagt å steke fisk til frokost, men jeg så ikke helt for meg at jeg gadd å stå der og dissekere disse småmortene der man måtte ha flere fisker for å dekke en brødskive. Så vi grillet pølse også til frokost, som kvelden før. Vi tok heller med hjem noen av disse så hun kunne få litt stekt ørret på brødskiva hjemme, der det er litt enklere å utøve mikrokirurgi enn ute i marka.

For meg var det både godt å være her igjen, samtidig som det var veldig skuffende å konstatere at denne lille perlen er ødelagt, som så mange andre vann på Vestvågøy. Det kan hende jeg går opp hit igjen, men om jeg gjør det, så skal jeg ha med meg noen veldig småbeinte garn jeg kan sette, for å ta så mange opp som jeg klarer. Vannet er lite, så med litt kultivering kan det hende at man kan få størrelsen opp litt igjen. For det er en helt nydelig plass å være, så hadde fisket blitt interessant igjen hadde jeg dratt hit med jevne mellomrom.

Men jenta gromkoste seg. Hun lagde hinderløype, dusj og paraply til fiskene, hun klatret i trær og på steiner, og hun var bestemt på at neste gang vi skulle på telttur så ville hun hit opp igjen. På vei ned igjen lekte vi Dora The Explorer, der jeg måtte være Boots, og hun ga de forskjellige stedene navn som Steindalen, Gjørmebakken osv. Og vi ropte så høyt vi kunne på kartet og så etter Rappo. Hun var strålende fornøyd med å få være den som viste veien ned fra fjellet.

Selv om fisket var en skuffelse var det en nydelig tur på en flott plass. Men som sagt, drar jeg opp hit igjen tar jeg nok med meg noen garn. Det er altfor mye fisk i dette vannet.

Fortsatt liv i sjørøya!

Normalt sett dabber sjørøyefisket av i slutten av juli. Når den har vært i vannet i noen uker virker det som at den søker dypere vann, og dersom man får noen er de som regel mindre, bare 2-300 gram. Men i år har det vært mye kaldt vær, så vanntemperaturen er lav, og det kan hende det bidrar til at røya enda er aktiv, og sjøørreten desto mindre aktiv, da den liker litt varmere vann.

Forleden pakket jeg den lille gapahuken i sekken og bega meg inn på Lofast. Det er siste ferieuke, så det er bare å utnytte dagene til fulle. Jeg var framme i 21-tiden på kvelden, og slo den opp og fyrte bålet, slik at alt var klart. Jeg hadde en mistanke om at dersom røya kom inn på grunna, så kunne det bli ganske sent, så det var greit å ha alt klart.

Det var ikke annet å se på vannet enn småørret som var og plukket mygg. Jeg tok allikevel noen kast med ei lita nymfe, og det gikk på en sjøørret på ca 300 gram ganske tidlig. Jeg tok den, da jeg tenkte å steke fisk dagen etter, og for alt jeg visste kunne dette fort bli den eneste jeg fikk den dagen. Og lenge så det slik ut, det var helt stille. Jeg gikk rundt på andre siden av vannet, fisket langs sivkanter og diverse, men det var ikke livstegn.

Da jeg kom tilbake til teltplassen litt over midnatt så jeg derimot at det var kommet opp mye røye på grunna. Jeg hev meg til med stor entusiasme, det er første gang i år at jeg har sett slike mengder, og det er som regel da det er best fiske. Men ikke snakk om at den tok i. Jeg fikk enda en sjøørret på rundt 300 gram, og da hadde jeg ei god panne fisk til dagen etter. Men så rundt halv to på natta løsnet det. Plutselig dro jeg masse røye. Jeg fikk 4-5 av disse smårøyene på rundt 200 gram, og de slapp jeg ut igjen, men jeg berget tre røyer på 400, 500 og 600 gram.

Den største av disse hadde garnmerker på seg. I fjor fikk vi spesielt mange som hadde stygge garnmerker. Det er fortsatt noen pappskaller som driver og setter garn i elvemunningen, og disse skulle ha vært pisket med en frossen uer. Et enkelt garn kan ta mere fisk enn alle stangfiskerne dersom det står der på rett tid. Det er ren og skjær idioti å fiske med garn på en så liten og sårbar røyestamme.

Egentlig skulle jeg være der i to netter, men jeg måtte hjem og gjøre litt arbeid. Men etter jeg var ferdig med det bega jeg meg avgårde igjen. Jeg klarte ikke å sitte inne i det fine været. Denne gangen satt jeg bare og drakk kaffe og ventet på røya, og litt etter midnatt kom den. Dessverre var det tre andre som sto der og fisket på omtrent samme plassen, og røya kan fort bli skremt dersom det er mye plasking. Så det var ikke de tilstandene som det var dagen før, da jeg var alene der. Men plutselig smalt det i stanga!

Etter en hard kamp var den på land. Og det var stort sett disse som ble landet. Alle vi fire som sto der fikk til slutt hver vår røye på 4-500 gram, men det var det. Jeg hadde en på som ikke kunne vært langt unna kiloen, men den får vente til neste gang. Og klokka 02 forsvant den, plutselig ble det helt stille på vannet. Merkelige greier.

Det blir en ny tur til helga. Kanskje den lille varmen som kommer nå gjør at det blir litt mer liv i sjøørreten og. Jeg har sett mye fin ørret der i år, så den er der. Nå gjelder det bare å få den til å ta.

Sydvest og regn.

Etter at den faste ferieturen med ungene er unnagjort klør det naturlig nok i kastearmen etter et par uker uten fisking. Så selv om det var dårlig vær i går med mye regn og vind, bega jeg meg ut en tur på jakt etter sjøørret.

I noen vann er det best fiske når det er vindstille, klarvær og høytrykk, mens i andre er det klart best når det er regn, gråver og lavtrykk. I går valgte jeg et lite vann der jeg har endel fin sjøørret de siste årene, men alle gangene jeg har fått ørret på et kilo eller mer har det vært mye vind, og gjerne regn. Dette vannet har en liten stamme sjøørret, så jeg sier ikke hvilket vann det er. Det er ikke så mange som fisker der, og slik vil jeg at det skal være. Det er fort gjort å rasere den lille stammen av sjøørret dersom det dukker opp en halvhjerne med et garn der.

Da jeg kom opp var forholdene som forventet. Vannet er omgitt av høye fjell, og på sørvesten kommer enten vinden over fjellet og snur, eller den kommer i fallvinder nedover fjellsiden. Når du hører at det begynner å suse bak deg er det bare å sette seg ned, ellers risikerer du å bli blåst på vannet. Jeg fisket meg innover i vannet uten å få annet enn små stamfisk, og da jeg kom helt innerst var det egentlig ganske fint en stund.

Å kaste med fluestang under slike forhold er ikke noe jeg behersker, så jeg valgte kastestang og dupp. Jeg gikk for en fortom av fluorkarbon for å få flua litt ned i vannet, og en March Brown enkelkrok str 12. Det er denne jeg har tatt alle de største fiskene på i dette vannet. Til høyre for der jeg står på bildet går det en maribakke langs land, og sjøørreten bruker å gå langs den. Og jeg hadde ikke stått lenge før det smalt godt til. Fisken raste godt ut flere ganger, jeg kjører alltid med veldig lett sluring når jeg fisker med små, enkeltkrokede fluer, men etter noen minutter var den på land. En feit og fin, ikke helt nygått sjøørret på 900 gram.

De observante legger merke til at jeg har joggesko på. Jeg kjøper alltid et par billige joggesko i str 46 som jeg bruker til vadebuksene når jeg fisker i ferskvann. De vanlige vadeskoene med filtsåler blir såpeglatte og livsfarlige i vått gress, og jeg har trynet mer enn en gang i disse. Joggesko er dessuten mye lettere å gå i når man må gå et lite stykke.

Etter dette blåste det bare mer og mer opp. Det gikk hvitt utpå vannet, regnet bøttet ned, og bølgene ble opp mot en halvmeter høye på bare 2-300 meter over det lille vannet. Så jeg tuslet meg ned litt før midnatt, godt fornøyd, og enda tørr og fin takket være vadebukser og en god regnjakke.

Det er enda ferie, så det blir nok en tur eller to til før hverdagen innhenter meg.

Fjelltur i Vesterålen

Et sted som er blitt et must de siste årene er et lite fjellvann i Vesterålen. Et lite vann på knappe 100x300 meter, og ikke mer enn 4-5 meter på det dypeste. Vannet ligger knapt 200 meter over havet, så det er bare 20 minutter å gå opp dit, men når du kommer er det som om du er midt i villmarka. 



Det er fjell på tre sider av vannet, og der hører man rype, orrfugl og en rekke andre fuglearter. Det lille vannet huser en bestand av ørret som sjelden blir over halvkiloen, den største jeg har tatt er ikke større enn 530 gram, men den er feit og fin, og utrolig sterk i forhold til størrelsen. Alle gangen jeg har vært her har jeg fått fisk, så det var kun pakket en porsjon hvalkjøtt, litt pølse og egg og bacon. Vi kalkulerte med å spise fisk en gang hver dag.

Og det så jo riktig så bra ut når jeg allerede på andre kastet landet en ørret på fire hekto på en liten svart hareørenymfe. Men etter det ble det stille. Utover kvelden begynte jeg derfor å ta vare på disse småfiskene på 100-150 gram som vi får endel av, da vannet enda er litt overbefolket, bare for å ha noe å fylle panna med. Men plutselig løsnet det, og Kjell Gunnar dro tre flotte ørreter, der den største akkurat passerte halvkiloen med knappe 5 gram. Så da ble det en full stekepanne på hver med ørretfilet.



Ørreten i dette vannet er utrolig velsmakende, og sammen med litt stekte grønnsaker, potetmos og fløtesaus ble det et riktig herremåltid. 



Neste dag våknet jeg av en eller annen grunn allerede i halv åtte-tiden om morgenen. Nilssen var allerede oppe og hadde kaffen klar. Det var helt vindstille, og et yrende liv på vannet. Men det nyttet ikke hvor mye vi kastet, den tok ikke det vi presenterte. Det var en yrende klekking av vårfluer og en og annen døgnflue som jeg identifiserte som Marginata, så ørreten var nok rimelig ensporet der den gikk og plukket fluer. Ikke før utpå kvelden, da klekkingen avtok, begynte vi å få fisk. Eller, begynte Kjell Gunnar å få fisk. Han dro 4-5 flotte fisker på rappen, mens jeg sto der og fuktet fluer. Men da jeg byttet fortom til en tynnere, helt ned til 0.17, først da begynte det å bite hos meg også. Så da ble det et ørretmåltid også den dagen.



Det ble stille og fint på kveldene, og selv om temperaturen ikke var noe å skryte av, og det kom en og annen liten regnskur, var det en nydelig tur til en fantastisk fin plass. Jeg håper jeg rekker en tur til opp hit i løpet av året. En liten perle jeg setter stor pris på.

Sjørøyefaenskapet.

Å fiske sjørøye i ferskvann kan være en frustrerende opplevelse. Du vet at den er der, men du vet aldri om den kommer opp fra dypet eller ikke. På mandag fikk jeg tre stk på rappen i 21-tiden på kvelden, før den forsvant og ikke dukket opp igjen før i 2-tida på natta.

Derfor var jeg klar ved vannet allerede i 20-tiden i går kveld. Jeg ville være sikker på at dersom den kom opp i 21-tiden også i kveld, så skulle jeg ikke gå glipp av det. Forholdene var fine, det var nesten helt vindstille, og det lille draget som kom hadde jeg i ryggen. Men det eneste som var å se var småørret som tok knott og mygg.

Etter å ha kastet og kastet jevnt og trutt i tre timer og kun landet noen ørreter som kanskje såvidt passerte 100 gram tilsammen, gikk jeg rundt til andre siden av vannet for å prøve etter noen sjøørreter som var oppe og slo lus. Disse får man normalt sett ikke, da den sjelden tar før den er kvitt lusa, som tar et par døgn i ferskvann. Men jeg tenkte at sjansen var større der enn å stå å kaste etter røye som ikke var der. Og det var som normalt, den tok ikke den heller. Jeg fikk en brunørret på halvkiloen, men den fikk leve videre. Stamfisken i vannet er det ingenting i veien med, men det var sjøfisk jeg ville ha. Slukøret gikk jeg tilbake til min vante plass, bare for å observere at det fortsatt ikke var kommet røye opp på grunna. Men jeg kastet ufortrødent videre, med samme resultat som tidligere. 

Da klokka rundet ett på natta, og jeg satt og drakk kaffe, observerte jeg plutselig et vak jeg syntes så ut som et røyevak. Det er ikke alltid like lett å skille mellom røye og småørret, da den gjerne bare er og super i seg flua, men av og til kan den vake slik at man ser ryggfinnen, og da vet man hva det er. Jeg satte fra meg koppen, tok stanga og trasket ned til vannkanten. Og jammen gikk det på en røye. Med tynn fortom og lett sluring er en halvkilosrøye en morsom fight, men jeg vant denne gangen. Fisken ble avlivet, da jeg skulle ha røye til middag i dag, var i alle fall planen. Jeg kastet ut en gang til, og sannelig gikk det på en til. Også denne ble berget, og den var større enn den første.

Akkurat da begynte det å regne. Det regnet i fem minutter, og da elingen var over var fisken borte. Jeg kastet videre i to timer til, men uten et napp, og uten å se et eneste røyevak. Merkelige greier 

Det ble to stk denne kvelden, og det blir røye til middag i dag. Lite og ingenting smaker bedre enn stekt fersk røye med fløtesaus. Det skal bli snadder. 



Røyene veide 630 og 460 gram. Perfekt steikfiskstørrelse 

Sjørøyefisket er i gang!

Hele juni går jeg og gleder meg til sjørøyefisket. Dette fisket er noe av det morsomste jeg vet, da vi fisker med små fluer/nymfer, tynn fortom og så er i tillegg sjørøya en lunefull skapning. Ene dagen ser man den ikke, neste dag er det masse av den, ene kvelden kommer den opp på grunna kl. 20 om kvelden, og neste dag kl. 02 på natta. Man vet aldri når eller om den viser seg.

Jeg tok med min datter på seks år til mitt favorittvann allerede forrige fredag. Dette er unormalt tidlig, men været var godt, så vi hektet vogna på kroken og dro en tur. Vi fikk fortalt at det hadde blitt tatt noen røyer allerede, men av dem som fisker på djupna med skje og flue. Det er ikke et fiske jeg har sansen for, så jeg venter heller til den kommer på grunna en uke eller så senere på sesongen. Og vi fikk rett, det var for tidlig, og ingenting ville ta. Men alle var vi enige om at det var en fin tur.

I helga som var ble det en ny tur. Første helga i juli var den helga der jeg fikk de første røyene i fjor, så forhåpningene var tilstede. Etter en meget hektisk jobbuke var jeg på plass ved vannet i 9-tida på kvelden. Og leiren slo vi opp på vanlig måte.

Kjell Gunnar var allerede kommet seg i gang med fisket. Men selv om vi denne gangen observerte noen røyer ganske nært land som var og slo, så var det ingenting som ville ta i. Vi hadde begge veldig lyst på årets første måltid med stekt sjørøye, så vi (må jeg skamfullt innrømme) prøvde oss faktisk litt med skje og flue, men det var ingenting som ville ta. Så det var bare å komme seg i posen etter å ha grillet noen pølser.

Dagen etter var været fint, og etter en god frokost bega vi oss på andre siden av vannet, for å prøve på djupna med skje og flue. Dette er det de fleste fisker med etter sjørøya, men for meg er det et åndssvak-fiske. Jeg liker det ikke. Men røya står dypt på dagtid, og man kommer ikke ned med flua, så det er eneste muligheten. Vi kastet og kastet, prøvde med og uten maggot, og jeg prøvde Attraqua, me jeg hadde ikke et napp. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har fått fisk på dette. Kjell Gunnar mistet et par stykker, så det var i alle fall røye i vannet.

Etter en stund ble jeg lei og gikk til leiren og stekte hvalkjøtt til middag i stedet.

Med potetmos, kokte grønnsaker og vilt/fløtesaus ble det et nydelig måltid. Og etter en powernap ved bålet gjenopptok vi fiskingen i 20-tida på kvelden. Og plutselig satt den for Kjell Gunnar. Han dro opp to røyer og en ørret, alle på rundt halvkiloen, i løpet av en liten halvtime. Mens jeg sto der og kastet med min Black Gnat nymfe, som jeg har klokketro på. Jeg mistet en røye, men deretter ble det helt stille. Selv om jeg la om til March Brown, som var den han tok sine fisker på, var det ingenting som ville ta verken hos meg eller hos ham. Så rundt midnatt stekte vi årets første måltid med fersk sjørøye, og jeg kan love at det smakte helt ypperlig!

Det var ikke livstegn på vannet, bare noen småørreter som var og lekte seg. Men i 02-tida på natta sa jeg til Kjell Gunnar at "Jeg tror du har lurt meg med den derre March Brown. Skal jeg få fisk må jeg kaste med Black Gnat nymfe, det er bare den som funker!" Vi lo litt, jeg knøt om og kastet ut. Og etter fem sekunder satt den! Og den ble årets første sjørøye for meg, en feit og flott skapning på 650 gram. Kvelden var berget!

Det ble ikke noe fisking på meg på søndag. Men allerede på mandag måtte jeg ha meg en tur til. Etter at jeg var ferdig i kundemøte i Svolvær dro jeg direkte dit på kvelden, og var framme i 20-tida. Kjell Gunnar kom bare fem minutter etter, og denne gangen var det action fra første kast! På de fem første kastene dro jeg to røyer på 6 og 4 hekto. Disse ble avlivet. Årskvota i vannet er på fem fisk, så nå er jeg over halvveis.

Jeg fikk en til like etterpå som veide nøyaktig halvkiloen, men den fikk slippe. Så begynte Kjell Gunnar å få fisk, og da klokka var 23 hadde han også fått tre. Men så dreide vinden, den kom imot, og da blir det med en gang mye vanskeligere. Vi prøvde å gå rundt vannet for å stå på den siden det var lè, men ingenting ville ta. Så vi endte opp på samme plassen igjen utpå natta. Plutselig fikk Kjell Gunnar to stk på kort tid, mens jeg sto og dro uten å ha et napp. Da jeg skulle på jobb dagen etter måtte jeg snart avslutte, men skulle bare ta ett kast til. Og da satt den igjen. Og plutselig dreide vinden på nytt, og vannet la seg. Da så vi røye, og kastet mer. Klokka var blitt over to da jeg landet en ny halvkilosrøye, men nå var det på tide å dra hjem. Plikten kalte dagen etterpå.

Vel hjemme ble de to røyene vakuumpakket og frosset. Røya er feit, og surner etter et par mnd i vanlig frysepose. Men i vakuum holder den glatt et halvt år. Og dette er den beste matfisken jeg vet, så den skal spares til en senere anledning.

Det er veldig godt å ha fått landet de første røyene og å ha spist årets første røyemåltid. Regner med det blir en tur dit igjen om ikke mange dagene.

Første test av Attraqua Spice

I går dro jeg til Storvannet i Nusfjord. Dette vannet huser fin røye, men den kan være vanskelig å få til tider. Jeg har allerede vært der to ganger så langt i år og prøvd lykken, men jeg har ikke hatt et eneste napp. Da jeg kom fram var det vindstille og fint, og jeg stilte meg opp der elva kommer ned fra Tennvannet. Det er der jeg har hatt mest flaks tidligere.



Ofte står røya kloss i fossen og beiter. Jeg fikk bjørkemåler på jakken på tur nedover, så det ramler sikkert noen uti som de beiter på, men denne gangen hadde jeg kun med meg makkstanga, da jeg skulle teste Attraqua Spice, og om det var noen forskjell på om jeg fisket med eller uten den på makken.



Jeg tredde på makken og dyppet ned nedi pulveret og ristet boksen godt. Hele makken ble dekket av pulveret, det klebret seg fast. Jeg fisket med to meter fortom, og kastet ut helt inntil fossen, og lot duppet drive med strømmen. Den var ikke kommet fem meter ut før det gikk under, og det var fast fisk. Etter kort tid lå det en røye på ca 400 gram i håven. Fullklaff på første forsøk.

Jeg tredde på ny makk, men denne gangen hadde jeg ikke på pulver. Det ble noen driv i strømmen før det nappet igjen, men denne satt ikke fast. Makken var noe frynsete, men jeg prøvde å dyppe den i pulveret, og på nytt satt det fast fisk.

Dette gjentok seg flere ganger. Jeg førte ikke noen statistikk, men det var innlysende at jeg hadde flere napp med pulveret på enn uten. Utover kvelden ble det helt stille, men da jeg tredde på en ny makk og dyppet den, landet jeg turens tredje fisk. Deretter ble det helt dødt, og jeg pakket sammen en times tid etter den siste var på land.



Fangsten ble tre flotte røyer på 3-400 gram. Jeg konkluderer med at denne turen ga meg et positivt inntrykk av Attraqua Spice. Det skal behørig testes utover sommeren og høsten, men første forsøk var lovende.

Isen har gått!

Endelig har isen begynt å gå av mine favorittvann. Joda, den har gått for et par uker siden på enkelte lavereliggende vann, men disse er for meg egentlig uinteressante å fiske i, da det verken er spesielt pent der, eller fisk som er noe særlig å spise.

De siste ukene har jeg vært flere ganger oppe i noen av mine favorittvann, bare for å bli skuffet. Våren har vært veldig sen i år, da det har vært mye både kaldt og tørt vær både i april og i mai. Men til slutt må isen gi tapt, og det åpner seg opp et av de herligste syn jeg vet, et isfritt, blankt og skinnende rent ferskvann.

Søndags kveld gikk turen til Smedvikvannet. Denne lille perlen besøker jeg flere ganger hver vår. Det finnes ikke bedre matfisk på Vestvågøy enn røya i det vannet, og skal du ha den må du dit med det samme isen er gått. I fjor gikk isen allerede i slutten av april, men i år måtte jeg vente til 21.mai, som er sjeldent sent. Da jeg kom opp kom vinden mot meg, og det er ikke akkurat en fordel. Jeg har alltid tatt mest røye der oppe på mark og dupp, men er det vind imot er det vanskelig å se når røya bare er og smånapper. Det er da man må gjøre tilslag skal man ta den.

Så jeg knøt på med flue og dupp og stilte meg på høyresiden av vannet. Og allerede på tredje kastet tok den. Det var ikke den største fisken jeg har fått, men et lite minutt senere lå en vakker røye på ca 200 gram på land.



Det ble med den ene fisken. Jeg mistet en til like før jeg gikk ned, men ellers var det ganske dødt, slik det normalt sett er når det er vind på vannet der oppe. Men allerede to dager etter var det klart for en liten kveldstur, og da kom jeg opp til dette.

Da fikk jeg også kastet ut et markdupp. Da det er ganske langgrunt i nedre enden av vannet gjelder det å komme langt ut, og ikke mer enn halvannen meter fortom. Mens det lå der ute tok jeg et kast med flue og dupp, og allerede på første kastet var det en som tok.



En etter årstiden helt grei ørret på ca 300 gram. Ørreten her oppe er også nydelig matfisk, så den ble med hjem. Flua jeg brukte var i begge tilfellene Black Gnat nymfe i str. 14. Marken fikk ligge urørt, den var den ikke interessert i. Egentlig litt merkelig, forholdene var fine, og det var mye røye som gikk og vaket, men ikke snakk om.

I går onsdag var det også bare å komme seg ut en tur. Det er fridag i dag, så det er bare å utnytte dagene til fulle. Denne gangen dro jeg til et vann jeg vil holde for meg selv. Dette vannet er et lite vann med en begrenset bestand, men det er ofte stor og fin fisk der, som gjerne er bitevillig med det samme isen går. Jeg var der og lå i telt fra fredag til lørdag, men da var ikke all isen gått, det ble bare med litt kasting i råker mellom flakene. Men selv der så jeg stor og fin ørret som var oppe og plukket fjærmygg eller steinfluer, så det var ganske frustrerende.

Men i går var endelig all is borte. Det kom vind nedover vannet, i kast da vannet ligger mellom høye fjell. Jeg kastet med sluk til å begynne med, da det er det jeg har tatt mest fisk på der om våren tidligere, men den ville ikke ta. Etter en stund prøvde jeg også med flua, og da den samme nymfa som i Smedvika. Men med like dårlig resultat.

Det var endel fisk som var oppe og slo. På denne tiden er det mest fjærmygg og steinfluer i luften, så jeg skiftet til en grå myggklekker i str. 14, det var det jeg hadde som lignet mest på steinfluer. Og da satt det plutselig en fisk. Den raste godt ut og gikk et godt stykke innover vannet, men jeg hadde også veldig lett sluring pga den lille nymfa og kun 0.19 i fortom. Etter tre-fire minutter satt den i håven.



En etter årstiden feit og fin ørret på 710 gram. Tidlig på året merker man fort når fisken tar om dette er en som har spist godt gjennom vinteren eller ikke, og denne var det god kamp i, så det var jeg egentlig aldri i tvil om at det var. Denne er såpass stor at den skal i folie med masse godt krydder og smør i buken. Det er den beste måten å tilberede fisk på mellom halvkiloen og kiloet, etter min mening.

Det var ikke flere som ville ta den kvelden, men det gjorde ingenting. Jeg har fått årets første fisker i ferskvann disse dagene, og jeg fryder meg over at det endelig er mulig å fiske i disse vannene. Det er i slike vann jeg liker meg best, og jeg tilbringer vel så mye tid ved bålet der jeg drikker kaffe og betrakter naturen som jeg bruker på å fiske. Det kommer i andre rekke. Det er trivselen som er viktigst.

Allerede i morgen blir det kanskje en ny tur. Jeg har en plass til jeg har lyst å sjekke ut.

Vogntur til Gullesfjord

Forrige helg fikk jeg ut campingvogna. Nå er jeg først og fremst en telter, men det er godt å ha vogna i bakhånd dersom været ikke er på sitt aller beste, spesielt på vår og høst. Vogna er ei 2004 Home Car Racer (faktisk) 49, er 532 lang og 222 bred, utvendige mål. Den har fast dobbeltseng framme, to køyer bak og en salong i midten som kan benyttes til sengeplass dersom jeg har med meg hele hurven, da eldstemann er for lang for køyene. Det gjør at det blir litt trangt inni, det er begrenset for hva man får plass til på fem meter. Men den har fast toalett og selvfølgelig oppvarming, så det gjør at jeg godt kan ta med lillejenta på tur både vår og høst. Og så er den bare 1300 kg, så jeg kan akkurat dra den med Skodaen.

Oppvarminga er bare luftvarme, og det gir på langt nær samme gode varmen som vannbåren varme, men så lenge man ikke skal bruke den på vinterstid holder det i massevis. Og når det er slikt vær som det var i Gullesfjord i helga var det veldig godt å ha et varmt sted å gå inn når det ble for kaldt.

Jeg var framme i 9-tida fredag kveld. Da var det ganske vindstille og fint, selv om det var bare et par grader. Det var en som hadde fått et par ørreter på 7-8 hekto tidligere på ettermiddagen, men på kvelden var det ganske så stille. Det er ikke uvanlig på våren at det roer seg utover kvelden. Men akkurat da vi skulle til å ta kveld var det en flott ørret i lufta ganske nært land, så da ble det en liten økt til, men også den uten resultat.

Jeg sov som en stein, som jeg alltid gjør i vogna. Da jeg våknet i halv ti-tiden var det rimelig kaldt i vogna, da jeg ikke har varmen på om natta. Da var det bare å stå opp og slå den på, og krype under dyna et kvarters tid. Det hadde allerede ankommet flere fiskere som var i full gang med fisket, de første var der i 8-tida om morgenen.

Det gikk snøelinger og var til tider ganske så sur vind, så det ble korte økter og mye kaffedrikking. Totalt var vi på det meste 8 stykker som sto der og fisket, men det var ikke mange som fikk ørret. Utpå ettermiddagen var det en som hadde hellet med seg og landet en flott sjøørret på 1.1 kg. Og så må jeg vel nevne at Kjell Gunnar fikk en flott sjøørret på 2.5 hekto :D

Det ble koteletter til middag, til tross for at jeg på ettermiddagen landet en sei på ca 2.5 kg. Når man får slik sei går det an, i motsetning til de man vanligvis får der på 15-20 cm. Den ble filetert og tatt med hjem, og blir nok flere gode middager.

På kvelden stilnet vinden, og vi fyrte opp bålet i fjæra. Det er ikke ordentlig tur uten litt pølse på bålet og ei pils.

Det var veldig godt å gå å legge seg i ei varm og god vogn den kvelden. Temperaturen ute sank ned mot null, og det gikk snøelinger. Kjell Gunnar var snill nok til å tilby meg å få komme opp i teltet hans og varme meg dersom det ble kaldt, men jeg holdt ut. Men neste morgen våknet jeg til dette.

Sjøen gikk hvit utpå, og det fristet ikke i det hele tatt å forlate varmen i vogna. Det sklettet og haglet om hverandre, og da får selv mitt pågangsmot seg en solid knekk. Så etter å ha laget en god frokost og drukket litt kaffe pakket jeg ned og bega meg på hjemtur.

Det var veldig godt å få tatt årets første tur med vogna, og ikke minst å få testet at alt fungerte som det skal. Da er den klar til neste helg når jeg skal ha min lille prinsesse, og da er det også meldt mye bedre vær, og kanskje over tosifret antall grader. Det ser jeg fram til, kanskje er vi heldige og får tatt oss en tur i ferskvann der hun kan få fisk på sin egen stang, det har hun veldig lyst til. Å ta henne med på denne typen fiske vil bare drepe interessen hennes, så da satser vi på det. Nå går det mot varmere tider, og det ser jeg veldig fram til.



 

Da er vi i gang! :)

Endelig skinte sola over Lofoten, etter at det lavet ned i går. Mesteparten av snøen var smeltet bort igjen, og det var lite vind, så det var bare å hive jenta i bilen og ta seg en tur ut mens man ventet på at hvalkjøttet tinte i oppvaskbenken.

Våren er seinere i år enn i fjor, og det er jeg også. I fjor hadde jeg mistet sjøørret både i januar og februar, mens årets første ble landet i begynnelsen av mars. I år har jeg vært to turer etter sjøørreten, i Gullesfjord for 14 dager siden og en kveldstur i Skulbrusjyen tirsdag i forrige uke. Men det har vært uten resultat, faktisk har jeg ikke vært i kontakt med sjøørret enda i år. Og siden det har vært såpass kaldt i det siste hadde jeg ikke spesielt store forhåpninger i dag heller.

Disse steg et par hakk da vi kom fram og traff noen kjente som hadde landet seks fine sjøørreter. Det hadde blitt roligere den siste halvtimen, men man måtte jo prøve. Jeg satte på et intermediate-dupp og en Allys GT, treblekroket. Det er nok den flua jeg har tatt mest sjøørret på i havet de siste årene. Men det var ingen som ville ha den. Det var heller ingen andre som fikk, så jeg tenkte at kanskje perioden var over, men jeg byttet flue til en Mickey Finn og tok noen kast til.

På tredje kastet satt den. Den gikk selvfølgelig rett ned i tangen, og jeg regnet med at jeg kom til å miste den, men den kom seg løs og med litt sveivehjelp fra jenta mi fikk vi den inn mot land. Da tok hun håven og satte seg i vannkanten, og jeg styrte fisken bort til henne, slik at hun fikk håve den inn. Det klarte hun helt fint, og årets første var på land. En litt slank, men helt blank og fin sjøørret på rett under halvkiloen. Jeg spurte jenta om hun ville at vi skulle steke den og ha den på brødskiva til kvelds, og det ville hun, så den ble tatt.

Jeg måtte jo prøve litt til. Å lande fisk, spesielt årets første gir alltid mersmak, så jeg kunne ikke gi meg, selv om jeg lå litt bak skjema til å få middagen klar i rimelig tid. Etter noen kast satt neste. Også denne gikk seg fast på akkurat samme stedet som den første, men også denne kom seg løs. Jenta satt klar med håven og håvet også denne helt perfekt. Denne var både lengre og feitere, og passerte nok halvkiloen. Også den var like knallblank. Så den ble også tatt. Da hadde vi nok fisk til et måltid til alle oss tre.

Til kvelds ble det nytt stekt ørret på brødskiva med majones og et glass melk. Jenta spiste og koste seg, og sa at hun gledet seg til vi kunne dra en plass der hun kunne bruke sin egen fiskestang. Nå er det meldt veldig godt vær hele neste uke, og det er ikke det beste været for å tine is på vann, men det kan gjøre at det blir mer fart på sjøørreten. Så det blir nok en tur i løpet av uka med fluestanga. Men jeg kan nok ikke håpe å få fisket i ferskvann før vi er et stykke ut i mai. Det er forsåvidt det normale. Det var i alle fall veldig godt å få landet årets første fisk. Og da gikk selvfølgelig den vanlige mms'en ut til noen kompiser med bilde og tekst "2-0!" :D
Viktig å holde tradisjoner.
 

Påsketur til Eikefjellet

Etter at jeg hadde levert ungene på lørdag bar turen på nytt til Vesterålen. Denne gangen var målet Eikefjellvannene, som ligger i en dal mellom Forfjord og Buksnes i Andøy Kommune, men på Hinnøya. Da vi var i Gullesfjord forrige helg så vi et bilde derfra der en hadde fått 44 stk på en dag. Det er to vann oppi dalen, der det ene ligger en meter høyere enn det andre, og dermed kalles Øvre Eikefjellvann. Vi skulle på det nederste. Kjell Gunnar hadde gått opp dagen i forveien, men han kom så sent at han rakk ikke fiske den dagen.



Det er vel halvannen times gange opp til vannene, og de ligger bare litt over 100 meter over havet, så det er lett terreng å gå i. Slakk stigning hele veien. Da jeg regnet med at det var råtten snø der som her gadd jeg ikke å ta mine egne ski og begynne med klister og griseri, så jeg lånte min sønns smørefrie turski. Disse er naturlig nok for myke til meg, så det gled ikke spesielt godt. Det satt derimot som støpt i motbakkene, så det gikk ganske radig. Jeg var oppe ved vannet i halv fem-tiden på ettermiddagen. Kjell Gunnar hadde fått 15-20 stykker med stort og smått, så vi tok steikfiskene og gikk opp til der han hadde slått leir.



Jeg hadde med meg mitt nye tomannstelt, det skulle testes for første gang. Men den plassen jeg grov ut ble akkurat litt for smal, så jeg fikk ikke full strekk på duken.



Dette teltet heter Naturehike Cloud 2, veier bare 1.5 kg, og er 220 cm langt, 120 cm bredt og 110 cm høyt. Det har en vannsøyle på 5000 mm både i bunn og regntrekk, og leveres også med en ekstra underduk som kan brukes ved behov. Til sammenligning har mitt Helsport Romsdalshorn en vannsøyle på 3000 mm, og den lille gapahuken 2000 mm, så det skal være rimelig regntett. Telt av denne sorten, med så lav vekt og så høy vannsøyle koster normalt fra 5000,- og oppover, men dette kostet bare 1079,-. Det er made in China, så vi får se om et par år hvor holdbart det er. Tester jeg har sett gir det bra karakter, om enn med noen bemerkninger angående litt rifter i sømmer. Tiden vil vise.

I alle fall, det ble årets første måltid på stormkjøkkenet med sprøstekt småfisk.



De ble servert med fløtesaus og potetmos til, og smakte helt ypperlig.

På kvelden våknet rypa. Da det ble skjømt ble det mer og mer liv på den oppi lia, og rett før midnatt kunne vi se at de kom gående nedover bare noen få meter bortenfor. Steggen begynner vel å bli våryr, og som med mannfolk flest klarer den neppe å ha så mange tanker i hodet når den kommer i det humøret. Det var veldig morsomt å stå og høre på der de kranglet og kjeklet om damene.

Dagen etter var vi oppe litt over åtte på morgenen. Jeg hadde sovet som en stein i teltet, og i motsetning til når jeg lå i gapahuken eller lavvoen var det lite kondens på soveposen. Ikke mer enn sola tok ganske fort knekken på.



Mens vi spiste frokost begynte en flaggspett å hakke i trærne rett overfor leiren. Det er ikke noe man ser så veldig ofte, så det var et artig syn. Den holdt på nesten hele dagen. I motsetning til dagen før var det nå helt vindstille, og etter å ha fortært en god frokost bestående av erter, kjøtt og flesk med tilsatt saltkjøtt bega vi oss ned på vannet i ti-tida. Det begynte å bite ganske med en gang, men isfiske er et merkelig fiske. Vi sto ca 10 meter fra hverandre, begge fisket med røyeblink og maggot, men mens Kjell Gunnar dro opp 12 stk på ca 20 minutter, sto undertegnede uten å ha så mye som et eneste napp. Det kom seg litt utover dagen, så da vi avsluttet hadde han fått 25 og jeg hadde fått 10. Jeg avsluttet litt før han og gikk opp til leiren og la meg i sola og slappet litt av mens jeg tørket fottøy og sokker. Der duppet jeg faktisk av en liten stund, det var varmt og godt.

Det ble stekt røye til middag også denne ettermiddagen, og den smakte like godt som dagen før. Også denne gangen servert med fløtesaus og potetmos. På kvelden tok rypa løs igjen, om enn ikke like mye som kvelden før. Jeg kjente at det klødde i avtrekkerfingeren, men nå skal den få være i fred og sikre etterveksten. Vi hørte også orrfugl oppi lia, så det er et rikt fugleliv i området. Denne kvelden gikk vi og la oss litt tidligere, planen var å stå opp litt tidligere enn dagen før for å få med oss mest mulig av morrabettet, men som vanlig gikk den planen i fisk. Vi er nok litt for glad i å ligge og sove på formiddagen begge to.

Vi var nede på vannet i 10-tida etter å ha spist frokost, kokt kaffe og pakket ned alt utstyret. Vi fisket til klokka var halv ett, da hadde undertegnede fått 15 stk, mens Kjell Gunnar hadde fått 5 stk. Så da ble det en pose smårøyr med i sekken, uten at den gjorde sekken så veldig mye tyngre. Nedturen gikk på halvparten av tiden som turen opp, det gikk slakt nedover, og selv om skiene ikke gled spesielt godt gikk det ganske radig. En herlig tur var over.

Dette var uten tvil årets fineste tur så langt. Sol, vindstille og varmt og godt på dagtid, og selv om det ble bra med frost om kvelden var det fortsatt helt vindstille, så det ble ikke kaldt. Og med ordentlig pose og underlag sover man godt, selv rett på snøen. De to neste helgene skal jeg ha min datter, og da blir slike turer uaktuelt, men nå får jeg vel snart ut campingvogna, så det kan hende det blir en tur med den ei av helgene.
 

Lavvotur til Gullesfjord

Våren er senere i år enn i fjor. Denne dagen i fjor var jeg og fisket i en råk i et ferskvann litt oppi fjellet, men så langt i år er det ingen steder det er mulig å fiske, annet enn på isen. På lavereliggende vann er det ingen som klarer å lure meg utpå nå, så da må man enten begi seg til fjells eller fiske i sjøen. I helga valgte vi det siste.

Gullesfjord er en fiskerik fjord. I tillegg til gode bestander av torsk, sei, kveite og andre havfisker har den også gode bestander av både laks, sjøørret og sjørøye. Det ligger enda is på den innerste delen av fjorden, men beveger man seg noen kilometer utover kommer man til åpent hav. De ivrigste begynte å fiske her allerede i januar/februar, og fikk fin sjørret allerede da. Men det beste fisket er i april/mai. Jeg prøvde meg her både i fjor og året før, men lykkes ikke å lande annet enn småsei.

Da jeg enda ikke har fått ut campingvogna var alternativet telt og sovepose. Kjell Gunnar har investert i ny lavvo, så vi testet den.

Lavvoen er beregnet for 5-7 personer, men da må man være veldig gode venner. Det er uansett rikelig med plass for to.



Det ble bare noen få kast på fredagskvelden, mest bare for å fukte snøret. Men det var en ørret oppe og viste seg fram, så det var jo litt håp for neste dag. Været var nydelig, kanskje egentlig litt for godt for sjørretfiske i havet, da det gjerne er en fordel med litt vind og bølger. Så da fyrte vi heller opp bål og laget mat. Kveldsmaten ble hvalkjøtt stekt på stormkjøkkenet med kokte grønnsaker og fløtesaus, nydelig mat.



Kvelden var kald, klokken 22 viste termometeret -6 grader. Jeg hadde tatt med en porsjon tørket saltkjøtt som jeg hadde lagt i vann på kvelden for å ha til frokost, og det var stivfrosset på morgenen. Men jeg sov som en stein, faktisk helt fra midnatt til klokka 10 på formiddagen. Da var faktisk Kjell Gunnar stått opp. Det må være første gangen jeg har sovet lenger enn ham. Han har et sovehjerte jeg ikke har sett maken til. Til frokost ble det varmet en boks med erter, kjøtt og flesk, der jeg tilsatte det saltkjøttet jeg hadde vannet ut. Det var helt knall, og holdt meg mett langt utpå dagen.

Fisket var derimot ikke noe å skryte av. Vi så en og annen fin fisk på godt over kiloen som var oppe og slo, men det var ingen som fikk noe annet enn småsei. Tilsammen var vi 5-6 stykker som var der og fisket, og to av dem var borti sjøørret som var rundt kiloet, men begge slo seg av. Jeg prøvde mye forskjellig av streamere, rekeimitasjoner og andre attraktorfluer, men ørreten tok ikke. I kveldinga fikk jeg faktisk ei lita sild.



Men det fristet ikke med steiksild, så den slapp jeg ut igjen. Ingen av seiene vi fikk var såpass at vi gadd å skjære filet og steike heller, det var egentlig plan B. Så da ble det pølser ved bålet i stedet. Kvelden var ikke så kald som dagen før. Det var frost, men det var tydelig at mildværet var på vei. Sov igjen som en stein hele natta, og til frokost ble det kokt kjøttsuppe, også den med en porsjon tørket saltkjøtt.

Vi fisket fra utpå formiddagen til i 16-tida, da pakket vi sammen. Også den dagen så vi endel fin fisk som var oppe og viste seg, men det var ikke noe som ville ta i. De lokale sier at det står enda mye fisk under isen innerst i fjorden og beiter på småreker, rogn o.l., slik at når den slipper skal det bli mer fisk her på denne plassen. Da stiger nok havtemperaturen noen grader, og da skal det bli mer fart i fisken og. Det blir nok en tur til når vi kommer litt ut i mai, men da er marka så våt at jeg tror jeg tar campingvogna med meg. Og kanskje min lille datter skal få bli med en tur. Det var i alle fall en herlig tur, og allerede i påska blir det en til. Da blir det opp i fjellet med teltet, der vi skal isfiske etter røye. Isen der er enda tjukk, og værmeldinga viser at det skal bli mye nattefrost, så isen holder seg nok godt fram til da.

Overnatting og isfiske.

I helgen gikk turen til Vesterålen. Planen var opprinnelig å gå opp i det fjellvannet jeg var i flere ganger forrige sommer og høst, men det var så mye snø at vi ombestemte oss. Å grynne i over halv meter snø med tunge sekker på ryggen uten verken truger eller ski hadde nok blitt i tyngste laget.

Litt av grunnen til at vi håpet å komme oss opp dit er ikke bare at det er fin fisk i vannet, men på kalde vinterdager er det en fordel å komme seg litt opp i høyden. Kald luft synker, og det er mye kaldere nede på flatmark og i daler enn det er litt oppi høyden.

Plan B ble Reinsnesdalen. Dette var egentlig det motsatte av det vi var ute etter, men vi valgte den plassen fordi det var relativt kort å gå, og også mye skog i området, slik at vi lett fikk tak i bålved. Vi gikk innover i 4-tiden på lørdag, og da vi kom omtrent halvveis på vannet gikk vi opp en skogsvei som gikk opp gjennom et plantefelt, slik at vi allikevel kom oss noen titalls høydemeter opp fra vannet. Der fant vi en fin plass der vi kunne ha bål, og det var flatt og fint for å ligge.



Jeg skar granbar som jeg la oppå området jeg planerte, dette både for å gjøre det litt mykere og for å få litt luft mellom snøen og liggeunderlaget. Når man ligger ute er kuldegjennomslag gjennom underlaget det som kan ødelegge nattesøvnen. Jeg hadde tatt med meg min kjære lille gapahuk på denne turen, ganske enkelt for å kunne skjerme meg dersom det kom et lite vinddrag. Jeg lukket bare frontduken halvveis igjen, ellers hadde det blitt veldig mye kondens.

Men det viktigste når man er ute på denne tiden av året er bålet. Det var ikke så lett å finne god bålved, trærne i nærheten var uforskammede friske. Men vi fant litt død gran og selje, samt noe halvrå bjørk, og det tok faktisk et par timer før vi fikk nok globase i bålet og det fatnet ordentlig. Etter å ha gått noen turer vel en kilometer unna leirplassen fant vi noe dau furu og osp, og det brenner som bare juling, så da var vi berget. Så da ble det tradisjonen tro pølser til kvelds.



Det ble bare kaldere og kaldere utover kvelden, og det kom et lite drag nedover lia. Det var et par ganger at jeg måtte reise meg for å gå å sanke ved bare for å få opp varmen igjen. Jeg tror ikke jeg lyver om jeg hevder det var rundt -15 på det kaldeste, men det var et sted jeg ikke frøs, og det var på føttene.

Disse heter Baffin Base Camp Boots, og er som en syntetisk verson av luggene vi hadde da vi var barn. Disse skal ikke brukes utenpå sko, de skal brukes med kun ullester og sokker under. De er utrolig lette og gode å ha på beina, men holder varmen veldig godt. Og som sagt så var det veldig kaldt. Jeg kledde dem på meg med en gang vi var ferdige med å gjøre klar leiren, og beholdt dem på helt til vi skulle gå ned på søndag, til og med inni soveposen. Produsenten anbefaler å bruke disse når det er minusgrader ute, eller på helt tørt underlag. De er ikke vanntette. Men de holdt varmen også da vi sto i ro og fisket på isen, og termometeret i bilen viste -10 da jeg kom ned i halv fem-tiden. Disse fås hos HektaPåTur til kun kr. 399,-. Jeg gir den i alle fall terningkast seks. Bare pass på å ikke ha dem for nært bålet.

Vi tok kveld ganske nøyaktig ved midnatt. Da hadde det kommet et lite skylag, og da ble det litt mildere, selv om det nok fortsatt var rundt tosifret minus. Jeg krøp ned i posen og sovnet etter 10-15 minutter. Der sov jeg som en stein helt til kl. 9 om morgenen. Det hadde ikke vært kaldt i det hele tatt i løpet av natten. En stund etter våknet også Kjell Gunnar, sikkert pga at undertegnede hadde hogd og sagd ved til bålet. Alt vi hadde av mat og drikke var stivfrosset, med unntak av vannet jeg hadde kokt opp kvelden før og hatt på termosen slik at det skulle gå kjapt å koke morgenkaffen. Det tok derfor en god stund å varme opp frokosten, som denne gangen var en boks med erter, kjøtt og flesk. Dette er herlig turmat.

I 12-tiden hadde vi pakket ned leiren og bega oss ned mot vannet. Dette vannet huser mye smårøye, men det skal gå litt sjøørret der på høsten. Vi hadde derfor et håp om å kunne få noen fisker slik at det ble årets første måltid med sprøstekt småfisk. Og etter et lite halvminutt var første røya landet, og da nr. 2 fulgte bare få minutter etter økte jo forhåpningene kraftig.



Etter dette stilnet det av. Den var og smånappet et par ganger, men det gikk et par timer før neste havnet oppå isen. Til slutt fikk Kjell Gunnar to fisker som han generøst donerte til undertegnede, slik at det i morgen blir en liten middag av disse. Bildet er tatt med drone fra vel 50 meters høyde.



De var nok ikke mer enn mellom 50 og 150 gram, men det er uvesentlig. Det var parasitter i innvollene på alle fiskene, men ingenting i kjøttet, så da er det bare å steike i vei. For meg ser det ut som fiskandmakk, der parasittene gjerne er mindre enn når det er måsemakk. Måsemakken sitter gjerne og mer i kjøttet. Vannet er overbefolket, men det huser endel fin røye, selv om vi ikke så noe til den.

Alt i alt var det en herlig tur i et nydelig vintervær, og det var veldig godt å få bekreftet at utstyret holder mål, også i temperaturer under -10, noe vi ikke har altfor ofte her ute. Det gjør det lettere å ta løs på en ny tur om ikke så lenge.

Tilbakeblikk på året som har gått.

2016 har vært et flott år for meg på mange områder, og spesielt når det kommer til mine favoritthobbyer friluftsliv, jakt og fiske. I fjor høst tok jeg jegerprøven, og da vi ble velsignet med en nydelig høst med utrolig mye godt vær, ble det mange jaktturer på meg både i september, oktober og november. Og selv om fiske nok alltid vil stå mitt hjerte nærmest, var det å bli jeger en utrolig morsom erfaring, og ikke minst forlenget det tursesongen med et par måneder. Og til dere som ikke har prøvd det: Å komme sliten og fornøyd ned fra fjellet etter en lang dag i nydelig vær med rype i sekken, for så å tilberede den rykende fersk med god saus og godt tilbehør, det er faktisk noe av det herligste jeg har vært med på. Foreløpig er jeg bare eier av et haglgevær, men med tiden er det ikke umulig at jeg utvider arsenalet med en rifle, slik at jeg også kan jakte på flere forskjellige måter og etter flere forskjellige fugler og dyr. Her er i alle fall et lite sammendrag av mine turer i 2016.

Årets første sjøørret ble tatt 8.mars. Normalt sett slipper jeg ut fiskene på denne tiden av året, men denne blødde, så den ble årets første måltid med fersk ørret.



23-24 april hadde jeg årets første overnatting ute. Med ordentlig liggeunderlag og vinterpose var det ikke noe problem, selv om temperaturen sank godt under null på natta. I år blir det mye tidligere enn det.



I pinsa ble det som vanlig tur til Alta. Denne gangen var vi ekstremt heldig med været, i motsetning til året før da vi ble overrasket av polart lavtrykk og vannrett sludd. Nå fikk vi fisket ganske mye, og selv om vi ikke akkurat lempet fisk fikk vi endel fine fisker, og flere gode fiskemåltider.

På våren hadde jeg og jenta flere fine dagsturer sammen med en kompis og hans datter. Og hun synes det er kjempemorsomt å fiske.



I begynnelsen av juli begynte sjørøyefisket. Etter å ha prøvd i mange år på å få sjørøye på tørrflue lyktes jeg endelig. Totalt landet jeg 44 sjørøyer i år, noe som er soleklar personlig rekord. Snittvekta på sjørøya var veldig fin i år, men jeg klarte ikke å passere den magiske kilosgrensen, da den største veide 930 gram. Kanskje klarer jeg det til sommeren?



Det ble flere turer til Vesterålen denne sommeren. Her fra et lite fjellvann med kanskje den mest velsmakende fjellørreten jeg har smakt.



I slutten av juli hadde jeg en flott tur til et vann på Vestvågøy der jeg ikke hadde prøvd lykken på mange år. Det var masse ørret, og den største var 1.5 kg. I etterkant av denne turen ble det ganske så mye bråk med en av grunneierne, men det sto sin prøve. Så lenge jeg hadde fått tillatelse fra en av de andre grunneierne har jeg mitt på det tørre. Og det blir garantert en tur eller tre dit også i løpet av denne sommeren.



I slutten av august ble min datter med på telttur. Hun hadde fått sovepose og hodelykt av meg, og været var godt. Hun storkoste seg i marka hele dagen, selv om hun var litt skuffet over at hun ikke fikk fisk på sin egen stang. Hun skal få være med flere ganger nå når hun er blitt ett år større.



Å fiske med små, svarte fluer i mørket etter sjøørreter i små dammer er noe av det morsomste jeg vet. Dette er fra et lite vann på Vestvågøy i begynnelsen av september.



Å stripe en caddis eller lignende på stille vann i bekmørket er også et morsomt fiske.



I slutten av september fikk jeg også min aller første rype, faktisk på mitt første skudd. Etter det har treffprosenten falt endel, men det har blitt totalt 10 ryper så langt denne jaktsesongen. Og den er enda ikke helt over.









Totalt ble det vel et sted mellom 25 og 30 overnattinger i telt i løpet av 2016. Jeg har aldri hatt så mange, men det er også første året at jeg har hatt ordentlig liggeunderlag og også sovepose for kaldt vær. Jeg anbefaler alle som liker å ligge ute å investere i et ordentlig liggeunderlag. Kast de du har av skumgummi eller klipp dem opp til sitteunderlag, og legg litt penger i et oppblåsbart på min. 5 cm. Det trenger ikke å koste mer enn litt over tusenlappen, og da ligger du som en prest, i stedet for å ligge å irritere deg over den minste stein, kvist eller kongle som havner under underlaget. Selv på frossen jord blir det ikke kuldegjennomslag, og det blir heller ikke for varmt når det er varmt ute.

En annen sak jeg anbefaler på det sterkeste er å investere i en tarp. Min er 3x4 meter, veier 900 gram, og har barduner slik at den er lett å henge opp. Er det tørt på bakken er det ingen problem å ligge bare under den, og er det regn i lufta kan du strekke den opp foran teltet slik at du har et område der du kan sitte i ly for regnet, tørt og godt.



Dersom været blir bra blir nok årets første tur om vel 14 dager, da med hagla etter rype eller hare. Om det blir i telt, koie eller bare under duken kommer helt an på hvor det blir og hvordan været er. Jeg gleder meg allerede som en unge, og ser fram til et friluftsår med mange nye, flotte opplevelser.

 

 

Min første rype

Vel er dette i utgangspunktet en fiskeblogg, men det handler også om friluftsliv og turer i skog og mark, og nå har jeg utvidet interessen til også å omfatte jakt. Jeg har lenge fundert på å ta jegerprøven, men det har liksom aldri passet. Men i år bestemte jeg meg for å endelig gjennomføre kurset. Jeg ser på dette som en mulighet til å utvide tursesongen med to-tre måneder. Ordentlig telt har jeg, oppblåsbart liggeunderlag, og både 3-sesongs og 4-sesongs sovepose, så er været bra er det ingenting i veien for å ta en overnattingstur selv i november-desember.

Fredag for halvannen uke siden tok jeg eksamen. Våpen hadde jeg allerede avtalt med en kompis om å kjøpe fra ham, og i forrige uke var våpensøknaden godkjent, og jeg kunne ta min første jakttur. Jeg gikk en tur på et område i Flakstad en tidlig morgen i et nydelig høstvær, 15 grader, sol og helt vindstille. Men det var ikke verken fugl eller hare å se. Det ble en nydelig tur, men jeg gikk tomhendt hjem. Men det er vel med jakt som det er med fiske, alle dager er ikke like, og vår herre vet at jeg har dratt tomhendt hjem fra mange fisketurer.

I dag etter jobb kjørte jeg et sted der jeg har tillatelse fra grunneier til å gå. Jeg har allerede sjekket ut mange områder, og kontaktet diverse grunneiere. Noen områder er fredet, mens andre er åpne. De setter i alle fall stor pris på å bli spurt, selv om noen ikke er villige til å slippe folk ut på jakt i sitt terreng. Jeg gikk i et område som er ganske slitsomt å gå i, i alle fall inntil du kommer opp på fjellet. Jeg var ikke høyere enn litt over 300 meter, og oppå der var det snaut. Jeg gikk opp dit for å kunne krysse nedover lia, der det var ganske mye småkratt og litt steiner, fint rypeterreng.

Halvveis nedi lia lettet det plutselig en rype 10 meter bak meg. Jeg snudde meg, og da rypa fløy ganske rett fra meg var det ganske greit å sikte. På ca 20 meters hold trakk jeg av, og jeg var egentlig forberedt på å skyte en gang til (hagla er dobbeltløpet), men jaggu falt den ikke på første skuddet. Den ramla rett ned i et lite bjørkekratt, og flakset litt med vingene før den datt ned. Da jeg kom fram lå den stille og rolig på bakken.



Dette var også den eneste fuglen jeg så. Vante jegere jeg har snakket med sier at den enda ligger og "trykker" så tidlig på høsten, og at du kan gå forbi mange uten at du har anelse om at de er der i det hele tatt. Jeg går også uten hund, da jeg ikke er noe hundemenneske, og kommer aldri til å få meg hund heller. Da er det mer på lykke og fromme om du skremmer opp ei rype eller to. Men også her gjelder det samme som når man fisker, det er ikke vits i å ta mer enn man skal spise. Det skal være noen igjen til neste år, og året etter det igjen. Og dessuten er det ikke lenger en delikatesse dersom du spiser det en gang i uka året rundt.

Vel hjemme ble rypa flådd, brystene og lårene skjært ut, og jeg tok også vare på hjertet. Det skal jeg salte og varmrøyke, det skal visstnok være fantastisk godt i f.eks en viltgryte eller på en vilt/soppsuppe, i syltynne skiver oppå, på samme måte som man kan ha bacon oppå. Her skal det testes mange forskjellige måter å tilberede på. Nå er det ikke gitt at jeg som uerfaren jeger får flere ryper denne sesongen, men nå har jeg i alle fall èn. Jeg gleder meg til å smake!

Streaking caddis på stille vann.

Å stripe en tørrflue med fluestanga på et blikkstille vann i bekmørke er noe av det morsomste fisket jeg gjør. Utpå høsten blir det mindre insekter i lufta, så aktiviteten i vannet er mye mindre enn på sommeren, og fra slutten av august og i september er nesten det eneste man ser nattsvermere, i alle fall etter mørkets frambrudd. Og en streaking caddis kan minne om disse. Jeg drar den forsiktig inn slik at den striper forsiktig på overflaten, og ørreten angriper som regel denne agressivt, når den tar. Man kan gjerne stå lenge og kaste uten et napp, det er bekmørkt og helt stille, og tankene vandrer. Plutselig eksploderer det i vannskorpa foran deg, og som regel er det fin fisk som tar. I fjor i august og september dro jeg mange flotte fisker på denne måten, men i år har jeg ikke hatt hellet med meg. Den eneste jeg har fått er en sjøørret på vel 600 gram.



I går var det en nydelig kveld, så etter jeg var ferdig på jobb dro jeg til et sted jeg har hatt hellet med meg før. Da jeg kom fram litt før halv ni var det allerede begynt å bli bra mørkt. Jeg gikk til vannet og satte meg ned for å se om det var fisk, enten fisk som tok fluer eller nygådd sjøørret som slo lus. Men det var ikke liv på vannet. Like etter kom månen opp, og det ble helt nydelig å være ved vannet. Da ønsket jeg at jeg hadde med meg gapahuk og sovepose, men det hadde jeg jo ikke.

Jeg gikk bort til en sivkant og vadet ut så langt jeg kunne. Fra der jeg sto kunne jeg enten kaste langs etter sivet (det er der jeg har fått mest fisk før) eller kaste rett utover vannet. Jeg begynte med å ta noen kast langs sivkanten, men det var ingen reaksjon. Då så jeg en fisk som lagde bevegelse i vannet 10-12 meter rett ut. Jeg kastet ut dit et par ganger, og plutselig smalt det. Det var den vanlige aggressive måten å ta denne flua på, og det ble etterfulgt av et godt utras. Den kjempet godt, men etter et par minutter lå den i håven. Og akkurat idet jeg tok den i håven glapp flua. Perfekt timing.



En ikke nygådd, men veldig velholdt sjøørret på 750 gram. Det var en hannfisk, det vistes tydelig på at den hadde begynt å få litt krok på underkjeven. På denne tiden er det ingen fare å ta en hannfisk, den er ikke buksprengt og smakløs som hunnfiskene er når den nærmer seg gytetid. Så denne ble middag i dag, og smakte helt nydelig.

Men sjøørreten må være sen i år. I fjor på denne tiden myldret denne tjønna av nygådd sjøørret, og jeg tok mine siste der helt i slutten av september. Det blir nok noen turer til, men det nærmer seg slutten. Dessverre.

Når man ikke får fisk.

Høsten er på tur, og med den nærmer fiskesesongens slutt seg med stormskritt. Fisken begynner å bli opptatt med fiskesex og sånt, og er ikke så interessert i å ta i på det man prøver å friste den med. Allikevel kan man under rette forhold ha gode fiskeopplevelser utover i september, som i fjor da jeg den 27. september opplevde et vidunderlig fiske i fullmåne og 12-13 grader.

I helga som var ble det en dobbel-tur. På fredag kjørte vi til en plass der det fortsatt er lov å fiske, og prøvde oss etter ørret. Meldingen var fin, men da vi kom fram var det ganske mye vind. Dette er etter min erfaring ikke spesielt fordelaktig, i alle fall ikke dersom man skal prøve å stripe en tørrflue. Da er det helt klart best når vannet er stille og det er nattsvermere i lufta, da kan man trigge ørreten til hugg. Mens vi var der økte vinden bare mer og mer på, og det ble vanskelig å kaste med fluestang, da jeg fikk den fra høyre der jeg sto. Det gjorde ikke saken bedre at da jeg skulle gå bort til den plassen der jeg kunne stå med vinden i ryggen å kaste, møtte jeg en diger elgokse. Hvem som ble mest redd av den og meg er usagt, men jeg holdt meg unna, da jeg hørte han trampet og prustet oppi skogen ved vannet. Så da ble det mye kaffedrikking utover kvelden, og selvfølgelig litt pølser på bålet.



Det går noen meter pølser i løpet av en fiskesesong. Det er godt og enkelt, og bål har man jo uansett.

Etter en god frokost lørdags morgen gikk turen videre til Vesterålen, der vi gikk opp i et fjellvann jeg har vært et par ganger tidligere, senest for 14 dager siden sammen med min datter på snart seks år. Det er en fin liten tur, og stedet er det absolutt ikke noe å utsette på.



Temperaturen lå på 15 grader, og det kan man ikke klage på midt i september. Allikevel var det veldig rolig på vannet, kun noen småfisker som var oppe og slo. Tidligere i år har vi fått mange fine fisker her fra 3-5 hekto, feite og knallrøde i kjøttet. Tidligere var vannet sterkt overbefolket, men det er absolutt i bedring. Enda er det behov for å ta ut litt fisk, så alle småfiskene havner på land. De er så små at det er ikke noe å steke, så dersom man ikke får av den "vanlige" størrelsen må man ha mat med seg. Og denne gangen hadde vi sikret oss.



Etter 3-4 timers fiske uten å være borti en av de fine fiskene i vannet gikk jeg bort og tente i bålet. Med meg hadde jeg en dobbelpakning King Size hamburger, og denne ble grillet på bålet. Jeg hadde også tatt med remulade, ketchup, ost og både rå og stekt løk. Så det ble middagen.

Vi fortsatte fisket utover kvelden. Det bruker vanligvis å være et godt fiske der i både skjømming og mørke, men ingen av oss fikk noe annet enn disse småfiskene. Jeg hadde på en fin en ganske sent på kvelden på ei drukna maur, men den glapp før jeg skulle ta den i håven. Og da mørket kom begynte det å småregne litt, så da var det bare å sette opp duken.



Det er nok av trær i området, så det er ingen problem å finne verken bålved eller feste for duken. En slik anbefaler jeg alle som er glad i å dra på tur å anskaffe seg. Den har berget mange fisketurer der man har blitt overrasket av regnskyll.

Da det ikke ble fisk til kvelds dro Kjell Gunnar opp ei god lunse med nydelig hvalkjøtt. Med meg hadde jeg blomkål, brokkoli, sopp, løk, bacon og fløte. Grønnsakene smørstekte jeg først og hadde litt fløte over, så stekte jeg bacon og hvalkjøtt sammen, og hadde også fløte over dette. Kjøttet han hadde med var helt nydelig og helt uten trevler, så det ble et herlig måltid.



Stappmett og god krøp jeg ned i posen i 12-tida. Da regnet det ganske kraftig, så vi kuttet ut fisket for kvelden og satset på bedre forhold dagen etter. Og det var godt å stå opp til dette været i 9-tida om morgenen på søndag.



Jeg sto rett opp og begynte å kaste. Det var endel brukbar fisk å se langs land et stykke bortenfor leirplassen, den gikk langs land ved gytebekken, og snappet fluer som kom ned den. Jeg prøvde å kaste etter den, men ikke snakk om. Mange forskjellige fluer og nymfer ble testet, men ingen av dem ville ørreten ha. Så jeg gikk heller og kokte kaffe og stekte den andre burgeren i pakken til frokost.

Omtrent i 12-tida oppdaget vi døgnflueklekking på vannet. Det var ikke store mengdene, men det var tydelig at ørreten våknet litt til liv. Nå er jeg ingen ekspert, men etter å ha googlet døgnfluer da jeg kom hjem kommer jeg fram til at det er en type som heter Baetis Rhodani. Den var grønn i kroppen, og ganske liten, så det er mest sannsynlig en annengenerasjon. Kjell Gunnar kunne fortelle at da han var her i september i fjor var det et par dager med intens døgnflueklekking, og da fikk han masse flott fisk. Men fluestanga lå i bilen, det er vanskelig å stå langs land her oppe, og heller ikke gode vademuligheter, så det ble kasting med flue og dupp. Jeg prøvde flere forskjellige typer fluer og nymfer med grønnfarge i, men den tok ikke denne. Så kom jeg til å tenke på at den døgnflua jeg fant var enda ikke kommet helt ut av skallet (eller hva nå det heter), og det var mer gråaktig. Døgnfluelarvene stiger opp fra bunnen og klekker ikke ut før de er på overflata, så jeg lette i boksen etter noe som var mer gråaktig. Der fant jeg en myggklekker i str. 14 der jeg klippet av det hvite hacklet den egentlig skal henge i vannflaten med, slik at den bare hadde kroppen og vingesekken på ryggen igjen. Og allerede på første kastet var det fast fisk. Denne var av den typen vi håper å få her oppe, det hoppet og slo og var mer i luften enn i vannet, og til slutt slo den seg av.

Jeg kastet videre, men dro bare opp noen småfisk. Det var betydelig mere småfisk som ville ha den enn de andre jeg hadde prøvd, så jeg fortsatte med den skamklipte myggklekkeren. Og etter en times tid satt det en til. Denne dro godt avgårde, og jeg så fort at den kunne passere halvkiloen, noe som ville være ny pers i dette vannet. Etter et par minutter lå den i håven.



Det viste seg å være en gammel hannfisk. Den var ikke i samme hold som de andre fiskene vi får her, den var betydelig slankere, og hadde hodet til en kilosfisk. Dette sier meg at det fortsatt er for mye fisk i dette vannet. Når en fisk med et hode på den størrelsen, og mest sannsynlig en respektabel alder, ikke er større enn 530 gram, så er det ikke nok næring i vannet til alle fiskene som er der. Fiskene her blir ikke store nok til at noen av dem blir predatorer, hadde denne vært det hadde ikke vekta vært så lav. Fisk som lever av annen fisk blir store. Jeg kjenner til et tilfelle i et vann på Vestvågøy som er overbefolket, også det et lite vann som dette, der det under kultiveringsfiske for et par år siden ble tatt en ørret i et av disse småbeinte garnene på hele 8.4 kg. Denne har jeg sett bilde av, så det er ingen fiskeskrøne. Den hadde klart å spise seg så stor at den begynte å spise små fisk, og med det vokst seg diger. I motsatt ende av skalaen vet jeg om at en røye på 17 cm fra Åvannet ble testet, og de fant ut at den var hele 9 år gammel. Da spiser den ikke for å vokse, men for å overleve. Så jeg valgte å ikke slippe ut denne fisken. Når den ikke er blitt større er den bare en konkurrent til matfatet for de andre fiskene i vannet, ikke en "kultiveringsfisk", altså en som spiser små fisk. Den er neppe noe til matfisk, så den ble gjemt under en busk.

Jeg håper at bidraget vi har gjort for kultiveringen av dette vannet gjør at neste år er fisken enda litt større og feitere. Vi sikkert tatt opp 100 småfisk tilsammen, og vannet er jo bittelite, så alle monner drar. De lokale sier i alle fall at størrelsen har tatt seg betraktelig opp de siste par årene.

Det ble en herlig tur denne septemberhelgen. Og med mye god mat. Det er ganske enkelt å lage god mat også ute i naturen, og selv om det enda går endel i pølser på bålet, er jeg blitt flinkere til å planlegge og ta med meg litt snadder til fjells. Nå har jeg tatt jegerprøven, så kanskje blir det servert en delikatesse eller to utover høsten også. Først må jeg treffe noen, så pølser blir jeg nok å ha med meg i backup. Eller jeg kan gjøre som Fleksnes gjorde, spise agnet eller koke harehalesuppe. Jeg gleder meg til å ta fatt på jakta. Men fiskesesongen er ikke helt over enda.....

Mørkefiske etter sjøørret.

Fra og med i slutten av august blir det bekmørkt om natta, spesielt når det er overskyet. Fra det begynner å mørkne og fram til det begynner å lysne kan man oppleve et meget godt fiske etter sjøørret i ferskvann med flue, enten det er etter dupp eller med fluestang. Fiskens øyne fungerer mye bedre enn våre i mørket, og den kan se selv de minste nymfer/våtfluer selv om det er bekmørkt. De største sjøørretene jeg har tatt på stang har jeg tatt når det har vært som mørkest ute på denne tiden av året.

Av en eller annen merkelig grunn får jeg ikke dette til å fungere i hav eller brakkvann. Der blir det helt stille når det blir mørkt, og selv om jeg kan ha fisket godt i dagslyset dør det helt hen når mørket kommer sigende. Det er sikkert andre som har egne meninger om dette, men det er i alle fall min erfaring. Så når høstmørket kommer sigende drar jeg til vann som har forbindelse med hav, der jeg kan få nygått sjøørret.

De fleste vannene som har bestander av anadrom laksefisk har strenge åpningstider. De aller fleste stenger den 31 august ved midnatt, noen få stenger så tidlig som 17/8, mens et fåtall holder åpent til midnatt 15.september. Her i området er det vel bare Delp som holder åpent utover i september. De andre vannene stenger ved månedsskiftet.

Men det er en rekke små vann og dammer som ikke er registrert som anadrome vassdrag, og dermed ikke har åpningstider regulert av fylket. Noen av disse er tildels stinne av sjøørret når det har regnet på høsten, og kan gi veldig morsomme fiskeopplevelser. Jeg har tatt sjøørret på 2 kg i en dam som ikke er mer enn halvmeteren dyp i september, og i noen av disse står det tett i tett med fisk. Det sies om sjøørreten at den går opp i hvilken som helst liten bekk for å gyte, så du trenger ikke å lete lenge for å finne en av disse dammene. Det er flust av dem, man må bare vite hvor man skal lete. Her på Vestvågøy vet jeg om et titalls slike plasser, og her kan du fiske året rundt.

Det blir den dagen det snør en viss plass at jeg avslører disse her. Selv om det kan se ut til at dammen koker over av ørret, er det bare en liten bestand, og drar det en idiot dit med et garn vil han ødelegge denne dammen i årevis framover. Ørreten gyter ikke i akkurat denne dammen, men den samles der før den går videre opp i elver og småbekker for å gyte. Fisken står så tett i noen av disse at med en gang fluesnøret lander utpå ser man bare at ørreten piler alle veier, og det er faktisk vanskelig til tider. Men her om dagen hadde jeg hellet med meg.

Jeg dro til en av disse plassene en kveld. Været var usikkert, så da jeg sto ved bilen tok jeg heldigvis den avgjørelsen at jeg tok oljetrøya med meg. De første par timene jeg var der var været bra, men da det begynte å skjømme kom det med regn. Og da plasket det ned. Takk og lov for den avgjørelsen.

Til å begynne med var vannet helt dødt. Jeg fikk ingenting, verken på fluestang eller flue og dupp. Her er det litt større, og litt dypere, så flue og dupp kan man godt bruke. Da regnet og mørket kom begynte fisken å ta. Først fikk jeg en på 6 hekto på ei lita March Brown, deretter en på 4 hekto på samme flue. Da det ble ganske mørkt forsøkte jeg meg med en stripende caddis og fluestanga. Akkurat det fisket er kanskje det morsomste jeg vet, å stripe en større tørrflue på relativt stille vann i stinnende mørke. Dette trigger tydeligvis ørreten, og den angriper veldig aggressivt. Kjempegøy. Men denne gangen var det ingen som så monn i den. Og så begynte det å blåse.

Vinden økte kraftig, og regnet vedvarte, men takket være oljetrøya og vadebuksa holdt jeg meg tørr og varm. Det ble vanskelig å kaste med fluestang, og jeg klarte ikke å se om flua stripet eller gikk under engang heller. Så da gikk jeg tilbake til flue og dupp, men satte på en stor, mørk Montana-nymfe i stedet. Den vises bedre i rufsete vann enn ei lita våtflue. Jeg gikk slik at jeg hadde vinden fra siden, og dro inn i et bra tempo. Og dette ville ørreten ha. Allerede på første kastet fikk jeg enda en på ca 4 hekto, og like etter en flott ørret på rundt 800 gram. Tre av fire var faktisk hannfisk, noe som er uvanlig. Jo lenger ut på høsten man kommer, jo større andel av fisken er normalt hunnfisk. Dette har jeg fått forklart med at hunnen trenger mer energi til gytinga enn hannen, slik at den er mer aggressiv selv om gytingen nærmer seg.

Da hadde jeg fått bra, syntes jeg. På slike plasser kan man ikke ta for mange. Det skal være noen igjen til årene som kommer, så allerede i 11-tida trasket jeg tilbake til bilen. Fiskene var i godt hold, så det ble flere fine middager. Dagen etter ble den største filetert og stekt på panna, med fløtesaus og smørstekte grønnsaker til. Den var den eneste som var hunnfisk, og dermed litt buksprengt, selv om den var langt fra gyteklar. Når fisken er buksprengt og litt slappere i kjøttet fileterer jeg alltid, og steker i panne. Slike har jeg aldri i folie eller koker, det er litt mindre smak på dem enn slike som er faste og fine i fisken.

I dag er det regn og drittvær. Får se om jeg tar meg en tur til en annen av disse juvelene i løpet av kvelden. Det er bare å kle seg godt.
 

På telttur med litjpia.

I helga var endelig værmeldingen såpass at jeg tok med meg jenta på 5 1/2 på telttur. Jeg kjøpte henne sovepose i fjor høst, men det er bare en juniorpose beregnet for sommerbruk. Denne gangen så meldingen ut til å bli såpass bra at vi tok sjansen. Det er ikke noe særlig å ta med seg ei lita jente på tur der man blir nødt til å bli sittende under duken fordi det regner, og alt blir vått. Det er forbeholdt oss spesielt interesserte. Hun skulle få en god opplevelse.

Målet var et fjellvann i Vesterålen. Jeg var her for en måneds tid siden på en todagers, i nordvestkuling og duskregn. Men fisken bet, så det ble en fin tur. Dette vannet har bra med fisk i fin steikfiskstørrelse, og smaker nydelig. Det er et lite stykke å gå, vannet ligger på over 200m over havet, men jenta var der allerede i fjor, der hun fikk sin første fisk. Denne gangen hadde hun med seg sin egen fiskestang, og klærne i egen sekk på ryggen.

Turen opp gikk bare fint. Det er ganske kronglete, steinete og ulendt i det bratteste partiet, men jenta gikk som en prest, samtidig som hun pratet og spurte, og en ganske svett og tungpustet pappa fikk et svare strev med å holde følge med henne. Turen opp tar en liten halvtime, og så må vi innerst i vannet, den eneste plassen det er mulig å sette opp gapahuken. Det er også ganske vått, men jeg har kjøpt nye fjellsko til henne som jeg også har impregnert, så hun holdt seg tørr og fin.

Vi fyrte i bålet og grillet pølser til kvelds. Men det var såvidt at hun hadde tid å spise, det var mye å se på, og hun var veldig opptatt av fiskestanga si. Da fisken står langt ut i dette vannet var det ikke mulig å nå ut til den med hennes lille stang, satte jeg på en makk og bunnsøkke til henne. Det har fisket ganske bra her oppe, men denne gangen ville den ikke ha. Jeg fikk derimot en ørret på flua på ca 350 gram, og den ble sløyd og studert. Vi måtte hive rogna ut i vannet igjen, slik at det kunne bli nye fiskeunger, sa hun. Og jeg så gjorde. Da klokka passerte halv elleve var hun stuptrøtt, og krøp fornøyd ned i posen. Temperaturen var sikkert 12-13 grader, og hun hadde et godt underlag, så hun frøs ikke, og sovnet fort i posen.



Jeg fisket videre i mørket, og tok to ørreter til, der den største var 450 gram. Det er fart i fisken i dette vannet, den er veldig sterk i forhold til størrelsen, og en morsom fisk å fiske på. Og da var maten sikret til dagen etterpå.

Neste dag sto vi opp til et nydelig vær, sol og bare en liten bris. Fisken hadde spist makken på jentas krok, så vi kastet ut en gang til i håp om at hun skulle få seg en fisk på egen fiskestang. Men det var ikke mye fart i fisken. Etter et par timers kasting med flue og dupp tok det endelig i en flott en. Den hadde gode utras og hoppet høyt flere ganger, men jeg ga stanga til Sandra så hun skulle få sveive den inn. Det er litt tungt for henne med den store stanga jeg bruker, men hun greide seg fint, og gjorde akkurat som jeg sa, stoppet opp når utrasene kom, og sveivet når den var ferdig å rase. Jeg tok håven og skulle akkurat til å håve den, men bare en liten meter fra håven slapp flua. Det var en ørret på minst halvkiloen, og jenta ble så lei seg at hun satte seg ned og gråt litt. Men det gikk fort over da kjeks og sjokolade ble tatt fram.

Etter dette satt hun tålmodig og ventet ved stanga si, men den ville ikke ta. Kanskje neste gang? Vi hadde i alle fall et nydelig måltid med stekt ørret på brødskiva med majones og et glass melk. Hun ville at vi skulle dra på flere teltturer, men først måtte vi ha en tur i campingvogna, sa hun. Så da blir det det. Når hun enda er såpass lita er det viktig at hun ikke presses med, men får være med på å bestemme selv. Da blir det lettere å få henne med framover. Denne gangen hadde vi i alle fall hatt oss en kjempeflott tur, og det blir flere.




 

Hellosan

Jeg har vært i det nederste vannet i Hellosan flere ganger siden slutten av juli, og det har vært blandede opplevelser. Første gang jeg var der var den 28.juli, fra tidlig på kvelden og utover natta. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har ikke fortalt sannheten om den turen. Da jeg kom var det overskyet og vindstille, og rundt midnatt begynte det å regne, men jeg ble stående til klokka var ca 03.00.

Allerede på fjerde/femte kastet var det fast fisk. Ørreten var mer i lufta enn den var i vannet til å begynne med, og jeg regnet med at jeg kom til å miste den. Den tok langt ut, og med lett sluring tok det noen minutter før den var i håven. Det var en knallblank og flott sjøørret på 1,5 kg, den største jeg har tatt i ferskvann i år. Og det fortsatte utover kvelden. Jeg hadde med meg en kompis, og mens jeg begynte med Black Gnat testet han ut March Brown. Da jeg hadde tre sjøørreter på land la han om til Black Gnat han også, og da begynte han også å få fisk.

Da ble begynte å bli litt småskjømt i 12-tida tok det virkelig av. Det var napp på nesten hvert kast, og vi mistet vel så mange som vi fikk, og vi slapp også ut endel sjørret fra halvkiloen og ned. Det var mye stamfisk som også tok flua, de største opp mot halvkiloen, men denne er full av måsemakk grunnet overbefolkning, så det er bare å kaste den.

I 02-tida begynte det å roe seg ned. Da vi talte opp hadde jeg seks fisk fra 700 gram til 1,5 kg, mens han hadde seks fra 600 gram til 1,3 kg. Nydelig og nygådd fisk som kommer seg opp elva selv når det er lite vann, da høydeforskjellen er liten ned til havet. Her er mine:

Men da jeg prøvde meg i går var det lite liv. Jeg så noen nygådde sjøørreter som var oppe og slo lus, og hadde på en som kunne være rundt halvkiloen, men den slapp. Forholdene var perfekte med lite vind og bra med insekter, men det var ikke noe annet enn små stamfisk som ble landet. Og i kveld stenger dessverre vannet. Fylkesmannen har satt perioden for fiske fra 15.juni til 17.august. Hvorfor dette stenger så tidlig vet jeg ikke, sammen med Borgevassdraget er det det eneste jeg kjenner til som stenger denne datoen, de andre vassdragene stenger enten 31.august eller 15.september. Det kan vel være at det er lite rapportering? Jeg bare gjetter.

I alle fall, dette vassdraget huser endel meget pen sjøørret. Jeg har fisket her oppe i over 30 år, og jeg har aldri opplevd å få laks, jeg vet heller ikke om noen som har fått det på stang her. Det er kjent at det går endel laks her, men jeg er usikker på om den er lov å ta, jeg har ikke funnet noe om dette på fylkeskommunens nettsider. Men skal du innover her må du ha grunneiers tillatelse til å fiske. Det er tilsammen 9 stk (såvidt jeg vet) som har fiskerett i vannet, og du må som sagt få tillatelse fra en av disse. Veien innover er kommunal, så du har all rett til å ferdes der når du vil, og rundt vannet er det utmark, der Friluftsloven udiskutabelt slår fast at alle kan ferdes fritt til fots hele året. Så har du ordnet deg med grunneiertillatelse er det ingen som kan si noe på det. Bare pass på at du fisker på den siden av vannet der den respektive grunneieren har sin utmark.

Disse to vannene trengs det å fiskes i, da de er sterkt overbefolket. Slik var det ikke da jeg fisket der på 80-tallet, da fikk vi mye flott stamfisk, både ørret og røye. Men nå er det millioner av småfisk der. Synd. Jeg skal i alle fall prøve å få meg en tur eller tre også neste år.

 

Helgetur i regnet.

Denne helgen ble det en liten tur på Lofast. Planen var egentlig at vi skulle dra på fredag, men Kjell Gunnar måtte på jobb på lørdag, så det ble litt avkortet. Lørdags ettermiddag ga vi oss avgårde. Målet var Løynvannet ved Storå, et fjellvann med bare ørret. Tidligere var det meget pen fisk i dette vannet, men garnfiske ødela bestanden endel. Nå har grunneierne startet kultiveringsfiske, og forholdene er i bedring. Ørreten er nå i godt hold i vannet, men det er enda en stund til det er det det engang var.

Da vi jeg kom innover var Kjell Gunnar allerede gått opp. Det regnet ganske tett, og skydekket lå lavt. Halvveis innover, omtrent der den kraftigste stigningen begynner, kom han plutselig luskende ned igjen. Da meldingen ikke ga noen indikasjon om regn hadde han planer om å ligge bare under duken, uten telt eller gapahuk. Men det var rett og slett for vått til dette. Så vi valgte heller å dra til et vann i nærheten, med gapahuk og kort vei til bilen om det ble ille. Det som er greit når man går korte avstander er at man får med seg mye mer, så det ble pakket både regnhyr og vadebukser. Og har man en god tarp er det ingen problem å sette opp en god leir selv om det regner.



Bålved er det godt med i området, og regnet ga seg heldigvis i 1-tida på natta. Det var ganske vindstille, så forholdene var ikke så aller verst. Og det lovet jo virkelig godt da jeg landet en kilosørret allerede på andre kastet.



Men etter det ble det ganske så stille. Det var lite fisk å se, og lite og ingenting som tok i. Ikke før i 1-tida var det napp igjen, da fikk jeg to små sjørøyer på 2-300 gram som ble sluppet ut igjen. Men like før vi skulle til å avslutte tok Kjell Gunnar tvillingfisken til den jeg fikk, en nøyaktig like stor og fin sjøørret. Etter den avsluttet vi og grillet noen pølser før vi tok kveld.

Da vi våknet utpå formiddagen var været bedre, skydekket hadde lettet og det var fin temperatur. Fisket i dette vannet på dagtid er som regel rolig, det bruker ikke å bli særlig med liv før utpå kvelden, noe som er helt vanlig med sjøørret og sjørøye i ferskvann. Vi fisket allikevel i noen timer, men den eneste som ble landet var en sjøørret på 4 hekto som Kjell Gunnar fikk. Egentlig skulle han slippe den, men den blødde kraftig, så den ble middagen hans.

Nå blir det snart helt mørkt om kveldene, og fluefiske i skjømming og mørke etter sjøørret er kanskje det morsomste fisket jeg vet. Da kan man lande noen flotte rugger selv på ørsmå fluer, og også med fluestanga dersom man striper store fluer i overflata på stille vann. Ser fram til flere flotte turer i nær framtid.

Friluftsloven

Jeg har i det siste fått endel spørsmål om hvilke rettigheter man som fiskere har i forbindelse med bruk av utmark. Jeg anbefaler at du selv sjekker opp hvordan grunneierforholdene er i det vannet du har tenkt å fiske, og om det selges fiskekort. Ellers henviser jeg til friluftloven:

§ 1.(Lovens formål)

Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

§ 1 a. (Hva som forstås med innmark og utmark.)

Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkete, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, reknes også like med innmark. Det samme gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

Med utmark mener denne lov udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark.

§ 2.(Ferdsel i utmark.)

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 3.(Ferdsel i innmark.)

I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Denne ferdselsrett gjelder likevel ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor almenhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

Eier eller bruker kan - uansett inngjerding - forby ferdsel over hage, plantefelt, høstsådd åker og gjenlegg (attlegg) også når marken er frosset eller snølagt, såfremt ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.

Fylkesmannen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober.

§ 3 a.(Ferdsel på vei eller sti i innmark)

Ferdsel i innmark som fører til utmark,

a) til fots på vei eller sti,

b) på vei eller opparbeidet sti med ride- eller kløvhest, tråsykkel, kjelke eller liknende, med unntak av organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet,

er tillatt hele året, hvis ferdselen kan skje uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker.

Kommunen kan, etter samtykke fra eier eller bruker av eiendommen, gi forskrift om å forby ferdsel som er tillatt etter første ledd. Forskriften må stadfestes av fylkesmannen.

Eier eller bruker kan forby ferdsel som er tillatt etter første ledd, hvis ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.

 

Ellers kan du lese hele Friluftsloven her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16

Åpningstidene for de forskjellige vassdragene i Norge som fører anadrome laksefisker (Laks, sjøørret og sjørøye) finner du her: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-02-05-229

Fenomenalt røyefiske!

I går var det endelig en dag uten regn og sur nordvest. Etter å ha sittet inne noen dager måtte jeg bare ut en tur, og selv om det er et stykke å kjøre, fristet det veldig med en tur tilbake til røyevannet mitt på Lofast.

Etter å ha sjekket tidevann og månefase var gårdagen helt perfekt. For en stund siden hørte jeg fra en gamling at skal du fiske røye (og dette gjelder både ferskvanns- og sjørøye), bør du legge det til dagene rundt fullmåne. I tillegg bør du passe på at du er der når det flør. Når dette stemmer skal det etter sigende være de beste røyeforholdene.

Jeg var framme i halv ni-tiden på kvelden. Det skulle være full flo ca kl. 02.00, så da hadde det akkurat begynt å flø. Jeg kom fram til vannet og registrerte umiddelbart et par fine røyevak ganske nært land. Jeg grabbet fluestanga og gikk bort mot sivkanten der jeg hadde sett vakene, men ble litt overivrig, og flua havnet fire meter oppi en bjørk bak meg, og der henger den forsåvidt enda.

Da jeg gikk tilbake for å knyte på ny fortom kom Kjell Gunnar ned. Vi tok en kopp kaffe mens vi gjorde oss klare. Jeg knøt heller på kastestanga med intermediate-dupp og Black Gnat i str 12, og vi stilte oss ca 30 meter fra hverandre. Jeg hadde på ei røye på første kastet, men den glapp. Deretter hadde jeg mange hugg, men ingen ville bli med inn. Kjell Gunnar dro derimot opp tre røyer på rundt halvkiloen og en sjøørret på akkurat over kiloet på kort tid, mens jeg sto der og mistet fisk. Jeg gikk en tur bort i en annen sivkant, men der var det helt dødt, med unntak av noen småfisker som plugget mygg.

Etterhvert sluttet det helt å bite. Ikke fikk Kjell Gunnar noe heller. Så vi satte oss ned og tok en kopp kaffe. Når man fisker røye (og annen fisk) på grunt vann blir fisken lett skremt av litt plasking, så det kan være lurt å ta pauser iblant. Mens vi satt og drakk kaffe så vi at røya kom inn på grunna igjen, og var og vaket. Jeg byttet om fra intermediate til flytedupp, men fortsatte med den samme Black Gnat. Det er den jeg har tatt suverent mest fisk på i dette vannet. Og da satt den endelig. I løpet av kort tid dro jeg opp fire røyer på 4-500 gram, og da var jeg egentlig fornøyd. Da fikk jeg lyst til å prøve fluestanga.

I boksen min hadde jeg noen merkelig skapninger jeg hadde laget selv, noen nymfer i forskjellig størrelse og farge. Nymfer er det letteste å binde for en novise. Så valget falt på en nymfe som skal ligne på en Black Gnat-nymfe, men med rød hale. Den har jeg tidligere fått røye på i Storvannet i Nusfjord. Og det var ikke mange kastene, så satt den igjen. Enda en rundt halvkiloen. Da plukket jeg opp en skapning fra boksen som egentlig skulle være en myggklekker, men da jeg ikke er fingernem i det hele tatt, ble det en nymfe til slutt.

Plutselig vaket det en fin røye helt kloss i land. Jeg tok fluestanga og vadet meg forsiktig ut et lite stykke bortenfor. Kastet vart perfekt, det landet akkurat der det hadde vaket. Og det gikk ikke mer enn et par sekunder før røya tok den. Jeg kjente med en gang at denne var større enn de forrige. Den raste ut, og var også oppe i luften flere ganger, noe som er veldig sjelden med røye. Det ble en god kamp, men tilslutt havnet den i håven. Vekta viste 730 gram, 10 gram over forrige årsbeste. Og så på en hjemmelaget skapning! Utrolig gøy!

Men jeg kunne ikke gi meg med det. Jeg måtte prøve mer. Så jeg gikk ut på samme stedet, kastet på samme stedet, og også denne gangen tok det bare et par sekunder før røya tok. Nymfa er så lett at den var helt i vannskorpa da den tok, så det plasket godt, og etter det kom et kjempeutras. Jeg kjørte den så forsiktig jeg bare kunne, det ante meg at dette kunne være ny rekord. Den største røya jeg har tatt her er på 900 gram, for tre år siden. Det tok noen minutter, men så befant også denne seg i håven. Og vekta viste hele 930 gram, ny pers i dette vannet, og ny røyepers på fluestanga. Da måtte det tas bilde.

Jeg hadde ikke annet valg enn å fortsette med denne selvbundede skapningen. Og på de første 10 kastene fikk jeg 5 røyer og 2 ørreter, men ingen nådde samme størrelsen som de to første. Etter en stund ble det helt stille også på denne, så da var det tid for ny pause, og kanskje tid for en ny skapning fra boksen. Denne gangen falt valget på en kobbernymfe. Jeg leste et sted et tips om at dersom røya var vanskelig, prøv en nymfe laget av kun kobbertråd, som synker fort ned til bunnen og fiskes nappvis inn over bunnen. Jeg hadde i tillegg "pyntet" denne med røde halefjær og svart hode, så den var jo nesten pen å se på.

Jeg gikk bort til en annen sivkant enn tidligere. Vi hadde sett noen pene vak utenfor den, og allerede på første kastet satt det en ny røye. Jeg mistet flere pene, men det var tydelig at røya også likte denne. Men også der, som tidligere, ble det stille etter en stund, så ny pause var på sin plass.

Totalt fikk jeg 13 røyer i løpet av kvelden, der 9 ble tatt på fluestanga med egenproduserte nymfer. Det er soleklart det meste jeg har fått på en kveld i dette vannet, og av sjørøye totalt. De varierte fra 300 gram og opp til 930 gram. Da jeg allerede har tatt kvota i dette vannet svømmer disse enda rundt og gruer seg til neste gang jeg kommer og lurer dem på en underlig skapning, noe de aldri har sett før. En herlig kveld!


 

Fjelltur i Vesterålen.

De siste årene har jeg kjørt mer og mer til Vesterålen for å fiske. Ikke bare fordi det er morsomt å teste ut nye plasser, men også fordi Vesterålen har mye bra å by på. Flott natur og mange gode fiskesteder. Denne gangen gikk turen til et lite fjellvann ikke langt fra Sortland. Jeg var der første gangen i fjor høst, i midten av september. Det ble bare en kort ettermiddags/kveldstur, da jeg hadde med meg min da 4 år gamle datter. Det er ca 20 minutter å gå med relativt bra stigning, da vannet ligger på over 200 meters høyde, men jenta klarte det bare fint. Der fikk hun også sin første fisk, en flott fjellørret på ca 300 gram.

Vannet er ikke stort, bare 150x300 meter, og det er ganske vått og myrete rundt vannet. Det er bjørkeskog, så det er lett å finne bålved. Vi skulle være her oppe i to døgn, men hadde ikke med mere backup-mat enn en pølsepakke, en pakke lomper, noen egg, litt bacon og noen brødskiver. Vi sjanset på at vi skulle få fisk, og spise det til middag hver dag. Da jeg hadde vært hjemme en tur for å slippe av min sønn som hadde vært med meg på sjørøyefisket, var klokken blitt nærmere ni på kvelden før jeg var oppe ved vannet. Kjell Gunnar hadde gått opp et par timer tidligere, og hadde allerede landet et par ørreter på 300 gram. Det var ikke nok til oss begge, så vi fisket litt til utover kvelden. Vi begge hver vår ørret, så da ble det to på hver. Tilberedt på stormkjøkken og med potetmos og fløtesaus ble det et herlig måltid. Ørreten her oppe er rød og fin inni, og fantastisk god på smak. Jeg tror ikke jeg lyver dersom jeg sier at det var et av de beste ørretmåltidene jeg har spist i mitt liv, og jeg spiser noen kilo fisk hvert år.

Neste dag blåste det litt mer. Vinden kom i kast mellom fjellene, og det gjaldt å fiske mellom disse, da kom det litt insekter i luften og på vannet, og det ble aktivitet på fisken. Jeg tok en allerede på formiddagen, mens Kjell Gunnar fikk en på tidlig ettermiddag, begge på ca 300 gram. Han gikk ned en tur for å ta en tur på havet sammen med faren etter laks, mens jeg ble værende igjen. I 3-4 tiden på ettermiddagen dro jeg to flotte ørreter på kort tid, der den største var 440 gram. Ørreten i dette vannet er knallfeit og dyrisk sterk i forhold til størrelsen. Den raser ut og hopper og spreller, så det er en fantastisk morsom fisk å fiske på. Og så er den nydelig å se på med den knallrøde flekkene.



Utpå ettermiddagen gikk jeg opp til det andre vannet som ligger i dalen. Dette vannet er omtrent like stort, men mye dypere, og det sies at det skal gå større fisk der. Men gjennomsnittet er mindre. Jeg tok to fisker der også, et par på ca 200 gram, men de var i like godt hold og var like pene som de i vannet nedenfor.



Disse ble tilberedt på bålet, grillet på pinne som snacks på ettermiddagen. Vinden økte på, og fisken sluttet å ta, så jeg gikk likegodt og tok meg en middagslur i gapahuken. Denne har dere sett før, det er akkurat plass til en mann inni, den veier kun 1.4 kg, og jeg satte den mot vinden, og lå som en prest der inne. Den er litt liten, så er du over 180 cm blir den kanskje i minste laget. Den tåler godt en regnskur, og jeg har i tillegg impregnert den og smurt sømmene med Aquasure, så den skal holde litt lenger og heller ikke lekke der. Du finner den på Friluftsmagasinet til kr. 349,-.

Kjell Gunnar kom opp igjen i 8-tida på kvelden. Vinden hadde ikke løyet, og selv om vi fisket ganske mye var det ikke livstegn. Det var i tillegg blitt ganske mye kaldere i løpet av dagen, så på kvelden kapitulerte vi og tilberedte de fire fiskene vi hadde fått den dagen. Også denne ble stekt på stormkjøkken og spist sammen med potetmos og fløtesaus, men denne gangen oppgraderte vi ved å ha litt grønnsaker til. Og denne smakte minst like godt som dagen før.

Dette vannet forteller jeg ikke hvor ligger. Det er som sagt et lite vann, og det er ikke mer enn 3-4 meter dypt, så det sier seg selv at bestanden er begrenset. Dersom en eller annen med lavere intelligens enn de fleste av oss finner ut at han skal dra opp hit med et garn er vannet ødelagt i lang tid framover. Dette er i et gammelt samisk område, så det er mest sannsynlig disse som har båret opp fisk hit. Nå er jeg ingen ekspert, men for meg ser dette ut som bekkeørret, med de knallrøde prikkene. Fisken i dette vannet blir ikke så stor, den største jeg har hørt om er bare på 8-9 hekto, noe som også kan tyde på at det er bekkeørret som er satt ut. Men den er i utrolig god form, knallfeit og fin, så det er tydelig at det er bra med næring i vannet, også krepsdyr, da fisk av selv mindre størrelse har fin rødfarge i kjøttet. Og smaken er som sagt upåklagelig. Jeg håper det blir en tur til opp hit i løpet av året, gjerne i september dersom været er bra en helg, og kanskje tar jeg med meg min sønn eller datter, eller begge to. Der kan de få noen fine fiskeopplevelser. I fjor var det døgnflueklekking i begynnelsen av september, og da var det et fenomenalt fiske. Det hadde vært gøy å få prøvd fluestanga med tørrflue der under slike forhold. Denne gangen ble det bare fisket med flue og dupp. Fiskene tok i på Black Gnat nymfe str 14 og March Brown i str 12, dratt etter en intermediate ørretbomber. Har du disse to fluene i boksen trenger du egentlig ikke mer i et vanlig fjellvann. Black Gnat og March Brown er de to våtfluene jeg bruker klart mest, både etter sjøørret og sjørøye i ferskvann, og også i fjellvann som dette. De leverer gang på gang.


 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » August 2017 » Juli 2017
Mikael Andersen

Mikael Andersen

43, Vestvågøy

Glad i å dra på tur i skog og mark, helst med fiskestang og/eller våpen. Jeg foretrekker å fiske i ferskvann, og bloggen ble i utgangspunktet opprettet som en ren fiskeblogg, men da jeg i ettertid også er blitt en ivrig jeger kommer den også til å omfatte jakt. De fleste turene foregår i Lofoten og Vesterålen, men av og til drar jeg utenfor dette området, og da gjerne nordover. Her er mine opplevelser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits