Fjelltur i Vesterålen

Et sted som er blitt et must de siste årene er et lite fjellvann i Vesterålen. Et lite vann på knappe 100x300 meter, og ikke mer enn 4-5 meter på det dypeste. Vannet ligger knapt 200 meter over havet, så det er bare 20 minutter å gå opp dit, men når du kommer er det som om du er midt i villmarka. 



Det er fjell på tre sider av vannet, og der hører man rype, orrfugl og en rekke andre fuglearter. Det lille vannet huser en bestand av ørret som sjelden blir over halvkiloen, den største jeg har tatt er ikke større enn 530 gram, men den er feit og fin, og utrolig sterk i forhold til størrelsen. Alle gangen jeg har vært her har jeg fått fisk, så det var kun pakket en porsjon hvalkjøtt, litt pølse og egg og bacon. Vi kalkulerte med å spise fisk en gang hver dag.

Og det så jo riktig så bra ut når jeg allerede på andre kastet landet en ørret på fire hekto på en liten svart hareørenymfe. Men etter det ble det stille. Utover kvelden begynte jeg derfor å ta vare på disse småfiskene på 100-150 gram som vi får endel av, da vannet enda er litt overbefolket, bare for å ha noe å fylle panna med. Men plutselig løsnet det, og Kjell Gunnar dro tre flotte ørreter, der den største akkurat passerte halvkiloen med knappe 5 gram. Så da ble det en full stekepanne på hver med ørretfilet.



Ørreten i dette vannet er utrolig velsmakende, og sammen med litt stekte grønnsaker, potetmos og fløtesaus ble det et riktig herremåltid. 



Neste dag våknet jeg av en eller annen grunn allerede i halv åtte-tiden om morgenen. Nilssen var allerede oppe og hadde kaffen klar. Det var helt vindstille, og et yrende liv på vannet. Men det nyttet ikke hvor mye vi kastet, den tok ikke det vi presenterte. Det var en yrende klekking av vårfluer og en og annen døgnflue som jeg identifiserte som Marginata, så ørreten var nok rimelig ensporet der den gikk og plukket fluer. Ikke før utpå kvelden, da klekkingen avtok, begynte vi å få fisk. Eller, begynte Kjell Gunnar å få fisk. Han dro 4-5 flotte fisker på rappen, mens jeg sto der og fuktet fluer. Men da jeg byttet fortom til en tynnere, helt ned til 0.17, først da begynte det å bite hos meg også. Så da ble det et ørretmåltid også den dagen.



Det ble stille og fint på kveldene, og selv om temperaturen ikke var noe å skryte av, og det kom en og annen liten regnskur, var det en nydelig tur til en fantastisk fin plass. Jeg håper jeg rekker en tur til opp hit i løpet av året. En liten perle jeg setter stor pris på.

Sjørøyefaenskapet.

Å fiske sjørøye i ferskvann kan være en frustrerende opplevelse. Du vet at den er der, men du vet aldri om den kommer opp fra dypet eller ikke. På mandag fikk jeg tre stk på rappen i 21-tiden på kvelden, før den forsvant og ikke dukket opp igjen før i 2-tida på natta.

Derfor var jeg klar ved vannet allerede i 20-tiden i går kveld. Jeg ville være sikker på at dersom den kom opp i 21-tiden også i kveld, så skulle jeg ikke gå glipp av det. Forholdene var fine, det var nesten helt vindstille, og det lille draget som kom hadde jeg i ryggen. Men det eneste som var å se var småørret som tok knott og mygg.

Etter å ha kastet og kastet jevnt og trutt i tre timer og kun landet noen ørreter som kanskje såvidt passerte 100 gram tilsammen, gikk jeg rundt til andre siden av vannet for å prøve etter noen sjøørreter som var oppe og slo lus. Disse får man normalt sett ikke, da den sjelden tar før den er kvitt lusa, som tar et par døgn i ferskvann. Men jeg tenkte at sjansen var større der enn å stå å kaste etter røye som ikke var der. Og det var som normalt, den tok ikke den heller. Jeg fikk en brunørret på halvkiloen, men den fikk leve videre. Stamfisken i vannet er det ingenting i veien med, men det var sjøfisk jeg ville ha. Slukøret gikk jeg tilbake til min vante plass, bare for å observere at det fortsatt ikke var kommet røye opp på grunna. Men jeg kastet ufortrødent videre, med samme resultat som tidligere. 

Da klokka rundet ett på natta, og jeg satt og drakk kaffe, observerte jeg plutselig et vak jeg syntes så ut som et røyevak. Det er ikke alltid like lett å skille mellom røye og småørret, da den gjerne bare er og super i seg flua, men av og til kan den vake slik at man ser ryggfinnen, og da vet man hva det er. Jeg satte fra meg koppen, tok stanga og trasket ned til vannkanten. Og jammen gikk det på en røye. Med tynn fortom og lett sluring er en halvkilosrøye en morsom fight, men jeg vant denne gangen. Fisken ble avlivet, da jeg skulle ha røye til middag i dag, var i alle fall planen. Jeg kastet ut en gang til, og sannelig gikk det på en til. Også denne ble berget, og den var større enn den første.

Akkurat da begynte det å regne. Det regnet i fem minutter, og da elingen var over var fisken borte. Jeg kastet videre i to timer til, men uten et napp, og uten å se et eneste røyevak. Merkelige greier 

Det ble to stk denne kvelden, og det blir røye til middag i dag. Lite og ingenting smaker bedre enn stekt fersk røye med fløtesaus. Det skal bli snadder. 



Røyene veide 630 og 460 gram. Perfekt steikfiskstørrelse 

Sjørøyefisket er i gang!

Hele juni går jeg og gleder meg til sjørøyefisket. Dette fisket er noe av det morsomste jeg vet, da vi fisker med små fluer/nymfer, tynn fortom og så er i tillegg sjørøya en lunefull skapning. Ene dagen ser man den ikke, neste dag er det masse av den, ene kvelden kommer den opp på grunna kl. 20 om kvelden, og neste dag kl. 02 på natta. Man vet aldri når eller om den viser seg.

Jeg tok med min datter på seks år til mitt favorittvann allerede forrige fredag. Dette er unormalt tidlig, men været var godt, så vi hektet vogna på kroken og dro en tur. Vi fikk fortalt at det hadde blitt tatt noen røyer allerede, men av dem som fisker på djupna med skje og flue. Det er ikke et fiske jeg har sansen for, så jeg venter heller til den kommer på grunna en uke eller så senere på sesongen. Og vi fikk rett, det var for tidlig, og ingenting ville ta. Men alle var vi enige om at det var en fin tur.

I helga som var ble det en ny tur. Første helga i juli var den helga der jeg fikk de første røyene i fjor, så forhåpningene var tilstede. Etter en meget hektisk jobbuke var jeg på plass ved vannet i 9-tida på kvelden. Og leiren slo vi opp på vanlig måte.

Kjell Gunnar var allerede kommet seg i gang med fisket. Men selv om vi denne gangen observerte noen røyer ganske nært land som var og slo, så var det ingenting som ville ta i. Vi hadde begge veldig lyst på årets første måltid med stekt sjørøye, så vi (må jeg skamfullt innrømme) prøvde oss faktisk litt med skje og flue, men det var ingenting som ville ta. Så det var bare å komme seg i posen etter å ha grillet noen pølser.

Dagen etter var været fint, og etter en god frokost bega vi oss på andre siden av vannet, for å prøve på djupna med skje og flue. Dette er det de fleste fisker med etter sjørøya, men for meg er det et åndssvak-fiske. Jeg liker det ikke. Men røya står dypt på dagtid, og man kommer ikke ned med flua, så det er eneste muligheten. Vi kastet og kastet, prøvde med og uten maggot, og jeg prøvde Attraqua, me jeg hadde ikke et napp. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har fått fisk på dette. Kjell Gunnar mistet et par stykker, så det var i alle fall røye i vannet.

Etter en stund ble jeg lei og gikk til leiren og stekte hvalkjøtt til middag i stedet.

Med potetmos, kokte grønnsaker og vilt/fløtesaus ble det et nydelig måltid. Og etter en powernap ved bålet gjenopptok vi fiskingen i 20-tida på kvelden. Og plutselig satt den for Kjell Gunnar. Han dro opp to røyer og en ørret, alle på rundt halvkiloen, i løpet av en liten halvtime. Mens jeg sto der og kastet med min Black Gnat nymfe, som jeg har klokketro på. Jeg mistet en røye, men deretter ble det helt stille. Selv om jeg la om til March Brown, som var den han tok sine fisker på, var det ingenting som ville ta verken hos meg eller hos ham. Så rundt midnatt stekte vi årets første måltid med fersk sjørøye, og jeg kan love at det smakte helt ypperlig!

Det var ikke livstegn på vannet, bare noen småørreter som var og lekte seg. Men i 02-tida på natta sa jeg til Kjell Gunnar at "Jeg tror du har lurt meg med den derre March Brown. Skal jeg få fisk må jeg kaste med Black Gnat nymfe, det er bare den som funker!" Vi lo litt, jeg knøt om og kastet ut. Og etter fem sekunder satt den! Og den ble årets første sjørøye for meg, en feit og flott skapning på 650 gram. Kvelden var berget!

Det ble ikke noe fisking på meg på søndag. Men allerede på mandag måtte jeg ha meg en tur til. Etter at jeg var ferdig i kundemøte i Svolvær dro jeg direkte dit på kvelden, og var framme i 20-tida. Kjell Gunnar kom bare fem minutter etter, og denne gangen var det action fra første kast! På de fem første kastene dro jeg to røyer på 6 og 4 hekto. Disse ble avlivet. Årskvota i vannet er på fem fisk, så nå er jeg over halvveis.

Jeg fikk en til like etterpå som veide nøyaktig halvkiloen, men den fikk slippe. Så begynte Kjell Gunnar å få fisk, og da klokka var 23 hadde han også fått tre. Men så dreide vinden, den kom imot, og da blir det med en gang mye vanskeligere. Vi prøvde å gå rundt vannet for å stå på den siden det var lè, men ingenting ville ta. Så vi endte opp på samme plassen igjen utpå natta. Plutselig fikk Kjell Gunnar to stk på kort tid, mens jeg sto og dro uten å ha et napp. Da jeg skulle på jobb dagen etter måtte jeg snart avslutte, men skulle bare ta ett kast til. Og da satt den igjen. Og plutselig dreide vinden på nytt, og vannet la seg. Da så vi røye, og kastet mer. Klokka var blitt over to da jeg landet en ny halvkilosrøye, men nå var det på tide å dra hjem. Plikten kalte dagen etterpå.

Vel hjemme ble de to røyene vakuumpakket og frosset. Røya er feit, og surner etter et par mnd i vanlig frysepose. Men i vakuum holder den glatt et halvt år. Og dette er den beste matfisken jeg vet, så den skal spares til en senere anledning.

Det er veldig godt å ha fått landet de første røyene og å ha spist årets første røyemåltid. Regner med det blir en tur dit igjen om ikke mange dagene.

Første test av Attraqua Spice

I går dro jeg til Storvannet i Nusfjord. Dette vannet huser fin røye, men den kan være vanskelig å få til tider. Jeg har allerede vært der to ganger så langt i år og prøvd lykken, men jeg har ikke hatt et eneste napp. Da jeg kom fram var det vindstille og fint, og jeg stilte meg opp der elva kommer ned fra Tennvannet. Det er der jeg har hatt mest flaks tidligere.



Ofte står røya kloss i fossen og beiter. Jeg fikk bjørkemåler på jakken på tur nedover, så det ramler sikkert noen uti som de beiter på, men denne gangen hadde jeg kun med meg makkstanga, da jeg skulle teste Attraqua Spice, og om det var noen forskjell på om jeg fisket med eller uten den på makken.



Jeg tredde på makken og dyppet ned nedi pulveret og ristet boksen godt. Hele makken ble dekket av pulveret, det klebret seg fast. Jeg fisket med to meter fortom, og kastet ut helt inntil fossen, og lot duppet drive med strømmen. Den var ikke kommet fem meter ut før det gikk under, og det var fast fisk. Etter kort tid lå det en røye på ca 400 gram i håven. Fullklaff på første forsøk.

Jeg tredde på ny makk, men denne gangen hadde jeg ikke på pulver. Det ble noen driv i strømmen før det nappet igjen, men denne satt ikke fast. Makken var noe frynsete, men jeg prøvde å dyppe den i pulveret, og på nytt satt det fast fisk.

Dette gjentok seg flere ganger. Jeg førte ikke noen statistikk, men det var innlysende at jeg hadde flere napp med pulveret på enn uten. Utover kvelden ble det helt stille, men da jeg tredde på en ny makk og dyppet den, landet jeg turens tredje fisk. Deretter ble det helt dødt, og jeg pakket sammen en times tid etter den siste var på land.



Fangsten ble tre flotte røyer på 3-400 gram. Jeg konkluderer med at denne turen ga meg et positivt inntrykk av Attraqua Spice. Det skal behørig testes utover sommeren og høsten, men første forsøk var lovende.

Isen har gått!

Endelig har isen begynt å gå av mine favorittvann. Joda, den har gått for et par uker siden på enkelte lavereliggende vann, men disse er for meg egentlig uinteressante å fiske i, da det verken er spesielt pent der, eller fisk som er noe særlig å spise.

De siste ukene har jeg vært flere ganger oppe i noen av mine favorittvann, bare for å bli skuffet. Våren har vært veldig sen i år, da det har vært mye både kaldt og tørt vær både i april og i mai. Men til slutt må isen gi tapt, og det åpner seg opp et av de herligste syn jeg vet, et isfritt, blankt og skinnende rent ferskvann.

Søndags kveld gikk turen til Smedvikvannet. Denne lille perlen besøker jeg flere ganger hver vår. Det finnes ikke bedre matfisk på Vestvågøy enn røya i det vannet, og skal du ha den må du dit med det samme isen er gått. I fjor gikk isen allerede i slutten av april, men i år måtte jeg vente til 21.mai, som er sjeldent sent. Da jeg kom opp kom vinden mot meg, og det er ikke akkurat en fordel. Jeg har alltid tatt mest røye der oppe på mark og dupp, men er det vind imot er det vanskelig å se når røya bare er og smånapper. Det er da man må gjøre tilslag skal man ta den.

Så jeg knøt på med flue og dupp og stilte meg på høyresiden av vannet. Og allerede på tredje kastet tok den. Det var ikke den største fisken jeg har fått, men et lite minutt senere lå en vakker røye på ca 200 gram på land.



Det ble med den ene fisken. Jeg mistet en til like før jeg gikk ned, men ellers var det ganske dødt, slik det normalt sett er når det er vind på vannet der oppe. Men allerede to dager etter var det klart for en liten kveldstur, og da kom jeg opp til dette.

Da fikk jeg også kastet ut et markdupp. Da det er ganske langgrunt i nedre enden av vannet gjelder det å komme langt ut, og ikke mer enn halvannen meter fortom. Mens det lå der ute tok jeg et kast med flue og dupp, og allerede på første kastet var det en som tok.



En etter årstiden helt grei ørret på ca 300 gram. Ørreten her oppe er også nydelig matfisk, så den ble med hjem. Flua jeg brukte var i begge tilfellene Black Gnat nymfe i str. 14. Marken fikk ligge urørt, den var den ikke interessert i. Egentlig litt merkelig, forholdene var fine, og det var mye røye som gikk og vaket, men ikke snakk om.

I går onsdag var det også bare å komme seg ut en tur. Det er fridag i dag, så det er bare å utnytte dagene til fulle. Denne gangen dro jeg til et vann jeg vil holde for meg selv. Dette vannet er et lite vann med en begrenset bestand, men det er ofte stor og fin fisk der, som gjerne er bitevillig med det samme isen går. Jeg var der og lå i telt fra fredag til lørdag, men da var ikke all isen gått, det ble bare med litt kasting i råker mellom flakene. Men selv der så jeg stor og fin ørret som var oppe og plukket fjærmygg eller steinfluer, så det var ganske frustrerende.

Men i går var endelig all is borte. Det kom vind nedover vannet, i kast da vannet ligger mellom høye fjell. Jeg kastet med sluk til å begynne med, da det er det jeg har tatt mest fisk på der om våren tidligere, men den ville ikke ta. Etter en stund prøvde jeg også med flua, og da den samme nymfa som i Smedvika. Men med like dårlig resultat.

Det var endel fisk som var oppe og slo. På denne tiden er det mest fjærmygg og steinfluer i luften, så jeg skiftet til en grå myggklekker i str. 14, det var det jeg hadde som lignet mest på steinfluer. Og da satt det plutselig en fisk. Den raste godt ut og gikk et godt stykke innover vannet, men jeg hadde også veldig lett sluring pga den lille nymfa og kun 0.19 i fortom. Etter tre-fire minutter satt den i håven.



En etter årstiden feit og fin ørret på 710 gram. Tidlig på året merker man fort når fisken tar om dette er en som har spist godt gjennom vinteren eller ikke, og denne var det god kamp i, så det var jeg egentlig aldri i tvil om at det var. Denne er såpass stor at den skal i folie med masse godt krydder og smør i buken. Det er den beste måten å tilberede fisk på mellom halvkiloen og kiloet, etter min mening.

Det var ikke flere som ville ta den kvelden, men det gjorde ingenting. Jeg har fått årets første fisker i ferskvann disse dagene, og jeg fryder meg over at det endelig er mulig å fiske i disse vannene. Det er i slike vann jeg liker meg best, og jeg tilbringer vel så mye tid ved bålet der jeg drikker kaffe og betrakter naturen som jeg bruker på å fiske. Det kommer i andre rekke. Det er trivselen som er viktigst.

Allerede i morgen blir det kanskje en ny tur. Jeg har en plass til jeg har lyst å sjekke ut.

Vogntur til Gullesfjord

Forrige helg fikk jeg ut campingvogna. Nå er jeg først og fremst en telter, men det er godt å ha vogna i bakhånd dersom været ikke er på sitt aller beste, spesielt på vår og høst. Vogna er ei 2004 Home Car Racer (faktisk) 49, er 532 lang og 222 bred, utvendige mål. Den har fast dobbeltseng framme, to køyer bak og en salong i midten som kan benyttes til sengeplass dersom jeg har med meg hele hurven, da eldstemann er for lang for køyene. Det gjør at det blir litt trangt inni, det er begrenset for hva man får plass til på fem meter. Men den har fast toalett og selvfølgelig oppvarming, så det gjør at jeg godt kan ta med lillejenta på tur både vår og høst. Og så er den bare 1300 kg, så jeg kan akkurat dra den med Skodaen.

Oppvarminga er bare luftvarme, og det gir på langt nær samme gode varmen som vannbåren varme, men så lenge man ikke skal bruke den på vinterstid holder det i massevis. Og når det er slikt vær som det var i Gullesfjord i helga var det veldig godt å ha et varmt sted å gå inn når det ble for kaldt.

Jeg var framme i 9-tida fredag kveld. Da var det ganske vindstille og fint, selv om det var bare et par grader. Det var en som hadde fått et par ørreter på 7-8 hekto tidligere på ettermiddagen, men på kvelden var det ganske så stille. Det er ikke uvanlig på våren at det roer seg utover kvelden. Men akkurat da vi skulle til å ta kveld var det en flott ørret i lufta ganske nært land, så da ble det en liten økt til, men også den uten resultat.

Jeg sov som en stein, som jeg alltid gjør i vogna. Da jeg våknet i halv ti-tiden var det rimelig kaldt i vogna, da jeg ikke har varmen på om natta. Da var det bare å stå opp og slå den på, og krype under dyna et kvarters tid. Det hadde allerede ankommet flere fiskere som var i full gang med fisket, de første var der i 8-tida om morgenen.

Det gikk snøelinger og var til tider ganske så sur vind, så det ble korte økter og mye kaffedrikking. Totalt var vi på det meste 8 stykker som sto der og fisket, men det var ikke mange som fikk ørret. Utpå ettermiddagen var det en som hadde hellet med seg og landet en flott sjøørret på 1.1 kg. Og så må jeg vel nevne at Kjell Gunnar fikk en flott sjøørret på 2.5 hekto :D

Det ble koteletter til middag, til tross for at jeg på ettermiddagen landet en sei på ca 2.5 kg. Når man får slik sei går det an, i motsetning til de man vanligvis får der på 15-20 cm. Den ble filetert og tatt med hjem, og blir nok flere gode middager.

På kvelden stilnet vinden, og vi fyrte opp bålet i fjæra. Det er ikke ordentlig tur uten litt pølse på bålet og ei pils.

Det var veldig godt å gå å legge seg i ei varm og god vogn den kvelden. Temperaturen ute sank ned mot null, og det gikk snøelinger. Kjell Gunnar var snill nok til å tilby meg å få komme opp i teltet hans og varme meg dersom det ble kaldt, men jeg holdt ut. Men neste morgen våknet jeg til dette.

Sjøen gikk hvit utpå, og det fristet ikke i det hele tatt å forlate varmen i vogna. Det sklettet og haglet om hverandre, og da får selv mitt pågangsmot seg en solid knekk. Så etter å ha laget en god frokost og drukket litt kaffe pakket jeg ned og bega meg på hjemtur.

Det var veldig godt å få tatt årets første tur med vogna, og ikke minst å få testet at alt fungerte som det skal. Da er den klar til neste helg når jeg skal ha min lille prinsesse, og da er det også meldt mye bedre vær, og kanskje over tosifret antall grader. Det ser jeg fram til, kanskje er vi heldige og får tatt oss en tur i ferskvann der hun kan få fisk på sin egen stang, det har hun veldig lyst til. Å ta henne med på denne typen fiske vil bare drepe interessen hennes, så da satser vi på det. Nå går det mot varmere tider, og det ser jeg veldig fram til.



 

Da er vi i gang! :)

Endelig skinte sola over Lofoten, etter at det lavet ned i går. Mesteparten av snøen var smeltet bort igjen, og det var lite vind, så det var bare å hive jenta i bilen og ta seg en tur ut mens man ventet på at hvalkjøttet tinte i oppvaskbenken.

Våren er seinere i år enn i fjor, og det er jeg også. I fjor hadde jeg mistet sjøørret både i januar og februar, mens årets første ble landet i begynnelsen av mars. I år har jeg vært to turer etter sjøørreten, i Gullesfjord for 14 dager siden og en kveldstur i Skulbrusjyen tirsdag i forrige uke. Men det har vært uten resultat, faktisk har jeg ikke vært i kontakt med sjøørret enda i år. Og siden det har vært såpass kaldt i det siste hadde jeg ikke spesielt store forhåpninger i dag heller.

Disse steg et par hakk da vi kom fram og traff noen kjente som hadde landet seks fine sjøørreter. Det hadde blitt roligere den siste halvtimen, men man måtte jo prøve. Jeg satte på et intermediate-dupp og en Allys GT, treblekroket. Det er nok den flua jeg har tatt mest sjøørret på i havet de siste årene. Men det var ingen som ville ha den. Det var heller ingen andre som fikk, så jeg tenkte at kanskje perioden var over, men jeg byttet flue til en Mickey Finn og tok noen kast til.

På tredje kastet satt den. Den gikk selvfølgelig rett ned i tangen, og jeg regnet med at jeg kom til å miste den, men den kom seg løs og med litt sveivehjelp fra jenta mi fikk vi den inn mot land. Da tok hun håven og satte seg i vannkanten, og jeg styrte fisken bort til henne, slik at hun fikk håve den inn. Det klarte hun helt fint, og årets første var på land. En litt slank, men helt blank og fin sjøørret på rett under halvkiloen. Jeg spurte jenta om hun ville at vi skulle steke den og ha den på brødskiva til kvelds, og det ville hun, så den ble tatt.

Jeg måtte jo prøve litt til. Å lande fisk, spesielt årets første gir alltid mersmak, så jeg kunne ikke gi meg, selv om jeg lå litt bak skjema til å få middagen klar i rimelig tid. Etter noen kast satt neste. Også denne gikk seg fast på akkurat samme stedet som den første, men også denne kom seg løs. Jenta satt klar med håven og håvet også denne helt perfekt. Denne var både lengre og feitere, og passerte nok halvkiloen. Også den var like knallblank. Så den ble også tatt. Da hadde vi nok fisk til et måltid til alle oss tre.

Til kvelds ble det nytt stekt ørret på brødskiva med majones og et glass melk. Jenta spiste og koste seg, og sa at hun gledet seg til vi kunne dra en plass der hun kunne bruke sin egen fiskestang. Nå er det meldt veldig godt vær hele neste uke, og det er ikke det beste været for å tine is på vann, men det kan gjøre at det blir mer fart på sjøørreten. Så det blir nok en tur i løpet av uka med fluestanga. Men jeg kan nok ikke håpe å få fisket i ferskvann før vi er et stykke ut i mai. Det er forsåvidt det normale. Det var i alle fall veldig godt å få landet årets første fisk. Og da gikk selvfølgelig den vanlige mms'en ut til noen kompiser med bilde og tekst "2-0!" :D
Viktig å holde tradisjoner.
 

Påsketur til Eikefjellet

Etter at jeg hadde levert ungene på lørdag bar turen på nytt til Vesterålen. Denne gangen var målet Eikefjellvannene, som ligger i en dal mellom Forfjord og Buksnes i Andøy Kommune, men på Hinnøya. Da vi var i Gullesfjord forrige helg så vi et bilde derfra der en hadde fått 44 stk på en dag. Det er to vann oppi dalen, der det ene ligger en meter høyere enn det andre, og dermed kalles Øvre Eikefjellvann. Vi skulle på det nederste. Kjell Gunnar hadde gått opp dagen i forveien, men han kom så sent at han rakk ikke fiske den dagen.



Det er vel halvannen times gange opp til vannene, og de ligger bare litt over 100 meter over havet, så det er lett terreng å gå i. Slakk stigning hele veien. Da jeg regnet med at det var råtten snø der som her gadd jeg ikke å ta mine egne ski og begynne med klister og griseri, så jeg lånte min sønns smørefrie turski. Disse er naturlig nok for myke til meg, så det gled ikke spesielt godt. Det satt derimot som støpt i motbakkene, så det gikk ganske radig. Jeg var oppe ved vannet i halv fem-tiden på ettermiddagen. Kjell Gunnar hadde fått 15-20 stykker med stort og smått, så vi tok steikfiskene og gikk opp til der han hadde slått leir.



Jeg hadde med meg mitt nye tomannstelt, det skulle testes for første gang. Men den plassen jeg grov ut ble akkurat litt for smal, så jeg fikk ikke full strekk på duken.



Dette teltet heter Naturehike Cloud 2, veier bare 1.5 kg, og er 220 cm langt, 120 cm bredt og 110 cm høyt. Det har en vannsøyle på 5000 mm både i bunn og regntrekk, og leveres også med en ekstra underduk som kan brukes ved behov. Til sammenligning har mitt Helsport Romsdalshorn en vannsøyle på 3000 mm, og den lille gapahuken 2000 mm, så det skal være rimelig regntett. Telt av denne sorten, med så lav vekt og så høy vannsøyle koster normalt fra 5000,- og oppover, men dette kostet bare 1079,-. Det er made in China, så vi får se om et par år hvor holdbart det er. Tester jeg har sett gir det bra karakter, om enn med noen bemerkninger angående litt rifter i sømmer. Tiden vil vise.

I alle fall, det ble årets første måltid på stormkjøkkenet med sprøstekt småfisk.



De ble servert med fløtesaus og potetmos til, og smakte helt ypperlig.

På kvelden våknet rypa. Da det ble skjømt ble det mer og mer liv på den oppi lia, og rett før midnatt kunne vi se at de kom gående nedover bare noen få meter bortenfor. Steggen begynner vel å bli våryr, og som med mannfolk flest klarer den neppe å ha så mange tanker i hodet når den kommer i det humøret. Det var veldig morsomt å stå og høre på der de kranglet og kjeklet om damene.

Dagen etter var vi oppe litt over åtte på morgenen. Jeg hadde sovet som en stein i teltet, og i motsetning til når jeg lå i gapahuken eller lavvoen var det lite kondens på soveposen. Ikke mer enn sola tok ganske fort knekken på.



Mens vi spiste frokost begynte en flaggspett å hakke i trærne rett overfor leiren. Det er ikke noe man ser så veldig ofte, så det var et artig syn. Den holdt på nesten hele dagen. I motsetning til dagen før var det nå helt vindstille, og etter å ha fortært en god frokost bestående av erter, kjøtt og flesk med tilsatt saltkjøtt bega vi oss ned på vannet i ti-tida. Det begynte å bite ganske med en gang, men isfiske er et merkelig fiske. Vi sto ca 10 meter fra hverandre, begge fisket med røyeblink og maggot, men mens Kjell Gunnar dro opp 12 stk på ca 20 minutter, sto undertegnede uten å ha så mye som et eneste napp. Det kom seg litt utover dagen, så da vi avsluttet hadde han fått 25 og jeg hadde fått 10. Jeg avsluttet litt før han og gikk opp til leiren og la meg i sola og slappet litt av mens jeg tørket fottøy og sokker. Der duppet jeg faktisk av en liten stund, det var varmt og godt.

Det ble stekt røye til middag også denne ettermiddagen, og den smakte like godt som dagen før. Også denne gangen servert med fløtesaus og potetmos. På kvelden tok rypa løs igjen, om enn ikke like mye som kvelden før. Jeg kjente at det klødde i avtrekkerfingeren, men nå skal den få være i fred og sikre etterveksten. Vi hørte også orrfugl oppi lia, så det er et rikt fugleliv i området. Denne kvelden gikk vi og la oss litt tidligere, planen var å stå opp litt tidligere enn dagen før for å få med oss mest mulig av morrabettet, men som vanlig gikk den planen i fisk. Vi er nok litt for glad i å ligge og sove på formiddagen begge to.

Vi var nede på vannet i 10-tida etter å ha spist frokost, kokt kaffe og pakket ned alt utstyret. Vi fisket til klokka var halv ett, da hadde undertegnede fått 15 stk, mens Kjell Gunnar hadde fått 5 stk. Så da ble det en pose smårøyr med i sekken, uten at den gjorde sekken så veldig mye tyngre. Nedturen gikk på halvparten av tiden som turen opp, det gikk slakt nedover, og selv om skiene ikke gled spesielt godt gikk det ganske radig. En herlig tur var over.

Dette var uten tvil årets fineste tur så langt. Sol, vindstille og varmt og godt på dagtid, og selv om det ble bra med frost om kvelden var det fortsatt helt vindstille, så det ble ikke kaldt. Og med ordentlig pose og underlag sover man godt, selv rett på snøen. De to neste helgene skal jeg ha min datter, og da blir slike turer uaktuelt, men nå får jeg vel snart ut campingvogna, så det kan hende det blir en tur med den ei av helgene.
 

Lavvotur til Gullesfjord

Våren er senere i år enn i fjor. Denne dagen i fjor var jeg og fisket i en råk i et ferskvann litt oppi fjellet, men så langt i år er det ingen steder det er mulig å fiske, annet enn på isen. På lavereliggende vann er det ingen som klarer å lure meg utpå nå, så da må man enten begi seg til fjells eller fiske i sjøen. I helga valgte vi det siste.

Gullesfjord er en fiskerik fjord. I tillegg til gode bestander av torsk, sei, kveite og andre havfisker har den også gode bestander av både laks, sjøørret og sjørøye. Det ligger enda is på den innerste delen av fjorden, men beveger man seg noen kilometer utover kommer man til åpent hav. De ivrigste begynte å fiske her allerede i januar/februar, og fikk fin sjørret allerede da. Men det beste fisket er i april/mai. Jeg prøvde meg her både i fjor og året før, men lykkes ikke å lande annet enn småsei.

Da jeg enda ikke har fått ut campingvogna var alternativet telt og sovepose. Kjell Gunnar har investert i ny lavvo, så vi testet den.

Lavvoen er beregnet for 5-7 personer, men da må man være veldig gode venner. Det er uansett rikelig med plass for to.



Det ble bare noen få kast på fredagskvelden, mest bare for å fukte snøret. Men det var en ørret oppe og viste seg fram, så det var jo litt håp for neste dag. Været var nydelig, kanskje egentlig litt for godt for sjørretfiske i havet, da det gjerne er en fordel med litt vind og bølger. Så da fyrte vi heller opp bål og laget mat. Kveldsmaten ble hvalkjøtt stekt på stormkjøkkenet med kokte grønnsaker og fløtesaus, nydelig mat.



Kvelden var kald, klokken 22 viste termometeret -6 grader. Jeg hadde tatt med en porsjon tørket saltkjøtt som jeg hadde lagt i vann på kvelden for å ha til frokost, og det var stivfrosset på morgenen. Men jeg sov som en stein, faktisk helt fra midnatt til klokka 10 på formiddagen. Da var faktisk Kjell Gunnar stått opp. Det må være første gangen jeg har sovet lenger enn ham. Han har et sovehjerte jeg ikke har sett maken til. Til frokost ble det varmet en boks med erter, kjøtt og flesk, der jeg tilsatte det saltkjøttet jeg hadde vannet ut. Det var helt knall, og holdt meg mett langt utpå dagen.

Fisket var derimot ikke noe å skryte av. Vi så en og annen fin fisk på godt over kiloen som var oppe og slo, men det var ingen som fikk noe annet enn småsei. Tilsammen var vi 5-6 stykker som var der og fisket, og to av dem var borti sjøørret som var rundt kiloet, men begge slo seg av. Jeg prøvde mye forskjellig av streamere, rekeimitasjoner og andre attraktorfluer, men ørreten tok ikke. I kveldinga fikk jeg faktisk ei lita sild.



Men det fristet ikke med steiksild, så den slapp jeg ut igjen. Ingen av seiene vi fikk var såpass at vi gadd å skjære filet og steike heller, det var egentlig plan B. Så da ble det pølser ved bålet i stedet. Kvelden var ikke så kald som dagen før. Det var frost, men det var tydelig at mildværet var på vei. Sov igjen som en stein hele natta, og til frokost ble det kokt kjøttsuppe, også den med en porsjon tørket saltkjøtt.

Vi fisket fra utpå formiddagen til i 16-tida, da pakket vi sammen. Også den dagen så vi endel fin fisk som var oppe og viste seg, men det var ikke noe som ville ta i. De lokale sier at det står enda mye fisk under isen innerst i fjorden og beiter på småreker, rogn o.l., slik at når den slipper skal det bli mer fisk her på denne plassen. Da stiger nok havtemperaturen noen grader, og da skal det bli mer fart i fisken og. Det blir nok en tur til når vi kommer litt ut i mai, men da er marka så våt at jeg tror jeg tar campingvogna med meg. Og kanskje min lille datter skal få bli med en tur. Det var i alle fall en herlig tur, og allerede i påska blir det en til. Da blir det opp i fjellet med teltet, der vi skal isfiske etter røye. Isen der er enda tjukk, og værmeldinga viser at det skal bli mye nattefrost, så isen holder seg nok godt fram til da.

Overnatting og isfiske.

I helgen gikk turen til Vesterålen. Planen var opprinnelig å gå opp i det fjellvannet jeg var i flere ganger forrige sommer og høst, men det var så mye snø at vi ombestemte oss. Å grynne i over halv meter snø med tunge sekker på ryggen uten verken truger eller ski hadde nok blitt i tyngste laget.

Litt av grunnen til at vi håpet å komme oss opp dit er ikke bare at det er fin fisk i vannet, men på kalde vinterdager er det en fordel å komme seg litt opp i høyden. Kald luft synker, og det er mye kaldere nede på flatmark og i daler enn det er litt oppi høyden.

Plan B ble Reinsnesdalen. Dette var egentlig det motsatte av det vi var ute etter, men vi valgte den plassen fordi det var relativt kort å gå, og også mye skog i området, slik at vi lett fikk tak i bålved. Vi gikk innover i 4-tiden på lørdag, og da vi kom omtrent halvveis på vannet gikk vi opp en skogsvei som gikk opp gjennom et plantefelt, slik at vi allikevel kom oss noen titalls høydemeter opp fra vannet. Der fant vi en fin plass der vi kunne ha bål, og det var flatt og fint for å ligge.



Jeg skar granbar som jeg la oppå området jeg planerte, dette både for å gjøre det litt mykere og for å få litt luft mellom snøen og liggeunderlaget. Når man ligger ute er kuldegjennomslag gjennom underlaget det som kan ødelegge nattesøvnen. Jeg hadde tatt med meg min kjære lille gapahuk på denne turen, ganske enkelt for å kunne skjerme meg dersom det kom et lite vinddrag. Jeg lukket bare frontduken halvveis igjen, ellers hadde det blitt veldig mye kondens.

Men det viktigste når man er ute på denne tiden av året er bålet. Det var ikke så lett å finne god bålved, trærne i nærheten var uforskammede friske. Men vi fant litt død gran og selje, samt noe halvrå bjørk, og det tok faktisk et par timer før vi fikk nok globase i bålet og det fatnet ordentlig. Etter å ha gått noen turer vel en kilometer unna leirplassen fant vi noe dau furu og osp, og det brenner som bare juling, så da var vi berget. Så da ble det tradisjonen tro pølser til kvelds.



Det ble bare kaldere og kaldere utover kvelden, og det kom et lite drag nedover lia. Det var et par ganger at jeg måtte reise meg for å gå å sanke ved bare for å få opp varmen igjen. Jeg tror ikke jeg lyver om jeg hevder det var rundt -15 på det kaldeste, men det var et sted jeg ikke frøs, og det var på føttene.

Disse heter Baffin Base Camp Boots, og er som en syntetisk verson av luggene vi hadde da vi var barn. Disse skal ikke brukes utenpå sko, de skal brukes med kun ullester og sokker under. De er utrolig lette og gode å ha på beina, men holder varmen veldig godt. Og som sagt så var det veldig kaldt. Jeg kledde dem på meg med en gang vi var ferdige med å gjøre klar leiren, og beholdt dem på helt til vi skulle gå ned på søndag, til og med inni soveposen. Produsenten anbefaler å bruke disse når det er minusgrader ute, eller på helt tørt underlag. De er ikke vanntette. Men de holdt varmen også da vi sto i ro og fisket på isen, og termometeret i bilen viste -10 da jeg kom ned i halv fem-tiden. Disse fås hos HektaPåTur til kun kr. 399,-. Jeg gir den i alle fall terningkast seks. Bare pass på å ikke ha dem for nært bålet.

Vi tok kveld ganske nøyaktig ved midnatt. Da hadde det kommet et lite skylag, og da ble det litt mildere, selv om det nok fortsatt var rundt tosifret minus. Jeg krøp ned i posen og sovnet etter 10-15 minutter. Der sov jeg som en stein helt til kl. 9 om morgenen. Det hadde ikke vært kaldt i det hele tatt i løpet av natten. En stund etter våknet også Kjell Gunnar, sikkert pga at undertegnede hadde hogd og sagd ved til bålet. Alt vi hadde av mat og drikke var stivfrosset, med unntak av vannet jeg hadde kokt opp kvelden før og hatt på termosen slik at det skulle gå kjapt å koke morgenkaffen. Det tok derfor en god stund å varme opp frokosten, som denne gangen var en boks med erter, kjøtt og flesk. Dette er herlig turmat.

I 12-tiden hadde vi pakket ned leiren og bega oss ned mot vannet. Dette vannet huser mye smårøye, men det skal gå litt sjøørret der på høsten. Vi hadde derfor et håp om å kunne få noen fisker slik at det ble årets første måltid med sprøstekt småfisk. Og etter et lite halvminutt var første røya landet, og da nr. 2 fulgte bare få minutter etter økte jo forhåpningene kraftig.



Etter dette stilnet det av. Den var og smånappet et par ganger, men det gikk et par timer før neste havnet oppå isen. Til slutt fikk Kjell Gunnar to fisker som han generøst donerte til undertegnede, slik at det i morgen blir en liten middag av disse. Bildet er tatt med drone fra vel 50 meters høyde.



De var nok ikke mer enn mellom 50 og 150 gram, men det er uvesentlig. Det var parasitter i innvollene på alle fiskene, men ingenting i kjøttet, så da er det bare å steike i vei. For meg ser det ut som fiskandmakk, der parasittene gjerne er mindre enn når det er måsemakk. Måsemakken sitter gjerne og mer i kjøttet. Vannet er overbefolket, men det huser endel fin røye, selv om vi ikke så noe til den.

Alt i alt var det en herlig tur i et nydelig vintervær, og det var veldig godt å få bekreftet at utstyret holder mål, også i temperaturer under -10, noe vi ikke har altfor ofte her ute. Det gjør det lettere å ta løs på en ny tur om ikke så lenge.

Tilbakeblikk på året som har gått.

2016 har vært et flott år for meg på mange områder, og spesielt når det kommer til mine favoritthobbyer friluftsliv, jakt og fiske. I fjor høst tok jeg jegerprøven, og da vi ble velsignet med en nydelig høst med utrolig mye godt vær, ble det mange jaktturer på meg både i september, oktober og november. Og selv om fiske nok alltid vil stå mitt hjerte nærmest, var det å bli jeger en utrolig morsom erfaring, og ikke minst forlenget det tursesongen med et par måneder. Og til dere som ikke har prøvd det: Å komme sliten og fornøyd ned fra fjellet etter en lang dag i nydelig vær med rype i sekken, for så å tilberede den rykende fersk med god saus og godt tilbehør, det er faktisk noe av det herligste jeg har vært med på. Foreløpig er jeg bare eier av et haglgevær, men med tiden er det ikke umulig at jeg utvider arsenalet med en rifle, slik at jeg også kan jakte på flere forskjellige måter og etter flere forskjellige fugler og dyr. Her er i alle fall et lite sammendrag av mine turer i 2016.

Årets første sjøørret ble tatt 8.mars. Normalt sett slipper jeg ut fiskene på denne tiden av året, men denne blødde, så den ble årets første måltid med fersk ørret.



23-24 april hadde jeg årets første overnatting ute. Med ordentlig liggeunderlag og vinterpose var det ikke noe problem, selv om temperaturen sank godt under null på natta. I år blir det mye tidligere enn det.



I pinsa ble det som vanlig tur til Alta. Denne gangen var vi ekstremt heldig med været, i motsetning til året før da vi ble overrasket av polart lavtrykk og vannrett sludd. Nå fikk vi fisket ganske mye, og selv om vi ikke akkurat lempet fisk fikk vi endel fine fisker, og flere gode fiskemåltider.

På våren hadde jeg og jenta flere fine dagsturer sammen med en kompis og hans datter. Og hun synes det er kjempemorsomt å fiske.



I begynnelsen av juli begynte sjørøyefisket. Etter å ha prøvd i mange år på å få sjørøye på tørrflue lyktes jeg endelig. Totalt landet jeg 44 sjørøyer i år, noe som er soleklar personlig rekord. Snittvekta på sjørøya var veldig fin i år, men jeg klarte ikke å passere den magiske kilosgrensen, da den største veide 930 gram. Kanskje klarer jeg det til sommeren?



Det ble flere turer til Vesterålen denne sommeren. Her fra et lite fjellvann med kanskje den mest velsmakende fjellørreten jeg har smakt.



I slutten av juli hadde jeg en flott tur til et vann på Vestvågøy der jeg ikke hadde prøvd lykken på mange år. Det var masse ørret, og den største var 1.5 kg. I etterkant av denne turen ble det ganske så mye bråk med en av grunneierne, men det sto sin prøve. Så lenge jeg hadde fått tillatelse fra en av de andre grunneierne har jeg mitt på det tørre. Og det blir garantert en tur eller tre dit også i løpet av denne sommeren.



I slutten av august ble min datter med på telttur. Hun hadde fått sovepose og hodelykt av meg, og været var godt. Hun storkoste seg i marka hele dagen, selv om hun var litt skuffet over at hun ikke fikk fisk på sin egen stang. Hun skal få være med flere ganger nå når hun er blitt ett år større.



Å fiske med små, svarte fluer i mørket etter sjøørreter i små dammer er noe av det morsomste jeg vet. Dette er fra et lite vann på Vestvågøy i begynnelsen av september.



Å stripe en caddis eller lignende på stille vann i bekmørket er også et morsomt fiske.



I slutten av september fikk jeg også min aller første rype, faktisk på mitt første skudd. Etter det har treffprosenten falt endel, men det har blitt totalt 10 ryper så langt denne jaktsesongen. Og den er enda ikke helt over.









Totalt ble det vel et sted mellom 25 og 30 overnattinger i telt i løpet av 2016. Jeg har aldri hatt så mange, men det er også første året at jeg har hatt ordentlig liggeunderlag og også sovepose for kaldt vær. Jeg anbefaler alle som liker å ligge ute å investere i et ordentlig liggeunderlag. Kast de du har av skumgummi eller klipp dem opp til sitteunderlag, og legg litt penger i et oppblåsbart på min. 5 cm. Det trenger ikke å koste mer enn litt over tusenlappen, og da ligger du som en prest, i stedet for å ligge å irritere deg over den minste stein, kvist eller kongle som havner under underlaget. Selv på frossen jord blir det ikke kuldegjennomslag, og det blir heller ikke for varmt når det er varmt ute.

En annen sak jeg anbefaler på det sterkeste er å investere i en tarp. Min er 3x4 meter, veier 900 gram, og har barduner slik at den er lett å henge opp. Er det tørt på bakken er det ingen problem å ligge bare under den, og er det regn i lufta kan du strekke den opp foran teltet slik at du har et område der du kan sitte i ly for regnet, tørt og godt.



Dersom været blir bra blir nok årets første tur om vel 14 dager, da med hagla etter rype eller hare. Om det blir i telt, koie eller bare under duken kommer helt an på hvor det blir og hvordan været er. Jeg gleder meg allerede som en unge, og ser fram til et friluftsår med mange nye, flotte opplevelser.

 

 

Min første rype

Vel er dette i utgangspunktet en fiskeblogg, men det handler også om friluftsliv og turer i skog og mark, og nå har jeg utvidet interessen til også å omfatte jakt. Jeg har lenge fundert på å ta jegerprøven, men det har liksom aldri passet. Men i år bestemte jeg meg for å endelig gjennomføre kurset. Jeg ser på dette som en mulighet til å utvide tursesongen med to-tre måneder. Ordentlig telt har jeg, oppblåsbart liggeunderlag, og både 3-sesongs og 4-sesongs sovepose, så er været bra er det ingenting i veien for å ta en overnattingstur selv i november-desember.

Fredag for halvannen uke siden tok jeg eksamen. Våpen hadde jeg allerede avtalt med en kompis om å kjøpe fra ham, og i forrige uke var våpensøknaden godkjent, og jeg kunne ta min første jakttur. Jeg gikk en tur på et område i Flakstad en tidlig morgen i et nydelig høstvær, 15 grader, sol og helt vindstille. Men det var ikke verken fugl eller hare å se. Det ble en nydelig tur, men jeg gikk tomhendt hjem. Men det er vel med jakt som det er med fiske, alle dager er ikke like, og vår herre vet at jeg har dratt tomhendt hjem fra mange fisketurer.

I dag etter jobb kjørte jeg et sted der jeg har tillatelse fra grunneier til å gå. Jeg har allerede sjekket ut mange områder, og kontaktet diverse grunneiere. Noen områder er fredet, mens andre er åpne. De setter i alle fall stor pris på å bli spurt, selv om noen ikke er villige til å slippe folk ut på jakt i sitt terreng. Jeg gikk i et område som er ganske slitsomt å gå i, i alle fall inntil du kommer opp på fjellet. Jeg var ikke høyere enn litt over 300 meter, og oppå der var det snaut. Jeg gikk opp dit for å kunne krysse nedover lia, der det var ganske mye småkratt og litt steiner, fint rypeterreng.

Halvveis nedi lia lettet det plutselig en rype 10 meter bak meg. Jeg snudde meg, og da rypa fløy ganske rett fra meg var det ganske greit å sikte. På ca 20 meters hold trakk jeg av, og jeg var egentlig forberedt på å skyte en gang til (hagla er dobbeltløpet), men jaggu falt den ikke på første skuddet. Den ramla rett ned i et lite bjørkekratt, og flakset litt med vingene før den datt ned. Da jeg kom fram lå den stille og rolig på bakken.



Dette var også den eneste fuglen jeg så. Vante jegere jeg har snakket med sier at den enda ligger og "trykker" så tidlig på høsten, og at du kan gå forbi mange uten at du har anelse om at de er der i det hele tatt. Jeg går også uten hund, da jeg ikke er noe hundemenneske, og kommer aldri til å få meg hund heller. Da er det mer på lykke og fromme om du skremmer opp ei rype eller to. Men også her gjelder det samme som når man fisker, det er ikke vits i å ta mer enn man skal spise. Det skal være noen igjen til neste år, og året etter det igjen. Og dessuten er det ikke lenger en delikatesse dersom du spiser det en gang i uka året rundt.

Vel hjemme ble rypa flådd, brystene og lårene skjært ut, og jeg tok også vare på hjertet. Det skal jeg salte og varmrøyke, det skal visstnok være fantastisk godt i f.eks en viltgryte eller på en vilt/soppsuppe, i syltynne skiver oppå, på samme måte som man kan ha bacon oppå. Her skal det testes mange forskjellige måter å tilberede på. Nå er det ikke gitt at jeg som uerfaren jeger får flere ryper denne sesongen, men nå har jeg i alle fall èn. Jeg gleder meg til å smake!

Streaking caddis på stille vann.

Å stripe en tørrflue med fluestanga på et blikkstille vann i bekmørke er noe av det morsomste fisket jeg gjør. Utpå høsten blir det mindre insekter i lufta, så aktiviteten i vannet er mye mindre enn på sommeren, og fra slutten av august og i september er nesten det eneste man ser nattsvermere, i alle fall etter mørkets frambrudd. Og en streaking caddis kan minne om disse. Jeg drar den forsiktig inn slik at den striper forsiktig på overflaten, og ørreten angriper som regel denne agressivt, når den tar. Man kan gjerne stå lenge og kaste uten et napp, det er bekmørkt og helt stille, og tankene vandrer. Plutselig eksploderer det i vannskorpa foran deg, og som regel er det fin fisk som tar. I fjor i august og september dro jeg mange flotte fisker på denne måten, men i år har jeg ikke hatt hellet med meg. Den eneste jeg har fått er en sjøørret på vel 600 gram.



I går var det en nydelig kveld, så etter jeg var ferdig på jobb dro jeg til et sted jeg har hatt hellet med meg før. Da jeg kom fram litt før halv ni var det allerede begynt å bli bra mørkt. Jeg gikk til vannet og satte meg ned for å se om det var fisk, enten fisk som tok fluer eller nygådd sjøørret som slo lus. Men det var ikke liv på vannet. Like etter kom månen opp, og det ble helt nydelig å være ved vannet. Da ønsket jeg at jeg hadde med meg gapahuk og sovepose, men det hadde jeg jo ikke.

Jeg gikk bort til en sivkant og vadet ut så langt jeg kunne. Fra der jeg sto kunne jeg enten kaste langs etter sivet (det er der jeg har fått mest fisk før) eller kaste rett utover vannet. Jeg begynte med å ta noen kast langs sivkanten, men det var ingen reaksjon. Då så jeg en fisk som lagde bevegelse i vannet 10-12 meter rett ut. Jeg kastet ut dit et par ganger, og plutselig smalt det. Det var den vanlige aggressive måten å ta denne flua på, og det ble etterfulgt av et godt utras. Den kjempet godt, men etter et par minutter lå den i håven. Og akkurat idet jeg tok den i håven glapp flua. Perfekt timing.



En ikke nygådd, men veldig velholdt sjøørret på 750 gram. Det var en hannfisk, det vistes tydelig på at den hadde begynt å få litt krok på underkjeven. På denne tiden er det ingen fare å ta en hannfisk, den er ikke buksprengt og smakløs som hunnfiskene er når den nærmer seg gytetid. Så denne ble middag i dag, og smakte helt nydelig.

Men sjøørreten må være sen i år. I fjor på denne tiden myldret denne tjønna av nygådd sjøørret, og jeg tok mine siste der helt i slutten av september. Det blir nok noen turer til, men det nærmer seg slutten. Dessverre.

Når man ikke får fisk.

Høsten er på tur, og med den nærmer fiskesesongens slutt seg med stormskritt. Fisken begynner å bli opptatt med fiskesex og sånt, og er ikke så interessert i å ta i på det man prøver å friste den med. Allikevel kan man under rette forhold ha gode fiskeopplevelser utover i september, som i fjor da jeg den 27. september opplevde et vidunderlig fiske i fullmåne og 12-13 grader.

I helga som var ble det en dobbel-tur. På fredag kjørte vi til en plass der det fortsatt er lov å fiske, og prøvde oss etter ørret. Meldingen var fin, men da vi kom fram var det ganske mye vind. Dette er etter min erfaring ikke spesielt fordelaktig, i alle fall ikke dersom man skal prøve å stripe en tørrflue. Da er det helt klart best når vannet er stille og det er nattsvermere i lufta, da kan man trigge ørreten til hugg. Mens vi var der økte vinden bare mer og mer på, og det ble vanskelig å kaste med fluestang, da jeg fikk den fra høyre der jeg sto. Det gjorde ikke saken bedre at da jeg skulle gå bort til den plassen der jeg kunne stå med vinden i ryggen å kaste, møtte jeg en diger elgokse. Hvem som ble mest redd av den og meg er usagt, men jeg holdt meg unna, da jeg hørte han trampet og prustet oppi skogen ved vannet. Så da ble det mye kaffedrikking utover kvelden, og selvfølgelig litt pølser på bålet.



Det går noen meter pølser i løpet av en fiskesesong. Det er godt og enkelt, og bål har man jo uansett.

Etter en god frokost lørdags morgen gikk turen videre til Vesterålen, der vi gikk opp i et fjellvann jeg har vært et par ganger tidligere, senest for 14 dager siden sammen med min datter på snart seks år. Det er en fin liten tur, og stedet er det absolutt ikke noe å utsette på.



Temperaturen lå på 15 grader, og det kan man ikke klage på midt i september. Allikevel var det veldig rolig på vannet, kun noen småfisker som var oppe og slo. Tidligere i år har vi fått mange fine fisker her fra 3-5 hekto, feite og knallrøde i kjøttet. Tidligere var vannet sterkt overbefolket, men det er absolutt i bedring. Enda er det behov for å ta ut litt fisk, så alle småfiskene havner på land. De er så små at det er ikke noe å steke, så dersom man ikke får av den "vanlige" størrelsen må man ha mat med seg. Og denne gangen hadde vi sikret oss.



Etter 3-4 timers fiske uten å være borti en av de fine fiskene i vannet gikk jeg bort og tente i bålet. Med meg hadde jeg en dobbelpakning King Size hamburger, og denne ble grillet på bålet. Jeg hadde også tatt med remulade, ketchup, ost og både rå og stekt løk. Så det ble middagen.

Vi fortsatte fisket utover kvelden. Det bruker vanligvis å være et godt fiske der i både skjømming og mørke, men ingen av oss fikk noe annet enn disse småfiskene. Jeg hadde på en fin en ganske sent på kvelden på ei drukna maur, men den glapp før jeg skulle ta den i håven. Og da mørket kom begynte det å småregne litt, så da var det bare å sette opp duken.



Det er nok av trær i området, så det er ingen problem å finne verken bålved eller feste for duken. En slik anbefaler jeg alle som er glad i å dra på tur å anskaffe seg. Den har berget mange fisketurer der man har blitt overrasket av regnskyll.

Da det ikke ble fisk til kvelds dro Kjell Gunnar opp ei god lunse med nydelig hvalkjøtt. Med meg hadde jeg blomkål, brokkoli, sopp, løk, bacon og fløte. Grønnsakene smørstekte jeg først og hadde litt fløte over, så stekte jeg bacon og hvalkjøtt sammen, og hadde også fløte over dette. Kjøttet han hadde med var helt nydelig og helt uten trevler, så det ble et herlig måltid.



Stappmett og god krøp jeg ned i posen i 12-tida. Da regnet det ganske kraftig, så vi kuttet ut fisket for kvelden og satset på bedre forhold dagen etter. Og det var godt å stå opp til dette været i 9-tida om morgenen på søndag.



Jeg sto rett opp og begynte å kaste. Det var endel brukbar fisk å se langs land et stykke bortenfor leirplassen, den gikk langs land ved gytebekken, og snappet fluer som kom ned den. Jeg prøvde å kaste etter den, men ikke snakk om. Mange forskjellige fluer og nymfer ble testet, men ingen av dem ville ørreten ha. Så jeg gikk heller og kokte kaffe og stekte den andre burgeren i pakken til frokost.

Omtrent i 12-tida oppdaget vi døgnflueklekking på vannet. Det var ikke store mengdene, men det var tydelig at ørreten våknet litt til liv. Nå er jeg ingen ekspert, men etter å ha googlet døgnfluer da jeg kom hjem kommer jeg fram til at det er en type som heter Baetis Rhodani. Den var grønn i kroppen, og ganske liten, så det er mest sannsynlig en annengenerasjon. Kjell Gunnar kunne fortelle at da han var her i september i fjor var det et par dager med intens døgnflueklekking, og da fikk han masse flott fisk. Men fluestanga lå i bilen, det er vanskelig å stå langs land her oppe, og heller ikke gode vademuligheter, så det ble kasting med flue og dupp. Jeg prøvde flere forskjellige typer fluer og nymfer med grønnfarge i, men den tok ikke denne. Så kom jeg til å tenke på at den døgnflua jeg fant var enda ikke kommet helt ut av skallet (eller hva nå det heter), og det var mer gråaktig. Døgnfluelarvene stiger opp fra bunnen og klekker ikke ut før de er på overflata, så jeg lette i boksen etter noe som var mer gråaktig. Der fant jeg en myggklekker i str. 14 der jeg klippet av det hvite hacklet den egentlig skal henge i vannflaten med, slik at den bare hadde kroppen og vingesekken på ryggen igjen. Og allerede på første kastet var det fast fisk. Denne var av den typen vi håper å få her oppe, det hoppet og slo og var mer i luften enn i vannet, og til slutt slo den seg av.

Jeg kastet videre, men dro bare opp noen småfisk. Det var betydelig mere småfisk som ville ha den enn de andre jeg hadde prøvd, så jeg fortsatte med den skamklipte myggklekkeren. Og etter en times tid satt det en til. Denne dro godt avgårde, og jeg så fort at den kunne passere halvkiloen, noe som ville være ny pers i dette vannet. Etter et par minutter lå den i håven.



Det viste seg å være en gammel hannfisk. Den var ikke i samme hold som de andre fiskene vi får her, den var betydelig slankere, og hadde hodet til en kilosfisk. Dette sier meg at det fortsatt er for mye fisk i dette vannet. Når en fisk med et hode på den størrelsen, og mest sannsynlig en respektabel alder, ikke er større enn 530 gram, så er det ikke nok næring i vannet til alle fiskene som er der. Fiskene her blir ikke store nok til at noen av dem blir predatorer, hadde denne vært det hadde ikke vekta vært så lav. Fisk som lever av annen fisk blir store. Jeg kjenner til et tilfelle i et vann på Vestvågøy som er overbefolket, også det et lite vann som dette, der det under kultiveringsfiske for et par år siden ble tatt en ørret i et av disse småbeinte garnene på hele 8.4 kg. Denne har jeg sett bilde av, så det er ingen fiskeskrøne. Den hadde klart å spise seg så stor at den begynte å spise små fisk, og med det vokst seg diger. I motsatt ende av skalaen vet jeg om at en røye på 17 cm fra Åvannet ble testet, og de fant ut at den var hele 9 år gammel. Da spiser den ikke for å vokse, men for å overleve. Så jeg valgte å ikke slippe ut denne fisken. Når den ikke er blitt større er den bare en konkurrent til matfatet for de andre fiskene i vannet, ikke en "kultiveringsfisk", altså en som spiser små fisk. Den er neppe noe til matfisk, så den ble gjemt under en busk.

Jeg håper at bidraget vi har gjort for kultiveringen av dette vannet gjør at neste år er fisken enda litt større og feitere. Vi sikkert tatt opp 100 småfisk tilsammen, og vannet er jo bittelite, så alle monner drar. De lokale sier i alle fall at størrelsen har tatt seg betraktelig opp de siste par årene.

Det ble en herlig tur denne septemberhelgen. Og med mye god mat. Det er ganske enkelt å lage god mat også ute i naturen, og selv om det enda går endel i pølser på bålet, er jeg blitt flinkere til å planlegge og ta med meg litt snadder til fjells. Nå har jeg tatt jegerprøven, så kanskje blir det servert en delikatesse eller to utover høsten også. Først må jeg treffe noen, så pølser blir jeg nok å ha med meg i backup. Eller jeg kan gjøre som Fleksnes gjorde, spise agnet eller koke harehalesuppe. Jeg gleder meg til å ta fatt på jakta. Men fiskesesongen er ikke helt over enda.....

Mørkefiske etter sjøørret.

Fra og med i slutten av august blir det bekmørkt om natta, spesielt når det er overskyet. Fra det begynner å mørkne og fram til det begynner å lysne kan man oppleve et meget godt fiske etter sjøørret i ferskvann med flue, enten det er etter dupp eller med fluestang. Fiskens øyne fungerer mye bedre enn våre i mørket, og den kan se selv de minste nymfer/våtfluer selv om det er bekmørkt. De største sjøørretene jeg har tatt på stang har jeg tatt når det har vært som mørkest ute på denne tiden av året.

Av en eller annen merkelig grunn får jeg ikke dette til å fungere i hav eller brakkvann. Der blir det helt stille når det blir mørkt, og selv om jeg kan ha fisket godt i dagslyset dør det helt hen når mørket kommer sigende. Det er sikkert andre som har egne meninger om dette, men det er i alle fall min erfaring. Så når høstmørket kommer sigende drar jeg til vann som har forbindelse med hav, der jeg kan få nygått sjøørret.

De fleste vannene som har bestander av anadrom laksefisk har strenge åpningstider. De aller fleste stenger den 31 august ved midnatt, noen få stenger så tidlig som 17/8, mens et fåtall holder åpent til midnatt 15.september. Her i området er det vel bare Delp som holder åpent utover i september. De andre vannene stenger ved månedsskiftet.

Men det er en rekke små vann og dammer som ikke er registrert som anadrome vassdrag, og dermed ikke har åpningstider regulert av fylket. Noen av disse er tildels stinne av sjøørret når det har regnet på høsten, og kan gi veldig morsomme fiskeopplevelser. Jeg har tatt sjøørret på 2 kg i en dam som ikke er mer enn halvmeteren dyp i september, og i noen av disse står det tett i tett med fisk. Det sies om sjøørreten at den går opp i hvilken som helst liten bekk for å gyte, så du trenger ikke å lete lenge for å finne en av disse dammene. Det er flust av dem, man må bare vite hvor man skal lete. Her på Vestvågøy vet jeg om et titalls slike plasser, og her kan du fiske året rundt.

Det blir den dagen det snør en viss plass at jeg avslører disse her. Selv om det kan se ut til at dammen koker over av ørret, er det bare en liten bestand, og drar det en idiot dit med et garn vil han ødelegge denne dammen i årevis framover. Ørreten gyter ikke i akkurat denne dammen, men den samles der før den går videre opp i elver og småbekker for å gyte. Fisken står så tett i noen av disse at med en gang fluesnøret lander utpå ser man bare at ørreten piler alle veier, og det er faktisk vanskelig til tider. Men her om dagen hadde jeg hellet med meg.

Jeg dro til en av disse plassene en kveld. Været var usikkert, så da jeg sto ved bilen tok jeg heldigvis den avgjørelsen at jeg tok oljetrøya med meg. De første par timene jeg var der var været bra, men da det begynte å skjømme kom det med regn. Og da plasket det ned. Takk og lov for den avgjørelsen.

Til å begynne med var vannet helt dødt. Jeg fikk ingenting, verken på fluestang eller flue og dupp. Her er det litt større, og litt dypere, så flue og dupp kan man godt bruke. Da regnet og mørket kom begynte fisken å ta. Først fikk jeg en på 6 hekto på ei lita March Brown, deretter en på 4 hekto på samme flue. Da det ble ganske mørkt forsøkte jeg meg med en stripende caddis og fluestanga. Akkurat det fisket er kanskje det morsomste jeg vet, å stripe en større tørrflue på relativt stille vann i stinnende mørke. Dette trigger tydeligvis ørreten, og den angriper veldig aggressivt. Kjempegøy. Men denne gangen var det ingen som så monn i den. Og så begynte det å blåse.

Vinden økte kraftig, og regnet vedvarte, men takket være oljetrøya og vadebuksa holdt jeg meg tørr og varm. Det ble vanskelig å kaste med fluestang, og jeg klarte ikke å se om flua stripet eller gikk under engang heller. Så da gikk jeg tilbake til flue og dupp, men satte på en stor, mørk Montana-nymfe i stedet. Den vises bedre i rufsete vann enn ei lita våtflue. Jeg gikk slik at jeg hadde vinden fra siden, og dro inn i et bra tempo. Og dette ville ørreten ha. Allerede på første kastet fikk jeg enda en på ca 4 hekto, og like etter en flott ørret på rundt 800 gram. Tre av fire var faktisk hannfisk, noe som er uvanlig. Jo lenger ut på høsten man kommer, jo større andel av fisken er normalt hunnfisk. Dette har jeg fått forklart med at hunnen trenger mer energi til gytinga enn hannen, slik at den er mer aggressiv selv om gytingen nærmer seg.

Da hadde jeg fått bra, syntes jeg. På slike plasser kan man ikke ta for mange. Det skal være noen igjen til årene som kommer, så allerede i 11-tida trasket jeg tilbake til bilen. Fiskene var i godt hold, så det ble flere fine middager. Dagen etter ble den største filetert og stekt på panna, med fløtesaus og smørstekte grønnsaker til. Den var den eneste som var hunnfisk, og dermed litt buksprengt, selv om den var langt fra gyteklar. Når fisken er buksprengt og litt slappere i kjøttet fileterer jeg alltid, og steker i panne. Slike har jeg aldri i folie eller koker, det er litt mindre smak på dem enn slike som er faste og fine i fisken.

I dag er det regn og drittvær. Får se om jeg tar meg en tur til en annen av disse juvelene i løpet av kvelden. Det er bare å kle seg godt.
 

På telttur med litjpia.

I helga var endelig værmeldingen såpass at jeg tok med meg jenta på 5 1/2 på telttur. Jeg kjøpte henne sovepose i fjor høst, men det er bare en juniorpose beregnet for sommerbruk. Denne gangen så meldingen ut til å bli såpass bra at vi tok sjansen. Det er ikke noe særlig å ta med seg ei lita jente på tur der man blir nødt til å bli sittende under duken fordi det regner, og alt blir vått. Det er forbeholdt oss spesielt interesserte. Hun skulle få en god opplevelse.

Målet var et fjellvann i Vesterålen. Jeg var her for en måneds tid siden på en todagers, i nordvestkuling og duskregn. Men fisken bet, så det ble en fin tur. Dette vannet har bra med fisk i fin steikfiskstørrelse, og smaker nydelig. Det er et lite stykke å gå, vannet ligger på over 200m over havet, men jenta var der allerede i fjor, der hun fikk sin første fisk. Denne gangen hadde hun med seg sin egen fiskestang, og klærne i egen sekk på ryggen.

Turen opp gikk bare fint. Det er ganske kronglete, steinete og ulendt i det bratteste partiet, men jenta gikk som en prest, samtidig som hun pratet og spurte, og en ganske svett og tungpustet pappa fikk et svare strev med å holde følge med henne. Turen opp tar en liten halvtime, og så må vi innerst i vannet, den eneste plassen det er mulig å sette opp gapahuken. Det er også ganske vått, men jeg har kjøpt nye fjellsko til henne som jeg også har impregnert, så hun holdt seg tørr og fin.

Vi fyrte i bålet og grillet pølser til kvelds. Men det var såvidt at hun hadde tid å spise, det var mye å se på, og hun var veldig opptatt av fiskestanga si. Da fisken står langt ut i dette vannet var det ikke mulig å nå ut til den med hennes lille stang, satte jeg på en makk og bunnsøkke til henne. Det har fisket ganske bra her oppe, men denne gangen ville den ikke ha. Jeg fikk derimot en ørret på flua på ca 350 gram, og den ble sløyd og studert. Vi måtte hive rogna ut i vannet igjen, slik at det kunne bli nye fiskeunger, sa hun. Og jeg så gjorde. Da klokka passerte halv elleve var hun stuptrøtt, og krøp fornøyd ned i posen. Temperaturen var sikkert 12-13 grader, og hun hadde et godt underlag, så hun frøs ikke, og sovnet fort i posen.



Jeg fisket videre i mørket, og tok to ørreter til, der den største var 450 gram. Det er fart i fisken i dette vannet, den er veldig sterk i forhold til størrelsen, og en morsom fisk å fiske på. Og da var maten sikret til dagen etterpå.

Neste dag sto vi opp til et nydelig vær, sol og bare en liten bris. Fisken hadde spist makken på jentas krok, så vi kastet ut en gang til i håp om at hun skulle få seg en fisk på egen fiskestang. Men det var ikke mye fart i fisken. Etter et par timers kasting med flue og dupp tok det endelig i en flott en. Den hadde gode utras og hoppet høyt flere ganger, men jeg ga stanga til Sandra så hun skulle få sveive den inn. Det er litt tungt for henne med den store stanga jeg bruker, men hun greide seg fint, og gjorde akkurat som jeg sa, stoppet opp når utrasene kom, og sveivet når den var ferdig å rase. Jeg tok håven og skulle akkurat til å håve den, men bare en liten meter fra håven slapp flua. Det var en ørret på minst halvkiloen, og jenta ble så lei seg at hun satte seg ned og gråt litt. Men det gikk fort over da kjeks og sjokolade ble tatt fram.

Etter dette satt hun tålmodig og ventet ved stanga si, men den ville ikke ta. Kanskje neste gang? Vi hadde i alle fall et nydelig måltid med stekt ørret på brødskiva med majones og et glass melk. Hun ville at vi skulle dra på flere teltturer, men først måtte vi ha en tur i campingvogna, sa hun. Så da blir det det. Når hun enda er såpass lita er det viktig at hun ikke presses med, men får være med på å bestemme selv. Da blir det lettere å få henne med framover. Denne gangen hadde vi i alle fall hatt oss en kjempeflott tur, og det blir flere.




 

Hellosan

Jeg har vært i det nederste vannet i Hellosan flere ganger siden slutten av juli, og det har vært blandede opplevelser. Første gang jeg var der var den 28.juli, fra tidlig på kvelden og utover natta. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har ikke fortalt sannheten om den turen. Da jeg kom var det overskyet og vindstille, og rundt midnatt begynte det å regne, men jeg ble stående til klokka var ca 03.00.

Allerede på fjerde/femte kastet var det fast fisk. Ørreten var mer i lufta enn den var i vannet til å begynne med, og jeg regnet med at jeg kom til å miste den. Den tok langt ut, og med lett sluring tok det noen minutter før den var i håven. Det var en knallblank og flott sjøørret på 1,5 kg, den største jeg har tatt i ferskvann i år. Og det fortsatte utover kvelden. Jeg hadde med meg en kompis, og mens jeg begynte med Black Gnat testet han ut March Brown. Da jeg hadde tre sjøørreter på land la han om til Black Gnat han også, og da begynte han også å få fisk.

Da ble begynte å bli litt småskjømt i 12-tida tok det virkelig av. Det var napp på nesten hvert kast, og vi mistet vel så mange som vi fikk, og vi slapp også ut endel sjørret fra halvkiloen og ned. Det var mye stamfisk som også tok flua, de største opp mot halvkiloen, men denne er full av måsemakk grunnet overbefolkning, så det er bare å kaste den.

I 02-tida begynte det å roe seg ned. Da vi talte opp hadde jeg seks fisk fra 700 gram til 1,5 kg, mens han hadde seks fra 600 gram til 1,3 kg. Nydelig og nygådd fisk som kommer seg opp elva selv når det er lite vann, da høydeforskjellen er liten ned til havet. Her er mine:

Men da jeg prøvde meg i går var det lite liv. Jeg så noen nygådde sjøørreter som var oppe og slo lus, og hadde på en som kunne være rundt halvkiloen, men den slapp. Forholdene var perfekte med lite vind og bra med insekter, men det var ikke noe annet enn små stamfisk som ble landet. Og i kveld stenger dessverre vannet. Fylkesmannen har satt perioden for fiske fra 15.juni til 17.august. Hvorfor dette stenger så tidlig vet jeg ikke, sammen med Borgevassdraget er det det eneste jeg kjenner til som stenger denne datoen, de andre vassdragene stenger enten 31.august eller 15.september. Det kan vel være at det er lite rapportering? Jeg bare gjetter.

I alle fall, dette vassdraget huser endel meget pen sjøørret. Jeg har fisket her oppe i over 30 år, og jeg har aldri opplevd å få laks, jeg vet heller ikke om noen som har fått det på stang her. Det er kjent at det går endel laks her, men jeg er usikker på om den er lov å ta, jeg har ikke funnet noe om dette på fylkeskommunens nettsider. Men skal du innover her må du ha grunneiers tillatelse til å fiske. Det er tilsammen 9 stk (såvidt jeg vet) som har fiskerett i vannet, og du må som sagt få tillatelse fra en av disse. Veien innover er kommunal, så du har all rett til å ferdes der når du vil, og rundt vannet er det utmark, der Friluftsloven udiskutabelt slår fast at alle kan ferdes fritt til fots hele året. Så har du ordnet deg med grunneiertillatelse er det ingen som kan si noe på det. Bare pass på at du fisker på den siden av vannet der den respektive grunneieren har sin utmark.

Disse to vannene trengs det å fiskes i, da de er sterkt overbefolket. Slik var det ikke da jeg fisket der på 80-tallet, da fikk vi mye flott stamfisk, både ørret og røye. Men nå er det millioner av småfisk der. Synd. Jeg skal i alle fall prøve å få meg en tur eller tre også neste år.

 

Helgetur i regnet.

Denne helgen ble det en liten tur på Lofast. Planen var egentlig at vi skulle dra på fredag, men Kjell Gunnar måtte på jobb på lørdag, så det ble litt avkortet. Lørdags ettermiddag ga vi oss avgårde. Målet var Løynvannet ved Storå, et fjellvann med bare ørret. Tidligere var det meget pen fisk i dette vannet, men garnfiske ødela bestanden endel. Nå har grunneierne startet kultiveringsfiske, og forholdene er i bedring. Ørreten er nå i godt hold i vannet, men det er enda en stund til det er det det engang var.

Da vi jeg kom innover var Kjell Gunnar allerede gått opp. Det regnet ganske tett, og skydekket lå lavt. Halvveis innover, omtrent der den kraftigste stigningen begynner, kom han plutselig luskende ned igjen. Da meldingen ikke ga noen indikasjon om regn hadde han planer om å ligge bare under duken, uten telt eller gapahuk. Men det var rett og slett for vått til dette. Så vi valgte heller å dra til et vann i nærheten, med gapahuk og kort vei til bilen om det ble ille. Det som er greit når man går korte avstander er at man får med seg mye mer, så det ble pakket både regnhyr og vadebukser. Og har man en god tarp er det ingen problem å sette opp en god leir selv om det regner.



Bålved er det godt med i området, og regnet ga seg heldigvis i 1-tida på natta. Det var ganske vindstille, så forholdene var ikke så aller verst. Og det lovet jo virkelig godt da jeg landet en kilosørret allerede på andre kastet.



Men etter det ble det ganske så stille. Det var lite fisk å se, og lite og ingenting som tok i. Ikke før i 1-tida var det napp igjen, da fikk jeg to små sjørøyer på 2-300 gram som ble sluppet ut igjen. Men like før vi skulle til å avslutte tok Kjell Gunnar tvillingfisken til den jeg fikk, en nøyaktig like stor og fin sjøørret. Etter den avsluttet vi og grillet noen pølser før vi tok kveld.

Da vi våknet utpå formiddagen var været bedre, skydekket hadde lettet og det var fin temperatur. Fisket i dette vannet på dagtid er som regel rolig, det bruker ikke å bli særlig med liv før utpå kvelden, noe som er helt vanlig med sjøørret og sjørøye i ferskvann. Vi fisket allikevel i noen timer, men den eneste som ble landet var en sjøørret på 4 hekto som Kjell Gunnar fikk. Egentlig skulle han slippe den, men den blødde kraftig, så den ble middagen hans.

Nå blir det snart helt mørkt om kveldene, og fluefiske i skjømming og mørke etter sjøørret er kanskje det morsomste fisket jeg vet. Da kan man lande noen flotte rugger selv på ørsmå fluer, og også med fluestanga dersom man striper store fluer i overflata på stille vann. Ser fram til flere flotte turer i nær framtid.

Friluftsloven

Jeg har i det siste fått endel spørsmål om hvilke rettigheter man som fiskere har i forbindelse med bruk av utmark. Jeg anbefaler at du selv sjekker opp hvordan grunneierforholdene er i det vannet du har tenkt å fiske, og om det selges fiskekort. Ellers henviser jeg til friluftloven:

§ 1.(Lovens formål)

Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

§ 1 a. (Hva som forstås med innmark og utmark.)

Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkete, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, reknes også like med innmark. Det samme gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

Med utmark mener denne lov udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark.

§ 2.(Ferdsel i utmark.)

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger. Kommunens vedtak må stadfestes av fylkesmannen.

Om motorferdsel i utmark gjelder også lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 3.(Ferdsel i innmark.)

I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Denne ferdselsrett gjelder likevel ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor almenhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

Eier eller bruker kan - uansett inngjerding - forby ferdsel over hage, plantefelt, høstsådd åker og gjenlegg (attlegg) også når marken er frosset eller snølagt, såfremt ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.

Fylkesmannen kan for det enkelte fylke eller deler av det bestemme at det tidsrom da det etter første ledd skal være ubetinget forbudt å ferdes i innmark, settes kortere eller lengre enn fra 30. april til 14. oktober.

§ 3 a.(Ferdsel på vei eller sti i innmark)

Ferdsel i innmark som fører til utmark,

a) til fots på vei eller sti,

b) på vei eller opparbeidet sti med ride- eller kløvhest, tråsykkel, kjelke eller liknende, med unntak av organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet,

er tillatt hele året, hvis ferdselen kan skje uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker.

Kommunen kan, etter samtykke fra eier eller bruker av eiendommen, gi forskrift om å forby ferdsel som er tillatt etter første ledd. Forskriften må stadfestes av fylkesmannen.

Eier eller bruker kan forby ferdsel som er tillatt etter første ledd, hvis ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.

 

Ellers kan du lese hele Friluftsloven her: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16

Åpningstidene for de forskjellige vassdragene i Norge som fører anadrome laksefisker (Laks, sjøørret og sjørøye) finner du her: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-02-05-229

Fenomenalt røyefiske!

I går var det endelig en dag uten regn og sur nordvest. Etter å ha sittet inne noen dager måtte jeg bare ut en tur, og selv om det er et stykke å kjøre, fristet det veldig med en tur tilbake til røyevannet mitt på Lofast.

Etter å ha sjekket tidevann og månefase var gårdagen helt perfekt. For en stund siden hørte jeg fra en gamling at skal du fiske røye (og dette gjelder både ferskvanns- og sjørøye), bør du legge det til dagene rundt fullmåne. I tillegg bør du passe på at du er der når det flør. Når dette stemmer skal det etter sigende være de beste røyeforholdene.

Jeg var framme i halv ni-tiden på kvelden. Det skulle være full flo ca kl. 02.00, så da hadde det akkurat begynt å flø. Jeg kom fram til vannet og registrerte umiddelbart et par fine røyevak ganske nært land. Jeg grabbet fluestanga og gikk bort mot sivkanten der jeg hadde sett vakene, men ble litt overivrig, og flua havnet fire meter oppi en bjørk bak meg, og der henger den forsåvidt enda.

Da jeg gikk tilbake for å knyte på ny fortom kom Kjell Gunnar ned. Vi tok en kopp kaffe mens vi gjorde oss klare. Jeg knøt heller på kastestanga med intermediate-dupp og Black Gnat i str 12, og vi stilte oss ca 30 meter fra hverandre. Jeg hadde på ei røye på første kastet, men den glapp. Deretter hadde jeg mange hugg, men ingen ville bli med inn. Kjell Gunnar dro derimot opp tre røyer på rundt halvkiloen og en sjøørret på akkurat over kiloet på kort tid, mens jeg sto der og mistet fisk. Jeg gikk en tur bort i en annen sivkant, men der var det helt dødt, med unntak av noen småfisker som plugget mygg.

Etterhvert sluttet det helt å bite. Ikke fikk Kjell Gunnar noe heller. Så vi satte oss ned og tok en kopp kaffe. Når man fisker røye (og annen fisk) på grunt vann blir fisken lett skremt av litt plasking, så det kan være lurt å ta pauser iblant. Mens vi satt og drakk kaffe så vi at røya kom inn på grunna igjen, og var og vaket. Jeg byttet om fra intermediate til flytedupp, men fortsatte med den samme Black Gnat. Det er den jeg har tatt suverent mest fisk på i dette vannet. Og da satt den endelig. I løpet av kort tid dro jeg opp fire røyer på 4-500 gram, og da var jeg egentlig fornøyd. Da fikk jeg lyst til å prøve fluestanga.

I boksen min hadde jeg noen merkelig skapninger jeg hadde laget selv, noen nymfer i forskjellig størrelse og farge. Nymfer er det letteste å binde for en novise. Så valget falt på en nymfe som skal ligne på en Black Gnat-nymfe, men med rød hale. Den har jeg tidligere fått røye på i Storvannet i Nusfjord. Og det var ikke mange kastene, så satt den igjen. Enda en rundt halvkiloen. Da plukket jeg opp en skapning fra boksen som egentlig skulle være en myggklekker, men da jeg ikke er fingernem i det hele tatt, ble det en nymfe til slutt.

Plutselig vaket det en fin røye helt kloss i land. Jeg tok fluestanga og vadet meg forsiktig ut et lite stykke bortenfor. Kastet vart perfekt, det landet akkurat der det hadde vaket. Og det gikk ikke mer enn et par sekunder før røya tok den. Jeg kjente med en gang at denne var større enn de forrige. Den raste ut, og var også oppe i luften flere ganger, noe som er veldig sjelden med røye. Det ble en god kamp, men tilslutt havnet den i håven. Vekta viste 730 gram, 10 gram over forrige årsbeste. Og så på en hjemmelaget skapning! Utrolig gøy!

Men jeg kunne ikke gi meg med det. Jeg måtte prøve mer. Så jeg gikk ut på samme stedet, kastet på samme stedet, og også denne gangen tok det bare et par sekunder før røya tok. Nymfa er så lett at den var helt i vannskorpa da den tok, så det plasket godt, og etter det kom et kjempeutras. Jeg kjørte den så forsiktig jeg bare kunne, det ante meg at dette kunne være ny rekord. Den største røya jeg har tatt her er på 900 gram, for tre år siden. Det tok noen minutter, men så befant også denne seg i håven. Og vekta viste hele 930 gram, ny pers i dette vannet, og ny røyepers på fluestanga. Da måtte det tas bilde.

Jeg hadde ikke annet valg enn å fortsette med denne selvbundede skapningen. Og på de første 10 kastene fikk jeg 5 røyer og 2 ørreter, men ingen nådde samme størrelsen som de to første. Etter en stund ble det helt stille også på denne, så da var det tid for ny pause, og kanskje tid for en ny skapning fra boksen. Denne gangen falt valget på en kobbernymfe. Jeg leste et sted et tips om at dersom røya var vanskelig, prøv en nymfe laget av kun kobbertråd, som synker fort ned til bunnen og fiskes nappvis inn over bunnen. Jeg hadde i tillegg "pyntet" denne med røde halefjær og svart hode, så den var jo nesten pen å se på.

Jeg gikk bort til en annen sivkant enn tidligere. Vi hadde sett noen pene vak utenfor den, og allerede på første kastet satt det en ny røye. Jeg mistet flere pene, men det var tydelig at røya også likte denne. Men også der, som tidligere, ble det stille etter en stund, så ny pause var på sin plass.

Totalt fikk jeg 13 røyer i løpet av kvelden, der 9 ble tatt på fluestanga med egenproduserte nymfer. Det er soleklart det meste jeg har fått på en kveld i dette vannet, og av sjørøye totalt. De varierte fra 300 gram og opp til 930 gram. Da jeg allerede har tatt kvota i dette vannet svømmer disse enda rundt og gruer seg til neste gang jeg kommer og lurer dem på en underlig skapning, noe de aldri har sett før. En herlig kveld!


 

Fjelltur i Vesterålen.

De siste årene har jeg kjørt mer og mer til Vesterålen for å fiske. Ikke bare fordi det er morsomt å teste ut nye plasser, men også fordi Vesterålen har mye bra å by på. Flott natur og mange gode fiskesteder. Denne gangen gikk turen til et lite fjellvann ikke langt fra Sortland. Jeg var der første gangen i fjor høst, i midten av september. Det ble bare en kort ettermiddags/kveldstur, da jeg hadde med meg min da 4 år gamle datter. Det er ca 20 minutter å gå med relativt bra stigning, da vannet ligger på over 200 meters høyde, men jenta klarte det bare fint. Der fikk hun også sin første fisk, en flott fjellørret på ca 300 gram.

Vannet er ikke stort, bare 150x300 meter, og det er ganske vått og myrete rundt vannet. Det er bjørkeskog, så det er lett å finne bålved. Vi skulle være her oppe i to døgn, men hadde ikke med mere backup-mat enn en pølsepakke, en pakke lomper, noen egg, litt bacon og noen brødskiver. Vi sjanset på at vi skulle få fisk, og spise det til middag hver dag. Da jeg hadde vært hjemme en tur for å slippe av min sønn som hadde vært med meg på sjørøyefisket, var klokken blitt nærmere ni på kvelden før jeg var oppe ved vannet. Kjell Gunnar hadde gått opp et par timer tidligere, og hadde allerede landet et par ørreter på 300 gram. Det var ikke nok til oss begge, så vi fisket litt til utover kvelden. Vi begge hver vår ørret, så da ble det to på hver. Tilberedt på stormkjøkken og med potetmos og fløtesaus ble det et herlig måltid. Ørreten her oppe er rød og fin inni, og fantastisk god på smak. Jeg tror ikke jeg lyver dersom jeg sier at det var et av de beste ørretmåltidene jeg har spist i mitt liv, og jeg spiser noen kilo fisk hvert år.

Neste dag blåste det litt mer. Vinden kom i kast mellom fjellene, og det gjaldt å fiske mellom disse, da kom det litt insekter i luften og på vannet, og det ble aktivitet på fisken. Jeg tok en allerede på formiddagen, mens Kjell Gunnar fikk en på tidlig ettermiddag, begge på ca 300 gram. Han gikk ned en tur for å ta en tur på havet sammen med faren etter laks, mens jeg ble værende igjen. I 3-4 tiden på ettermiddagen dro jeg to flotte ørreter på kort tid, der den største var 440 gram. Ørreten i dette vannet er knallfeit og dyrisk sterk i forhold til størrelsen. Den raser ut og hopper og spreller, så det er en fantastisk morsom fisk å fiske på. Og så er den nydelig å se på med den knallrøde flekkene.



Utpå ettermiddagen gikk jeg opp til det andre vannet som ligger i dalen. Dette vannet er omtrent like stort, men mye dypere, og det sies at det skal gå større fisk der. Men gjennomsnittet er mindre. Jeg tok to fisker der også, et par på ca 200 gram, men de var i like godt hold og var like pene som de i vannet nedenfor.



Disse ble tilberedt på bålet, grillet på pinne som snacks på ettermiddagen. Vinden økte på, og fisken sluttet å ta, så jeg gikk likegodt og tok meg en middagslur i gapahuken. Denne har dere sett før, det er akkurat plass til en mann inni, den veier kun 1.4 kg, og jeg satte den mot vinden, og lå som en prest der inne. Den er litt liten, så er du over 180 cm blir den kanskje i minste laget. Den tåler godt en regnskur, og jeg har i tillegg impregnert den og smurt sømmene med Aquasure, så den skal holde litt lenger og heller ikke lekke der. Du finner den på Friluftsmagasinet til kr. 349,-.

Kjell Gunnar kom opp igjen i 8-tida på kvelden. Vinden hadde ikke løyet, og selv om vi fisket ganske mye var det ikke livstegn. Det var i tillegg blitt ganske mye kaldere i løpet av dagen, så på kvelden kapitulerte vi og tilberedte de fire fiskene vi hadde fått den dagen. Også denne ble stekt på stormkjøkken og spist sammen med potetmos og fløtesaus, men denne gangen oppgraderte vi ved å ha litt grønnsaker til. Og denne smakte minst like godt som dagen før.

Dette vannet forteller jeg ikke hvor ligger. Det er som sagt et lite vann, og det er ikke mer enn 3-4 meter dypt, så det sier seg selv at bestanden er begrenset. Dersom en eller annen med lavere intelligens enn de fleste av oss finner ut at han skal dra opp hit med et garn er vannet ødelagt i lang tid framover. Dette er i et gammelt samisk område, så det er mest sannsynlig disse som har båret opp fisk hit. Nå er jeg ingen ekspert, men for meg ser dette ut som bekkeørret, med de knallrøde prikkene. Fisken i dette vannet blir ikke så stor, den største jeg har hørt om er bare på 8-9 hekto, noe som også kan tyde på at det er bekkeørret som er satt ut. Men den er i utrolig god form, knallfeit og fin, så det er tydelig at det er bra med næring i vannet, også krepsdyr, da fisk av selv mindre størrelse har fin rødfarge i kjøttet. Og smaken er som sagt upåklagelig. Jeg håper det blir en tur til opp hit i løpet av året, gjerne i september dersom været er bra en helg, og kanskje tar jeg med meg min sønn eller datter, eller begge to. Der kan de få noen fine fiskeopplevelser. I fjor var det døgnflueklekking i begynnelsen av september, og da var det et fenomenalt fiske. Det hadde vært gøy å få prøvd fluestanga med tørrflue der under slike forhold. Denne gangen ble det bare fisket med flue og dupp. Fiskene tok i på Black Gnat nymfe str 14 og March Brown i str 12, dratt etter en intermediate ørretbomber. Har du disse to fluene i boksen trenger du egentlig ikke mer i et vanlig fjellvann. Black Gnat og March Brown er de to våtfluene jeg bruker klart mest, både etter sjøørret og sjørøye i ferskvann, og også i fjellvann som dette. De leverer gang på gang.


 

Sjørøyetur med min sønn.

På mandag dro jeg og min sønn på 14 avgårde med gapahuk og sovepose. Målet var som forrige gang, et lite vann der det går opp sjørøye. Tida var ikke helt rett mht flo og månefase, men det var allikevel håp om å få landet noen pene sjørøyer i løpet av disse dagene. Været var bra, så utsiktene var ikke så aller verst. Jeg hadde med den største gapahuken, en som rommer inntil tre stk. Den veier bare 2,4 kg, og er lett å ta med. Den har to frontduker, en med bare myggnetting og en som er helt tett. Slik ser den ut når den er satt opp.

Vi begynte fisket i 9-tiden på kvelden. Da hadde den lille vinden stilnet av, og det var endel insekter i lufta, så det var håp om at sjørøya kom opp fra dypet og opp på grunna. Men vi kastet og kastet, og det var ikke tegn til liv. Vi fyrte heller opp bålet og grillet pølser mens vi ventet. Sjørøya er en finurlig fisk, det er ikke alle dager den viser seg i det hele tatt. Men da klokka var blitt halv ett på natta så vi noen røyevak, og kastet på disse. I løpet av de neste to timene dro jeg tre stk på 5, 6 og 3 hekto, men alle disse fikk slippe ut igjen. Jeg har allerede tatt fire av fem som er kvota i vannet, så jeg sparte den siste røya til ei som var litt større.

Vi lagde suppe til frokost.



Etter en tur til Sortland der vi trasket litt i butikker og kjøpte is og brus var vi tilbake igjen i 6-tida på kvelden. Vinden hadde dreid mer på nordlig, og tåka lå uti fjorden. Det lovet ikke godt for kveldens fiske. Heldigvis stilnet vinden noe av, og tåka la seg ikke helt nedpå, så det ble brukbart, selv om det var litt kjølig. Kjell Gunnar tok ei røye på halvkiloen på omtrent første kastet i 10-tida, men etter det var det helt stille. Vi kastet og kastet, men det var ikke livstegn. Vi kokte gryterett til kvelds i 12-tida, og etter det ble Henrik så trøtt at han gikk å la seg. Jeg og Kjell Gunnar kastet videre, men ikke før klokka halv to var det fast fisk. Da fikk jeg ei på et halvt kilo. På neste kastet var det også fast fisk, men den løsnet et lite stykke fra land. Når man fisker med små nymfer (Black Gnat str 14) mister man endel fisk. Men også på neste kastet satt det ei. Denne raste ut 20-30 meter med en gang, så her skjønte jeg at det var ei bra røye. Jeg kjører alltid med veldig lett sluring når jeg fisker med så små nymfer, det er bedre å bruke litt tid. 3-4 minutter senere var den i håven, og denne bestemte jeg meg for å ta.



Ei ikke helt nygådd røye på 720 gram. Det ser du på det lille rosaskjæret i buken, som kommer etter en uke eller to i ferskvann. Denne ble min siste røye fra dette vannet dette året. Men på den så jeg noe som gjorde meg ganske forbannet.



Den hadde stygge garnmerker over nakken, og også noen lenger bak på kroppen. Totalt har jeg nå landet ni sjørøyer i dette vannet, og tre av disse har hatt garnmerker på seg. Jeg vet at det ved to anledninger i år er blitt funnet garn i havet der elva renner ut, og det er fullstendig idioti. Sjørøya er en truet art, og den går i stim, så er garnet der når stimen kommer, kan ett enkelt garn redusere bestanden kraftig. Dette er alvorlig miljøkriminalitet, og grunneierne er blitt varslet. Jeg håper de som setter disse garnene blir tatt på fersk gjerning en gang, slik at man kan anmelde forholdet.

Vi hadde en flott tur, selv om det ikke var det aller beste fisket. Det sies at når du skal fiske røye, både sjørøye og i ferskvann, så bør du legge turen så nært opp mot fullmåne som du kan. De siste to-tre timene før det da er ful flo skal være de beste. Røya liker kaldt vann, og står som regel dypt, men under disse forholdene tar den seg en tur opp på grunnere vann, og da kan du få den. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men loggfører man og studerer dette, så ser man at det er bedre "bett" rundt fullmåne enn ellers. Slik er det bare.

Min første sjørøye på tørrflue!

Endelig er vi kommet litt ut i juli, og det begynner å bli aktivitet i vann der det går sjøørret og sjørøye. Her i Lofoten er vi ikke bortskjemt med altfor mange gode vassdrag, og vi har ingen elver som kan fiskes i annet enn med ei lita makkstang, og det er de færreste som er lov å fiske i uansett. Så da må man dra i innsjøene som har forbindelse med havet skal man få slike fisker, i alle fall på tørrflue.

Etter at den verste fiskefeberen har roet seg litt ned etter mye sjøørretfiske med fluestang, streamer, rekeimitasjoner o.l. i april/mai, er juni egentlig dautid for meg. Jeg har brukt så mange timer i fjæra med sluk etter laksen at det fisket er jeg egentlig rimelig lei av. Da handler det om å stå å kaste og kaste, og den som kaster flest ganger får mest fisk. Slik er det bare. Ikke er det pent rundt deg, det er tang, sleipa, gjørme og dritt overalt. Så selv om det hender at jeg tar meg en tur når jeg blir rastløs, er det rett og slett ikke mitt fiske. Jeg liker å se fisk og kaste i vak, blindfiske blir jeg fort lei av. Og jeg vil ha det grønt og fint rundt meg.

Men i juli begynner det å sige opp fisk i ferskvannene. Og først ute er sjørøya. Den kommer opp etter St.Hans, da den bare tåler ca 50 døgn i havet før den må opp igjen. Noen steder går den inn og ut igjen (det er bl.a dokumentert i Skibotn), men de fleste steder holder den seg da til neste vår. Og det er ingen fisk som er mer spennende å fiske på enn akkurat sjørøya. Den er en forunderlig fisk, den ene dagen kommer den opp på grunna, neste dagen ser du ikke snurten av den. Og det er det som gjør det så spennende.

Det er noen vann i området som er velsignet med fine bestander av sjørøye. På Vestvågøy går det en og annen sjørøye i Farstadvassdraget, men den bestanden er dessverre nesten utryddet grunnet uvettig garnfiske etter den tidligere. Det går også en og annen i det nederste vannet i Storfjord, selv om det er langt mellom. I Flakstad vet jeg ikke om noen vassdrag der den går, men i Moskenes skal det gå opp røye i Vorfjorden innafor Hamnøy, og jeg har også hørt at den går i Hermannsdalen, men om det stemmer vet jeg ikke. Men fra Vågan og videre østover er det mange vann som har fin og bærekraftig bestand av sjørøye, og her er det lov å fiske. Det er fiskekort i alle disse vannene, og det er også årskvote på normalt 5 røyer i sesongen pr. pers, noe som sørger for bevaring av bestanden. Og det var nettopp østover jeg kjørte i går kveld.

Jeg forteller ikke hvor dette vannet ligger. Grunnen til det er nettopp at hvert eneste år blir det funnet garn der, senest for en ukes tid siden. Disse vannene er som regel små, og bestanden er ikke så stor, så garnfiske vil være drepen for den. Jeg var der senest på tirsdag også, og gikk rundt vannet og ned i fjæra for å lete etter garn. Jeg fant ikke garn, men jeg fant en garnpinne, så det er nok noen luringer som har prøvd seg. På tirsdag var det ikke gode forhold, med mye vind og også endel regn. Det var lite aktivitet i vannet, det eneste jeg så var småmort som hoppet, men også en og annen flott sjøørret, og det var tidlig, normalt sett ser vi ikke den før i slutten av måneden. Men disse som er helt nygådde får du som regel ikke, de er opptatt med å slå lus og fristes ikke av en liten flue.

I går var det bedre forhold. Det var mindre vind, og det var insekter i luften. Temperaturen var helt grei, 10+. For at røya skal komme opp på grunna er det flere faktorer som spiller inn. Vannet kan ikke være for varmt. Røya liker kaldt vann, og har juni vært for varm (som for to år siden) holder den seg dypt, der temperaturen er bedre. Men i fjor hadde vi som i år en kald juni, og vi opplevde et sjørøyefiske i alle fall jeg ikke har vært med på før. Totalt fikk jeg 34 stk i løpet av sesongen, men da det er kvote fikk de aller fleste livet i gave igjen.

I tillegg bør det ikke være mye vind. Det bør aller helst være helt stille, slik at det er mygg og knott i lufta. Jeg har ikke observert klekking av døgnfluer i dette vannet, men det klekker vårfluer, og når maura svermer i begynnelsen av august kan du også få på tørt, men da er det sjøørreten som tar. Sjørøya er veldig vanskelig å ta tørt i dette vannet. Vi får den lett på nymfer og våtfluer, aller helst svarte, og ikke større enn str 12, og med enkelkrok. Jeg har prøvd "alt" i mange år, men den eneste jeg har tatt tørt er ei bittelita sjørøye på knapt 100 gram, så den teller jeg ikke. Men i går var forholdene ganske bra, så jeg hadde et håp om å få den på tørt.

Da jeg kom ned til vannet var det ikke aktivitet annet enn på småfisken. Jeg kastet noen kast på grunna med dupp og Black Gnat nymfe, men det var bare småfisk som var borti. Jeg observerte noen pene sjøørreter ved en sivkant, og gikk bortover for å kaste på den i stedet. Men den tok ikke, jeg dro bare noen brunørreter. Etter en times tid med blindkasting gikk jeg tilbake mot grunna, det var der jeg hadde kaffen. Mens jeg satt der og drakk kaffe syntes jeg at jeg så et røyrvak i vannet. Det er ikke alltid like lett å skille mellom røye og småfisk, men jeg syntes jeg så en fin rygg. Jeg tok med meg stanga med dupp og nymfe, og kastet ut i retning av vaket, som var bare 15-20 meter fra land, omtrent der maribakken går. Og etter 3-4 kast så satt den. Jeg kjørte veldig lett sluring, da kroken på nymfa er liten. Sjørøya er en utrolig sterk og utholden fisk, men denne satt godt i overkjeven. Og etter et par minutter var årets første sjørøye på land.



Ei trillrund sjørøye på 700 gram. Det var faktisk enda lus på den, så den må ha vært rimelig nygådd. Og siden røya går i stim, så visste jeg at det var flere der ute. Jeg ventet en liten stund før jeg gikk bort og tok noen kast til, og etter en liten stund satt det en til. Denne var 600 gram. Da hadde jeg fått en herlig middag eller to, så jeg satte meg fornøyd ned og tok en kopp kaffe. Men da økte aktiviteten i vannet, den lille vinden stilnet nesten helt av, og det ble mer insekter i luften. Det var tydelig at det var mer røye der ute.

Men nå hadde jeg lyst å prøve tørrflue. Jeg satte på en fortom med spiss på 0.19 og en Black Gnat parachute i str. 14. Da det er ganske vanskelig med fluestang enkelte plasser vadet jeg meg veldig forsiktig ut mot maribakken. Jeg speidet etter røyevak, og prøvde å kaste i disse. Men den tok ikke. Det eneste som gikk på den var småørreter, og det var ikke det jeg ville ha. Men så tenkte jeg på noe jeg har hørt på Lars&Lars Blogg-TV. Dersom det vaker, du fisker tørt, og fisken ikke vil ta, så fisker du som regel med for store fluer. Så jeg åpnet boksen og tok fram den minste jeg hadde, en myggklekker i str. 18. Det var såvidt jeg fikk fortommen gjennom øyet, men det gikk. Etter litt mer speiding så jeg en fin røye som var oppe og hentet en mygg. Da kastet jeg rett i vaket, og det gikk ikke mange sekundene før den var oppe og tok den. Jeg ventet et lite sekund før jeg gjorde et veldig rolig tilslag, og det var fast fisk. Sluringen hadde jeg så lav jeg bare turte, og det ble noen gode utras og veldig forsiktig kjøring før den var i håven. Ei knallrund og blank sjørøye på 500 gram. Endelig hadde jeg klart det, og hadde noen sett meg hadde de nok trodd at det feilte meg noe, for jubelen var høy. I mange år har jeg prøvd å lure den tørt, og endelig var målet nådd.

Jeg fisket med samme klekkeren en stund til, kastet i vak og hadde flere tilslag, men jeg fikk ikke noen til å sitte fast. Det kan være vanskelig med så liten krok. Så etter en stund ble det enda mer kaffe, og da døde aktiviteten hen, noe den gjerne gjør utpå natta. Klokka var blitt halv tre, og det var på tide å komme seg hjem. Men jeg så noen pene røyevak litt lenger ut, så jeg måtte bare prøve noen kast til med dupp og nymfe. Og da satt det en til. En ikke helt nygått på 600 gram. Den hadde fått litt rosaskjær i buken, noe den får etter en liten stund i ferskvann. Med det samme den kommer opp er den helt blank. Så det ble en flott fangst denne gangen.



Da er nesten hele min årskvote i dette vannet oppfisket. Men nå har jeg sikret meg flere gode middager, og det er godt nok for meg. Som en bekjent av meg sa: "Laks er godt, ørret er bedre, men røye er best". For meg finnes det ikke bedre matfisk enn sjørøya. Den er for stor for å sprøstekes i panna, men den kan ovnsbakes i folie, saltbakes, varmrøykes i ABU-rök eller annen røykovn, og den kan også kokes om du vil. Den er knallfeit, og tåler ikke å ligge lenge før den surner. Maks et par måneder i vanlig plastpose, men vakuumpakker du den holder den kanskje et halvt år. Men her i huset rekker den ikke å ligge lenge før den blir spist. Jeg gleder meg!

Etter laksen i Vesterålen.

Det har vært lite fisking på meg i det siste. Det har vært to grunner til det: For det første har det vært mye arbeid. En lang ferie står for døren, og til den trengs det kapital skal man gi ungene en fin ferietur. Og for det andre har det vært veldig mye dårlig vær. Og det er det egentlig fortsatt, men vi får håpe det snur snart, i alle fall siden jeg tar ferie til helgen.

Denne perioden er for meg en dødperiode når det gjelder fisking. Jeg har dratt mange sjøørreter i havet allerede, og fisket etter ferskvannsrøye begynner å dabbe litt av, det er som regel best med det samme isen går av vannet. Det er kommet endel laks, men jeg har mistet den entusiasmen jeg en gang hadde for å stå i fjæra og kaste med sluk etter laks. Det gjorde jeg mye før, og jeg har dratt mange lakser i Skulbrusjyen opp gjennom årene. Men så langt i år har jeg vært der en eneste gang, og det var etter sjøørreten i slutten av april med fluestanga. Det kan hende det blir en tur eller to dersom jeg ikke har noe bedre å gjøre, men jeg kjenner at jeg liker meg mindre og mindre i fjæra. Jeg vil i et vann.

Jeg er som kjent først og fremst en ferskvannsfisker. Og nå den 15. juni var det mange vann som åpnet for fiske etter laks, sjøørret og sjørøye. Det er for tidlig for sjøørreten, og også litt tidlig for sjørøya i alle fall de fleste plassene, men det er kommet litt laks i enkelte vann rundt omkring. Og nå når jeg endelig har fått fikset bilen slik at jeg kunne dra campingvogna igjen, ga jeg meg avgårde fredags ettermiddag til Vesterålen selv om værmeldingen var direkte dårlig.

Målet var Langvannet i Forfjord. Det er endestasjonen for Gårdselvvassdraget, og der er det endel smålaks. Det er sjelden den passerer fem kilo, de fleste ligger på mellom to og fire kilo. Men det er et flott område, og det er pent rundt deg. Slikt lokker meg mye mer enn fjære. med tang, gjørme og annen dritt. En annen fordel med å fiske i et vann er at du finner uansett et område der du har vinden i ryggen om det blåser, og det er lettere å finne seg en plass med litt ly for vinden.





Det blåste og kom med noen regnskurer, så da var det godt å ha duken å sette seg under.


Fredagskvelden gikk uten et eneste napp. Vi fisket både med sluk og med flue og dupp, men det var ikke liv. Vi så en eneste laks i luften, det var alt. Så på kvelden var det utrolig godt å komme inn i en varm og god campingvogn.

På lørdag blåste det enda mer, og vinden ble tildels sterk i kastene der den ble presset mellom fjellene. Så det ble ikke mer enn 2-3 timers fisking på tidlig ettermiddag. Det ble rett og slett utrivelig. Men det var fortsatt godt og varmt i vogna, og jeg hadde tatt med meg litt god mat, da jeg ikke forventet fisk med den værmeldingen. Så det ble indrefilèt av svin med bacon, stekt sopp, bearnaise og salat, og det var helt nydelig.



På søndag gjorde vi et nytt forsøk. Vinden hadde løyet litt, og det regnet heller ikke så mye. Og da fikk Kjell Gunnar i det minste en knallfeit sjøørret på fem-seks hekto på flua. Men det var beholdningen for hele helgen. Det var uansett herlig å få ta årets første tur med vogna.

På vei hjem stoppet jeg i et vann jeg bruker å være mye, for å se etter livstegn fra sjørøya. Jeg var fullt klar over at det er tidlig i det vannet, og jeg så heller ikke antydning til den. Men det var godt å bare gå rundt vannet, å bare være der igjen. Røya er forhåpentligvis på plass i løpet av to-tre uker, og når den kommer, da er jeg der. Fluefiske etter sjørøye med små nymfer og tørrfluer er noe av det morsomste jeg vet, og det finnes ikke bedre matfisk enn sjørøya. Det nærmer seg.

Til helga som kommer blir det mest sannsynlig enda en tur til Vesterålen. Da er det snakk om å teste vannene i Buksnesvassdraget, og der har jeg aldri vært før. Der går det også endel smålaks, og sjørreten og sjørøya går tidlig opp der. Da skal jeg ha med meg min sønn, og blir det godt vær (som det ser ut til) blir det med teltet. Blir det litt ruskete tar vi vogna. Det skal bli kos.

Røye!

I det siste har jeg sett et par flotte bilder av flott røyefangst i Storvannet i Nusfjord. Inspirert av disse tok jeg med meg fluestanga og ei makkstang og tok en sen kveldstur dit.

Da jeg var unge var vi ofte der og fisket, hele familien. Det var i den tiden det enda var ferge over Nappstraumen, og vi dro over for å besøke farmor i Kilan i helgene. Vi fikk gjerne 25-30 stk på en kveld, og da vi kom hjem sto mor klar med stekepanna, så jeg har mange flotte minner derfra. Men etterhvert ble røya mindre og mindre, og vi sluttet å dra dit. Jeg var der en gang i voksen alder, da jeg var omtrent 20 år, men da var det bare "gnaidd", som vi kaller det.

Midt på 90-tallet ble det sluppet ut ca 5.000 regnbueørreter i vannet. Dette var en ulovlig utsetting, og er alvorlig faunakriminalitet. Og etterhvert som den vokste seg større, forsvant røya nesten helt. Den største regnbueørreten jeg vet er tatt i det vannet er på over 8 kg. Og det var sikkert større fisk der, den må ha hatt et eldorado der med all den smårøya. Men da regnbuen ikke formerer seg (det vil si, den skal normalt ikke gjøre det, selv om det er påvist selvreproduserende stammer et par plasser sørpå) døde den ned etterhvert, og da dukket røya opp igjen. Og denne gangen i en helt annen størrelse enn før regnbueørreten ble satt ut.

Da det har vært veldig hektisk på jobb i dag var jeg ikke der før klokka var 22, og tidligere erfaringer der sa meg at det egentlig var litt sent, jeg har opplevd det best fra ettermiddagen og til omtrent denne tiden tidligere. Før har jeg bare fått røye på makk og dupp der, men en kompis dro mange her om dagen på fluestanga, så jeg måtte prøve det jeg og. Da vannet er brådjupt så og si overalt satte jeg på en intermediate synkefortom med ei lita hareørenymfe i enden. Jeg gikk til et sted der det kommer ned en elv, og allerede på tredje/fjerde kastet satt den. Jeg hadde den nesten i håven, ei flott og knallrød røye på ca 400 gram. Men den glapp akkurat i det jeg skulle håve den inn. Deretter ble det helt stille. Jeg satte på et makkdupp og kastet ut, og satt bare og stirret på det mens jeg tok meg en kopp kaffe. Plutselig ble det litt bevegelse i duppet. Røya drar veldig sjelden duppet under, så man må gjøre et tilslag mens det beveger seg, og den satt. Denne var mindre, vekta viste 290 gram, men fin form og godt hold.

Da fikk jeg lyst å prøve fluestanga litt til. Når jeg fisker sjørøye på midtsommeren i ferskvann bruker jeg mye Black Gnat nymfe, eller noe lignende mørkt, aller helst svart. Så jeg åpnet flueboksen og tok fram en kreasjon jeg selv har laget (og jeg er ikke flink å binde fluer) som er inspirert av Black Gnat nymfe, men med rød hale, i str 14. Og det var ikke mange kastene, så satt den igjen. Denne var større, omtrent som den jeg mistet, men denne satt fint i tunga, så den havnet på land sammen med den andre. Denne veide 420 gram, og var også feit og fin.



Fisken var rød og fin inni, og ikke spor av måsemakk. Morgendagens middag er sikret.



Jeg er ikke redd for å fortelle om dette vannet. Det er brådjupt, så skal du sette garn må du ha båt. Det ligger dessuten rett ved veien, og er ganske stort. Det er på ingen måte så sårbart som små vann der det er bare noen få fisker som blir så store at de spiser mindre fisker, og dermed opprettholder reguleringen. Dette vannet håper jeg du drar og fisker i, men selvfølgelig med lovlige midler. Ellers vil det med tid og stunder bli slik det var tidlig på 90-tallet, overbefolket og med bare tynn småfisk. Jeg støtter ikke faunakriminalitet på den måten som ble gjort her, men i dette tilfellet har røyebestanden uten tvil hatt godt av at regnbueørreten ble satt ut. Den reduserte den så kraftig at de som overlevde var de aller sterkeste, som nå har blitt en bestand med flott røye. Og det er ingen matfisk som er bedre enn røya. Så jeg håper som sagt at du drar hit og fisker litt. Kos deg!

Søndagstur til Eggum.

I dag var det et nydelig vær, 14-15 grader og lite vind. Så jeg og en kompis tok ungene i bilen og kjørte en tur til Eggum. For ca 15 år siden var jeg i det ytterste vannet, Utdalsvannet, og fikk fin steikfisk. I det største vannet er det måsemakk i fisken, noe som er veldig synd, for det var veldig fin fisk der før i tiden.

Utdalsvannet ligger 15-20 minutters gange fra porten ved borgen på Eggum. Det er fint terreng, og relativt lett å gå, selv for de små jentene vi hadde med oss. Jeg hadde med meg min lille 6-fots lettspinnstang og fluestang, mens Kent-Arne hadde en kastestang. Vi gikk til vi var omtrent midt på vannet, der hadde vi det lille vinddraget i ryggen. Jeg tok først noen kast med lettspinnstanga og en 12 grams Sølvkroken Spesial, men de fiskene som fulgte etter den inn var vel rett og slett for små for den sluken. Jeg tok deretter fluestanga, satte på en intermediate fortom, og knøt på en hareørenymfe med kulehode i str 16. Da varte det ikke lenge før første fisken var på land. Det var ikke rare greiene, en liten og tynn ørret.

Og slik fortsatte det. Den var veldig ivrig etter nymfa, og det var napp på annethvert kast. Men størrelsen var den samme. Det er mulig en av de Kent-Arne fikk passerte 100 gram, men da er jeg kanskje snill. Uansett hadde jeg og lillepia blitt enig om at dersom vi fikk fisk i dag så skulle vi spise det til kvelds på brødskiva, det liker hun godt. Så jeg tok disse småfiskene, men stoppet da jeg kom til 11. På slutten prøvde jeg meg også med noen tørrfluer, men den eneste den tok der var en myggklekker. Jaja, det var i alle fall årets første fisk på tørrflua. Jeg veide posen på digitalvekta, og sløyd veide ikke de 11 mer enn 550 gram. Det sier litt om størrelsen, og det var veldig skuffende etter at jeg fikk fin fisk der sist jeg var der. Det er vel noen som har funnet ut at det er lurt å sette garn her. Og når fisken på den størrelsen i tillegg hadde rogn i seg, da er nok det vannet ødelagt i lang tid framover. Men det er en nydelig plass å være, og for ungene spiller det ingen rolle om fisken er stor eller liten. Sandra fikk også sveive inn en fisk.



Det er et nydelig lite vann, og perfekt for å ta med unger.



Innerst er det en liten sandstrand, så der er det flott for ungene og leke, og der fant de et stort hull under en tue.



Jeg tror nok ikke jeg blir å ta turen hit med det første. Til det var fisken så små at det ble rett og slett uinteressant. Men ungene gromkoste seg, og det var egentlig hele poenget med turen. Men det gjør ingenting om fedrene kan kombinere det å være god pappa med å få litt fin fisk. Men det får man ikke her. Allikevel var det en nydelig tur på en flott dag.

Pinsetur til Alta!

I fjor fant vi ut at vi skulle kjøre til Alta på pinsetur. Jeg var der for fire år siden, men da i starten av juni. Da dro jeg femten sjøørreter på over et kilo i løpet av 3-4 dager, men ingen større enn 1,3 kg. Asle fikk derimot en sjøørret på hele 4,3 kg, så det fristet å teste ut dette fisket en gang til. Altafjorden er full av sjøørret tidlig på året, det er nesten bare å finne seg en fin plass å stå, så er det fisk utenfor. I fjor ga vi oss avgårde fredag 22.mai, selv om værmeldingen ikke var spesielt bra. Det endte med polart lavtrykk, 1-2 grader og stiv kuling fra nordvest, og lite fisking. Vi måtte på Europris å kjøpe presenning, så det så nesten ut som en rom-leir der vi lå. Hadde vi satt ut litt søppel og spilt trekkspill så hadde vi vel fått politiet på besøk. Vi hadde jo basert oss på å spise endel fisk mens vi var der, men pga været ble det lite fisking, og vi nærmest tømte Coop'en i Rafsbotn for grillskiver.

I år ga vi oss avgårde enda tidligere. Å kjøre til Finnmark for å fiske i mai er et sjansespill, da man aldri vet hvilket vær man kan få på denne tiden av året. Men det er såpass langt å kjøre at det er ikke noe man gjør en vanlig helg, det må nesten være langhelg, og i år passet det ekstra godt siden 17.mai var tirsdag etter andre pinsedag. Men denne gangen var vi virkelig heldige med været. 10-12 grader hver dag, og selv om det ble litt kaldt om natta ble det også vindstille da, så da gjør det ingenting. Så denne gangen fikk vi også fisket litt.

Vi var fremme kl. 04.00 natt til lørdag. Vi fant fram til samme plassen vi lå året før, inne i en furuskog på Lathari, et populært utfartsområde rett utenfor Alta sentrum. Inne i skogen får man litt le for vær og vind, og det er lett å henge opp en tarp eller sette opp vindskjerm dersom man får behov for det. Underlaget er av sand, så dersom det begynner å regne drenerer det godt og det blir ikke dammer og pytter.

DAG 1

Vi var på plass i Russeluft kl. 13.00, et par timer før det var full fjære. Fra halvflødd og nedover dannes det ei bukt mellom land og en holme som ligger 100 meter fra land, og der inne samles det ofte fisk. Over halvflødd blir hele området under vann, og det er vanskelig å fiske. Men også der er det som alle andre områder der man fisker sjøørret, enten er det fisk der eller så er det ikke. Vi fisket jevnt og trutt til det hadde flødd så opp igjen at vi måtte gå på land, og den eneste fangsten var en sjøørret jeg fikk på rundt halvkiloen. Den var litt slank, men jeg tok den, da vi hadde bestemt oss for at i år skulle vi i alle fall få oss et ørretmåltid.

DAG 2

Vi la oss tidlig på lørdagskvelden, og planen var å stå opp kl. 02.00 for å prøve natte/morrafisket. Jeg kan ikke minnes at jeg har hørt alarmen, og Kjell Gunnar hevder at han var og pratet med meg, og at jeg svarte, men jeg våknet ikke før på morrakvisten. Vi hadde vel behov for noen timers søvn etter en lang kjøretur og relativt lite søvn døgnet i forveien. Så nattefisket ble det ikke noe av, vi slappet heller av og spiste en god frokost bestående av stekt sjøørret på brødskiva med majones på. Det er snadder.



Etter å ha kjørt oss en tur opp til Pæska for å se om isen hadde gått på vannet (det hadde den ikke gjort) og tatt en svipptur til Kåfjord og hilst på en som bor i campingvogna der fra mai til oktober, og jeg har hilst på hvert år, var vi kl. 14.00 på nytt på plass i Russeluft. Denne gangen så vi endel sjøørret, og noen av disse så riktig så pene ut. Den jaget småsild i vannskorpa. Vi prøvde oss begge med rekeimitasjoner etter intermediate-dupp, men det gikk ganske lang tid før det ble fisk. Etter et par timers fiske med både flue og dupp og med fluestanga satt det endelig en fisk. Det viste seg å være en sjørøye på 6 hekto, en meget hyggelig overraskelse på denne tiden.



Etter enda en halvtimes fiske fikk jeg dagens andre fisk, en feit og fin sjøørret på ca 6 hekto. Denne ble også tatt, da hadde vi en hver til middag. Men rett før vi skulle dra hjem fikk Kjell Gunnar en flott sjøørret på nøyaktig et kilo.



Den ble filetert med en gang. Nå hadde vi sikret oss et ordentlig måltid fisk denne dagen. De to minste ble tilberedt i folie på glørne i bålet med salt, pepper, dill og en god klatt smør inni, mens ørretfileten ble pannestekt på stormkjøkkenet. Som tilbehør hadde vi grønnsaker, eggesalat, potetmos og fløtesaus. Det er lite som smaker like godt som dagsfersk fisk tilberedt og spist ute i naturen.



På kvelden gikk vi oss en tur nedover Lathari. Der er det en molo det kan stå fisk rundt, og når sjøen feller ned kan man gå på sandbankene nesten en halvtime utover og kaste. Det gjelder bare å følge med når floa kommer inn, ellers kan det hende du må stå noen timer på den høyeste sandbanken og vente på at det skal bli fjære igjen. Vi kastet med sluk langs etter fjæra, og jeg tok to ørreter, en på seks og en på tre hekto. Begge fikk livet i gave. Da vi kom tilbake var det rim på teltet og på bilen, men det var helt vindstille, så det var ikke kjølig.

DAG 3

Vi sov godt også denne natta, og på formiddagen dro vi til Raftneset for å prøve lykken der. Der blir det straum i vannet rundt neset inn mot grunna, og det liker sjørreten. Også der prøvde vi oss med sluk, og Kjell Gunnar hadde hellet med seg, han dro opp en sjøørret på 1,4 kilo. Den var i slankeste laget, så han slapp den ut igjen. Denne har jeg ikke bilde av, for i det øyeblikket satt jeg bak en busk med buksa på anklene og var i ett med naturen, kan man si. Men denne skulle vise seg å være turens største fisk.

På kvelden gikk vi på nytt ned på Lathari. Det hadde vært litt fisk der kvelden før, men denne gangen var det helt stille. Jeg hadde en halvkilos etter sluken helt inn mot land, og Kjell Gunnar hadde på en liten trehektos, men det var det hele. Så vi gikk heller tilbake til leiren og grillet pølse på bålet. Vi tok relativt tidlig kveld, planen var å starte fisket i Russeluft kl. 05.00 dagen etter.

DAG 4

Denne gangen kom vi oss opp i rett tid. Men planen fikk en kraftig knekk da jeg ikke fikk start på bilen grunnet en lekkasje på dieselfilteret. Så vi måtte tilkalle Viking. Det er godt å ha forsikringen i orden. I 05.30-tiden kom det en trøtt Altaværing og hjalp oss, så en time forsinket var vi på plass i Russeluft. Det var helt vindstille, 10 grader og et nydelig vær, og denne gangen kunne vi se allerede fra veien at det var aktivitet i overflata. Fulle av optimisme og pågangsmot gikk vi ned i fjæra, men optimismen ble snart til skuffelse da vi oppdaget at det som rørte seg i vannskorpa var småsild, og ikke var det jagende sjøørret å se heller. Så etter et par timer ga vi opp, og begynte på hjemturen. Vi kjørte innover vidda, slik at lavkarberen fikk bunkre bacon på grensa, og jo lenger sør vi kom jo kaldere ble det, og jo dårligere ble været. I Alta hadde vi hatt 10-12 grader og ikke en regndråpe på fire dager, så denne gangen var vi virkelig heldige med været.

Det er allerede planlagt en ny tur dit neste år. Da er pinsa ikke før de første dagene av juni, og de lokale sier at fisket er best i månedsskiftet. Så da er det bare å bli enig med mødrene så tidlig som mulig om plassering av ungene. Denne turen vil jeg ha med meg!

Noen bilder fra turen:

Russeluft.

Fikk i år som i fjor besøk av et ekorn på Lathari.



Lathari.





Gikk på et tjeldreir på holmen i Russeluft.



Et lite vinddrag gjorde at vi satte opp tarpen som vindskjerm.



 

 

 

Kort langtur

I helga ble det en tur til Gullesfjord. Det er en fiskerik fjord, og fra april til et stykke utpå sommeren er det gode muligheter for å få fin sjøørret der. Noen av de lokale heltene kunne også fortelle at de har observert laks der allerede i år.

Da turboen har kuttet på bilen, slik at det er håpløst å dra campingvogna etter den, pakket jeg gapahuk og tarp i bilen og ga meg avgårde på lørdags ettermiddag. Kompisene mine hadde campingvogn, men jeg slo like godt opp gapahuk og tarp mellom den, og la meg til.

Der sov jeg godt hele natta, og selv om det regnet, satt jeg tørt og godt under duken og stekte meg egg og bacon til frokost på morgenen.

Denne typen fiske er ikke mitt fiske. Jeg blir fort lei og utålmodig når det på annet hvert kast går på en liten småsei før ørreten i det hele tatt rekker å se flua, så det ble ikke så mye fisking. Men litt ble det.



Etter en 15-20 småsei ble det mest kaffedrikking. Jeg hadde kontakt med en flott sjøørret som nok kunne være rundt et kilo, men den slapp etter fire-fem sekunder og litt slofsing. Men det va det hele, det var ingen andre som fikk noe heller.

Nå dreier det seg om å forberede årets pinsetur til Alta. Kjører herfra fredags ettermiddag og kommer hjem sent på 17.mai. Hurra! Der blir det også fiske i hav, både med fluestang og med flue og dupp, men der er det betydelig mer fisk, den er større, og det er ikke så forbanna mye småsei heller. Gleder meg!
 

Telttur i stiv kuling

I går dro jeg og en kompis på telttur. Værmeldingen var ikke spesielt bra, med mye vind og litt regn. Vi valgte et vann der vi vet det kan komme skumle fallvinder når det er sterk vind, spesielt fra sydvest, men håpet at det ikke skulle bli så galt. Og det var det heller ikke. Vi kom opp til vannet og det var bare en liten bris. Men det regnet ganske mye de første par timene, så det var bare å kle på seg regnklær.

Etterhvert lettet det, og det ble en nydelig kveld. Det kom noen vindkast, men ikke verre enn at vi fyrte opp bålet og fikk fisket litt. Fisken var ikke spesielt på hugget, jeg mistet en på ca 4 hekto på aller første kastet, men det var også det jeg var borti i løpet av kvelden, dersom vi ser bort fra en på ca 50 gram som tok sluken. Kjell Gunnar fikk derimot en fin ørret på ca 4 hekto, så den ble kveldsmat. Den ble pannestekt på stormkjøkkenet, og servert med fløtesaus og grønnsaker. Han valgte potetmos til, men som den lavkarberen jeg er hadde jeg litt eggesalat til, og det funket bare godt. Da det ble litt mørkere ble det mest båling og kaffedrikking, men det hører med på tur.



I løpet av natten kom det med både vind og regn, og jeg våknet et par ganger av at det røsket skikkelig i gapahuken, og også av at jeg fikk noen regndråper i ansiktet. Gapahuken har frontduk, men de øverste 20 cm er myggnetting, så det kom litt inn der. Bortsett fra det sov jeg meget godt, men på morgenen våknet jeg av at vinden hadde økt ordentlig på. Jeg sto opp og snudde gapahuken etter vinden, men det var ikke alltid like lett, da fallvindene kom litt fra alle kanter. Jeg måtte legge et par tjukke trestokker som ekstra vekt over pluggene. Gapahuken så ikke ut, i løpet av natten hadde vinden rensket bålet for aske, og blåst denne på en allerede våt gapahuk. Da var det bare å ta litt mose og vaske dette av med, så ble den ren og pen.

Den verste vinden løyet litt utpå formiddagen, så da var det bare å komme seg i fiskingen igjen. Men det var helt stille, jeg hadde ikke et eneste napp, mens Kjell Gunnar fikk en liten en. Men et stykke utpå ettermiddagen oppdaget jeg noe som overrasket meg.

Da vi var i samme vannet for ca 1 mnd siden hadde jeg med meg stanga opp, enda vi egentlig dro dit bare for å båle. Det var vel optimistisk av meg, tidlig i april er ikke isen i nærheten av å ha gått der, men eg hadde et lite håp om at det var en råk jeg kunne kaste ut et dupp med en bit reke på, for å kanskje få en røye eller to. Og det var det. Jeg kastet duppet uti, men mens vi ble sittende rundt bålet rak duppet opp i iskanten, og der frøs det fast. Det merket ikke jeg før det var for sent. Jeg prøvde å røske det løs, men jeg slet det av. Da vi kom opp neste gang var råka blitt åpen helt ned til elva, og duppet var borte, så jeg regnet med at det var dratt nedover elva.

Men i ettermiddag så jeg det igjen. Det dukket plutselig opp 7-8 meter foran meg, og jeg kastet ut sluken for å få tak i det. Jeg hektet i fortommen, og jeg kjente med en gang at her var det fisk på. Og plutselig hoppet en ørret på 6-7 hekto rett opp i luften foran meg! Jeg hadde nok ikke fått ordentlig tak i fortommen, så den glapp 3-4 meter fra land, og da svømte den utover igjen. Jeg kastet etter det, men da det kom ut på dypere vann dro fisken duppet ned, og borte var det. Vi så det igjen et par timer senere, men det var borte før jeg rakk å kaste etter det.

Den fisken må jo ha gått med det duppet etter seg i en måneds tid. Den lille rekebiten jeg egnet med vil ikke ha holdt lenge før småfisken har spist den av, så den må ha tatt rett etter vi gikk ned. Og da må kroken sitte fint plassert framme i kjeften på den, ellers ville den vært dau for lenge siden. Det var uansett riktig synd at vi ikke fikk tak i den, så vi kunne tatt ut kroken og sluppet den ut igjen. Tro hvor glad den hadde blitt!

Dette ga meg en dårlig følelse. Det er greit at jeg får, og også tar endel fisk i løpet av året, men jeg liker ikke å se fisk pines. Forhåpentligvis holder den seg i live, og vi kan klare å fange den ved en senere anledning. Og da skal den få livet i gave, for har den holdt seg i mange uker med et dupp etter seg, da fortjener den virkelig det!

Ellers fryder jeg meg bare over at det snart begynner å bli grønt ute. Rogna er i ferd med å sprette, og bjørka er også på tur. På våren lukter det liksom ingenting ute, men med en gang trærne spretter bladene blir det en herlig duft i naturen. Noen dager til med litt sol, og det er grønt og pent. Det ser jeg virkelig fram til!



 

Sprøstekt ørret!

Det beste jeg vet er årets første måltid med sprøstekt småfisk. Da jeg var liten og gikk i elvene og pilket småfisk, var det stor stas når man hadde fått så mye fisk at det ble et måltid til familien, selv om alle måtte spise 3-4 fisk hver for å bli mette. Da vi var i Kilan hos farmor i barndommen gikk jeg og mitt søskenbarn opp og ned den lille elva og satte snikere, og farmor stekte gladelig ørreten til oss. Så det er også et måltid som bringer fram mange hyggelige minner. Nå for tiden fisker jeg jo mest etter større fisk, og da alle fiskene jeg har fått så langt i år har vært over halvkiloen, som er for stort for å bli stekt hel i panna, blir det sjeldnere og sjeldnere at jeg spiser akkurat dette. Men for to-tre år siden var det en gang jeg fikk så lyst på det at jeg dro i et vann og fisket. Jeg fikk masse fisk, de største var opp mot kiloen, men jeg slapp ut alt som var over 300 gram. Det var småfisken jeg ville ha. Aller helst foretrekker jeg røye, men her i området er det ikke så lett å finne røye som er i godt hold, fri for måsemakk og som ikke smaker myr. I de fleste vannene er storfisken borte takket være garnfiske med storbeinte garn, og vannene er overbefolket. Da blir det bare småfisk igjen, og disse er ofte tynne og dermed vasne i smaken.

Et hederlig unntak er Smedvikvannet i Borge. Der er også mye av bestanden av stor fisk utryddet takket være garnfiske, men småfisken er i godt hold. Det må være bra med næring i vannet. Jeg har ikke fått fisk på over halvkiloen der på snart 20 år, da var det helt annerledes. Da fikk man røye med en snittvekt på rundt halvkiloen, noen feite kubber jeg ikke har sett maken til her i området. Men med fem båter rundt det lille vannet, og det er ingen som ror med flue, da blir det slik, dessverre.

Men allikevel drar jeg dit hvert år. Jeg synes det er fantastisk fint der oppe, det er godt å bære være der. Og selv om fisken jeg tar opp er under halvparten så stor som det jeg gjorde før, er det derfra jeg sikrer meg årets første måltid med sprøstekt småfisk hvert år. For den fisken der oppe er helt nydelig på smak.

I går dro jeg opp dit ganske sent på kvelden etter å ha vært på jobb. Jeg kastet ut et par stenger med dupp og makk, det er det jeg har tatt mest fisk på der oppe. Men forutsetningen for at man skal få røya der er at det er helt vindstille på vannet. Den er bare og smånapper, så du må nesten stå klar med stanga i hånda og krøke den akkurat idet den drar i duppet. I går var det vind og krusing på vannet, og da er det umulig å se når røya er frampå. Da må nesten en ørret gå på, og dra duppet helt under. Så etter en liten time med mye bytting av makk, da røya bare var og gnog den av, tok jeg opp og skiftet til flue og dupp.

Fisker du med flue og dupp der oppe så får du fisk, i alle fall dersom det er litt krusing på vannet. På alle årene jeg har vært der har jeg vel tatt to røyer på flua, resten har vært ørret. Og jeg har lett fått 10-15 fisk på en kveld. Jeg satte på en enkelkroket Butcher i str 12, da det er den jeg har fått røye på tidligere, i håp om å få en røye eller to. Men jeg fikk bare ørret. Og den er mindre enn røya. De fem fiskene jeg fikk veide ikke mer enn 7-800 gram tilsammen, men det var nok til et måltid til meg og min sønn. Sprøstekt i full fart i varm stekepanne med masse smør, og med smørstekt blomkål og brokkoli og rømmesaus ble det til årets så langt beste måltid.



Nå kommer helligdagene på rekke og rad framover, og allerede i morgen blir det en ny tur, og da med telt og stormkjøkken. Håpet er at jeg får spist ørret i morgen kveld eller til frokost på torsdag, og da håper jeg det blir enten bålgrillet småørret med eggesmør eller en litt større som er bakt i glørne i folie med godt krydder inni. Men blir det ikke fisk, og vi må ty til nødprovianten (pølse) blir det sikkert en fin tur uansett.

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Mikael Andersen

Mikael Andersen

43, Vestvågøy

Glad i å dra på tur i skog og mark, helst med fiskestang og/eller våpen. Jeg foretrekker å fiske i ferskvann, og bloggen ble i utgangspunktet opprettet som en ren fiskeblogg, men da jeg i ettertid også er blitt en ivrig jeger kommer den også til å omfatte jakt. De fleste turene foregår i Lofoten og Vesterålen, men av og til drar jeg utenfor dette området, og da gjerne nordover. Her er mine opplevelser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits