hits

Første tur med fluestanga.

I dag ble det jo et nydelig vær på ettermiddagen. Da måtte jeg bare ut en tur og kaste litt, og da det ikke er noen ferskvann som er åpne på enda noen uker, falt valget på Skulbrusjyen. Fisket der i april og mai etter sjøørret bruker normalt sett å være ganske bra, men jeg hadde en anelse om at det enda er vel tidlig, det ligger is på innerpollen, og jeg har enda ikke fått fisk der før den har forsvunnet helt.

Men jeg hadde også et annet formål: Jeg skulle teste mine nye vadebukser. Og i den forbindelse vil jeg komme med et lite utstyrtips:

Jeg er ikke av dem som bruker mange tusen kroner på vadebukser, stenger, sneller og lignende, for deretter å stå å skryte av hvor mye den enkelte delen kostet. Du får akkurat like mye fisk på ei snelle til tusenlappen som ei til ti tusen, og jeg betaler ikke to tusen ekstra for at ei vadebukse skal ha ei ekstra innerlomme. Jeg kjøper gjerne fjorårsmodellen snelle til halv pris, den snella fungerer akkurat like godt selv om årets utgave har en kule mer i kulelageret. Det samme gjelder stenger, den dyreste kastestanga jeg har kostet 1.300,-, og fluestanga kostet 2.800,- inkludert snelle og flytesnøre. For meg og det fisket jeg bedriver holder dette utstyret i massevis, selv om jeg er klar over at det ikke holder mål om jeg skal i en lakseelv og fiske storlaks. Da må det investeres.

Men denne tankegangen gjelder selvfølgelig også for vadebukser. Jeg er storforbruker av vadebukser, da jeg bruker dem mye, og også i endel vanskelig terreng med skog og annet man kan skade buksene på. Derfor holder som regel buksene et par sesonger, og når jeg har brukt Aquasure for omtrent like mye som jeg ga for buksa, kjøper jeg ei ny ei. Til rundt tusenlappen eller så.

Men dersom du er en av dem som har lyst å kjøpe din første vadebukse, og har sett på Kinetic vadepakke med sko, jakke og bukse, og tenkt at "Det er sikkert et godt kjøp", så kan jeg fortelle at det er det ikke. Det vil si, skoene er helt greie, og det samme gjelder vadejakka, men vaderne hadde de ikke trengt å lagt med i pakken. Du holder deg like tørr om du går ut i vannet i stilongs og slippers som med dem.

Jeg kjøpte denne pakken for noen år siden. Det rant inn vann første gang jeg var uti med dem, og jeg ringte Skitt Fiske og spurte hva vi skulle gjøre. De var da utsolgt for denne pakken, men jeg kunne få en annen bukse om jeg sendte inn denne og la i noen hundrelapper. Men da jeg ba dem om å legge den i samme pakken som det teltet jeg nettopp hadde bestilt, sa han at jeg skulle FÅ disse vaderne siden jeg kjøpte et så dyrt telt, og jeg trengte ikke å sende inn de gamle igjen heller. Fantastisk service av Skitt Fiske der, altså!

Men dette er da noen år siden. I fjor var jeg på nytt ute etter nye vadere, og siden jeg er naiv og godtroende bestilte jeg derfor et par nye Kinetic vadere til rett under tusenlappen. Det kunne da ikke lekke i to vadere på rappen, tenkte jeg. Og disse var mye bedre. Disse var det nemlig bare ett hull i, ett som gikk langs hele sømmen fra kneet og opp til skrittet. Jeg tettet dette med Aquasure, og da ble de faktisk tette. Men utover sommeren lak de på nytt, som regel i sømmene, men også ellers rundtomkring. Så dersom du ikke har tenkt å kjøpe en tønne med Aquasure du kan trø oppi hver gang du skal på fisketur, så styr unna disse vaderne. Du klarer deg like godt uten.

Tilbake til dagen i dag: Jeg skulle ned og teste mine nye vadere, et par fra Guideline til hele 1.500 kroner, som må være ny pers i utgift på et par vadebukser. Sola skinte, det var helt vindstille, og det var rett og slett behagelig å stå der. Og jeg gikk ut til jeg hadde vannet godt oppå midjen, og buksene var helt tette.

Jeg kastet med fluestanga med en rosa Pattegris og intermediate fortom, men det var ikke livstegn verken på grunna eller lenger ut. Etter en halvtimes kasting med fluestanga vadet jeg helt utpå kanten for å kaste litt med en sluk på dypere vann, men det var med samme resultat. På denne tiden av året ser du fort om det er fisk der eller ikke, spesielt når det er vindstille. Den jager mellom tangen eller går høyt i vannet og leter etter mat. Og den kommer som regel etter bare den er der.

Jeg gikk faktisk lenger opp i straumen for å se om jeg så fisk der. Der er det ikke lov å fiske, men jeg vadet meg oppover for å prøve å skremme noen, bare for å se om jeg så antydning til liv. Men også den turen gikk uten at jeg så en eneste fisk. Så etter et par timer var jeg tilbake i bilen igjen.

Etter turen kunne jeg konkludere med tre ting:
- De nye vadebuksene er helt tette.

- Jeg trenger nytt fluesnøre. Det var som å kaste med en vaier.

- Jeg hater fortsatt å fiske i havet. Det er tang og sleipa og dritt som henger seg på flua, fluesnøret hekter seg i tang og stein når man skal kaste, og tålmodigheten min er kort for slike ting. Men i nøden spiser fanden fluer og Mikael fisker i hav (gammelt fluefiskerjungelord), og nå er nøden så stor at det blir sikkert flere turer hit eller andre steder før isen endelig kapitulerer på ferskvannene. Men våren er på vei!

Årets siste isfisketur?

På fredag dro vi avgårde til et vann vi har snakket lenge om å teste ut isfisket på. Vi fisker en del her på sommeren, da vannet inneholder både ørret og røye, og er du heldig kan du få riktig så fin fisk iblant. Meldingen var av det usikre slaget, så vi hadde begge pakket hver vår tarp, og også godt med mat da vi ikke hadde anelse om hvordan isfisket er på dette vannet. Da det ikke er så langt å gå fra veien gjennom litt skog valgte vi begge å la skiene være igjen i bilen, selv om jeg har fått byttet de forbannede felleskiene i skikkelige smørefrie fjellski. Det er ikke mer å gå enn 2-300 meter, men det tok sin tid. Det var ren puddersnø, og flere ganger sank jeg rett til pungs i den dype snøen. Og når man har en sekk på 20 kg + på ryggen ble jeg god og varm før jeg kom inn i den tetteste skogen, og det ble litt lettere å gå.

Som vanlig var det første vi gjorde å sette opp leiren. Jeg hadde med meg den lille gapahuken jeg av og til bruker på sommeren når været er høvelig greit, mens Kjell Gunnar hadde lyst å ligge under åpen himmel. Det vil si, han slo seg til under et grantre, der han knøt tarpen opp slik at han hadde ly for vær og vind. Jeg fottrakket et område mellom noen trær der det var enkelt å knyte opp tarpen, og så satte jeg en lang staur opp midt under tarpen, for å få litt takhøyde og litt skrå på den, slik at snøen skulle skli av tarpen og ikke bryte den ned.

De som leser ofte vet at jeg på forrige tur i påska fikk en lekkasje i det oppblåsbare Exped-liggeunderlaget. Jeg klarte ikke å finne hullet, så i forbannelsen bestilte jeg et nytt. Men så tok jeg med underlaget opp i badekaret til mine foreldre, og da fant jeg hullet, og fikk tettet det. Men jeg har enda et underlag som er lekk, det første jeg kjøpte, et Thermarest NeoAir med ekstremgrense til -22 grader. Dette er mye mer behagelig å ligge på enn Exped, synes jeg, men jeg hadde nesten gitt opp å finne lekkasjen på det. Dagen etter jeg fant hullet i Exped'en var jeg på nytt på plass oppi badekaret, og etter et kvarters leting fant jeg et ørlite hull som kun lakk når det ble kraftig trykk på det. Også dette underlaget ble da tettet, så nå har jeg to krute gode i tillegg til et nytt på tur i posten. Jeg valgte å ta med Thermarest denne turen, men klok av skade hadde jeg Exped'en liggende i bilen bare sånn i tilfelle. Men det gamle underlaget er nå helt tett, til min store fornøyelse. Det er en fryd å ligge på.

Været på fredagskvelden var veldig fint. Det var stjerneklart og vindstille, men ikke spesielt kaldt. I området rundt leirplassen er det ikke spesielt mye bålved, så vi gikk over vannet til et stort tre som stormen har veltet. Der har elgen spist av barken, så veden er tørr og fin. Vi dro med oss noen store stammer over, og fyrte opp bålet mellom grantrærne. Da var det bare å ta fram pølsene og grille kveldsmaten.

Litt over midnatt var vi kommet oss i posene. Det gikk en liten stund før jeg fikk varmen i føttene, jeg måtte faktisk ta på meg et par lester, men det gjorde susen, og det ble en god natt. Klokken ringte 08.00, og da ble det kokt kaffe og stekt pytt-i-panne og egg med fløte og masse bacon. Elva var helt gjenfrosset, så det ble å tine snø i kjele før jeg kunne sette på kaffekjelen. Mett og god tasset jeg ut på vannet rundt halv ti. Jeg fant et tidligere hull som var gjenføket og dermed ikke frosset, så det var bare å måke unna snøen og sette seg ned og pilke. Allerede etter et par minutter hadde jeg det første nappet, og deretter mistet jeg en rett under hullet, men så ble det helt stilt. Og så kom vinden. Og snøen.

Det lavet ned, og snøen var ganske fuktig. I følge meldingen skulle det bare bli noen lette byger, så vi satt tålmodig og ventet på at dette skulle gi seg. I mellomtiden fikk Kjell Gunnar opp det som skulle vise seg å bli dagens eneste fisk, en ørret på 150 gram. Plutselig lettet været etter en time/halvannen, og jeg tenkte jeg skulle prøve meg på andre siden av vannet. På tur forbi leiren så jeg at tarpen hang mistenkelig langt ned, så jeg gikk opp for å sjekke. Og det som ikke skulle skje hadde skjedd.

Den fuktige snøen hadde ikke sklidd av duken som jeg håpte. Den snøen som kom i løpet av natta var tørr, så den hadde glidd rett av, men denne hadde klebret seg fast, og ble etterhvert for tung for tarpen. Det gjorde heller ikke saken bedre at sola kom gjennom, og da dryppet det fra trærne og rett på tarpen. Denne hadde lagt seg over gapahuken og flatet den fullstendig. Og da hadde frontstanga på gapahuken knekt tvert av. Den hadde knekt i skøyten, så jeg klarte akkurat å få den på plass igjen. Men jeg måtte flytte gapahuken og knyte opp duken på nytt, litt strammere og med mer skrå fra det høyeste punktet der stanga sto. Da jeg var ferdig begynte det å snø kraftig igjen, så jeg tok en sjefsavgjørelse og la meg i gapahuken og sov meg en god ettermiddagslur. Der lå jeg halvannen time før jeg sto opp. Da hadde været lettet, og det hadde blitt riktig så fint.

Sola hadde gått bak fjellene slik at det hadde blitt frost der vi satt, og dermed dryppet det ikke lengre fra trærne. Da var det bare å hente litt mer ved og fyre i bålet, og forberede middagen. Når vi skal gå korte avstander sparer vi ikke på maten, for da er vekta ikke så viktig. Kjell Gunnar hadde med et halvkilo hvalkjøtt og en pose grønnsaker, og jeg hadde oppkuttet sopp, løk og fløte. Vi delte kjøttet i to og stekte i vei.

Da panna er lita og man bare kan lage en ting om gangen hadde grønnsakene og soppen blitt kald da kjøttet var ferdig. Etter at jeg hadde tømt fløte over hadde jeg derfor alt i panna, så fikk også de varmen igjen før jeg hadde på tallerkenen.

Det ble et helt nydelig måltid. Hvalkjøtt er et perfekt kjøtt å ha med seg på tur da det er veldig lettstekt, og sammen med fløte, sopp og grønnsaker blir det aldri feil. Vi var begge gode og mette og godt fornøyde.

Utover kvelden ble det ganske så kjølig. Vi satt ved bålet resten av kvelden, og grillet litt pølse, bacon og noen grillskiver på bålet før vi tok kveld allerede klokken halv elleve. Da var det nok ikke langt unna 10 minusgrader. Vi lå tross alt helt nede ved vannet, og kald luft synker som kjent, slik at vi lå midt i kuldegropa. Det var helt stjerneklart og vindstille, så det så ut til å bli en fin natt. Meldingen for natta og formiddagen var god, så jeg bekymret meg ikke for at jeg skulle våkne med mange kilo snø over meg. Og jeg fikk fort varmen i posen, og sov godt helt til klokken ringte 07.00 morgenen etter.

Sola var allerede kommet opp da jeg våknet. Den hadde ikke rukket å varme enda, så det var bare å få fyr i bålet og koke kaffe. Til frokost stekte jeg de siste grillskivene sammen med noen skiver bacon jeg hadde til overs, og det var feit og god mat å starte dagen med. Så allerede halv ni var jeg utpå vannet og senket blinken ned i hullet.

Men det var ikke så mye som et napp. Jeg prøvde både på bunnen og rett under isen, men det var like dødt uansett hva jeg prøvde. Jeg prøvde både med og uten lysblink, men med samme resultat. En kjapp sjekk av værmeldingen viste at den hadde endret seg litt, det skulle komme snø fra kl. 13.00, så halv tolv gikk jeg opp og pakket ned alt sammen mens det enda var tørt og fint. Og det var perfekt timing, akkurat da jeg tok i bildøra i halv to-tiden begynte det å snø, og det lavet skikkelig ned med våt snø. Heldig med den.

Selv om det ikke ble fisk denne gangen (heller) var det på nytt en herlig tur. Da har jeg overnatting ute også i april, og jeg skal ha minst en natt ute hver måned i løpet av året. Da jeg skal ha ungene neste helg blir det ingen tur før tidligst om 14 dager. I mellomtiden har det forhåpentligvis pøst ned med varmvann slik at is og snø er borte, men det er vel litt optimistisk. Foreløpig ser det ut til at det blir en like sen vår i år som i fjor. Men kanskje blir det en tur dersom været blir bra allikevel, kanskje til Gullesfjord eller et sted det går an å få sjørret, med ordentlig fiskestang.

Gikk i fella med felleski.

I fjor gikk jeg og en kompis opp til Eikefjellvannene i Vesterålen i påska. Det var en vidunderlig todagers med strålende påskesol og et nydelig vær. Fisken bet, og det ble stekt fersk røye til middag begge dagene. Det var derfor ikke noe å diskutere, vi skulle opp dit i år igjen.

I fjor gikk jeg på min sønns smørefrie ski. Disse er selvfølgelig for myke for meg, så det gled dårlig, men det satt som støpt i motbakkene. Det er en som bruker å kjøre skispor opp dit med snøscooter og spormaskin, og selv om det er 7-8 kilometer å gå er ikke stigningen på mer enn vel 100 høydemeter, så det er er fin tur å gå med kun lett stigning hele veien. Men foran denne turen hadde jeg investert i nye ski, et par Fischer felleski som jeg fikk så varmt anbefalt på en viss sportsbutikk. Men der gikk jeg rett i fella. Neste avsnitt er skrevet på dialekt, da bokmål ikke har ord for å beskrive min vrede.

Etter 200 meter bynt det å lugg under eine skien. Kvær gong eg la litt vekt på høyrefoten holdt eg på å gå rett på tranten. Då eg løfta opp skia og såg under den såg eg at fella va bynt å løsne i framkant. Det va som å gå med en haikjeft unner skia, og eg må ha sett ut som at eg ha dårliar balanse enn han etiopiern som deltok i langrenn under OL førr nån år sia. Ha eg nådd han jæveln som solgt meg de skien der og då så ha de ikkje funn han igjen før snyen smelta. Eg ha kjørt i tre tima førr å kom dit, så det va ikkje aktuelt å kjør heim og hent nån andre. Og ikkje fan at det satt i motbakkan heller! Eg vart så kokanes der eg gikk at snyen vart sørpat rundt meg og trean bynt pinade å sprett der eg stavra meg oppover. Og ha det ikkje vært førr at eg sku gå ned igjen på samme lørvedriten, så ha eg knekt jævelskapen og fyrt i bålet med de, mens eg ha stådd og hånflirt og tømt etter med bensin førr å vær heilt sekker på at det ikkje va nåkka som helst spor igjen etter mainnskiten!

I alle fall, etter 1 time og 40 minutter var jeg endelig framme ved vannet. Vi fant en flat og fin plass oppi lia, i et område med mye bålved. Det var ren puddersnø, så det var tungt å gå opp dit, og det første vi måtte gjøre var å preparere leirplassen. Vi måket oss ned til en flat stein der vi kunne ha bålet før vi fottrakket to områder der vi kunne sette opp teltene. Jeg hadde med meg mitt Naturehike 2-mannstelt mens Kjell Gunnar hadde en liten gapahuk. Når det var gjort begynte jeg å forberede området ved siden av bålet der jeg hadde tanker om sette opp en tarp som vi kunne sitte under dersom det begynte å snø. Når det snør og man sitter ved et varmt bål smelter snøen på klærne, så da er det greit å ha en tarp å sitte under. Kjell Gunnar kalte prosjektet mitt for "månelandingen", men etter en times måking og knyting var duken oppe, og da var jeg ganske fornøyd med meg selv.

Duken holdt snoktrekken unna, og vi satte godt under den når det snødde. Jeg hadde også gravd meg så langt ned at jeg kunne skjære ut en "sofa" i skaresnøen der vi kunne sitte, og også ha plass til stormkjøkken, sekker og annet utstyr. Alt dette arbeidet tok ganske lang tid, så det var blitt mørkt før vi kunne begynne med maten. Da vi var på harejakt på Å i begynnelsen av februar og stekte hare på bålet i marka lovet jeg Kjell Gunnar at jeg skulle ta med harekjøtt dersom vi skulle opp hit i påska. Jeg hadde med en sadel og en pakke med et lår og en bog. I tillegg hadde jeg pakket oppkuttede grønnsaker, sopp og løk, og jeg hadde også med fløte og en pose viltsaus. Først beinet jeg ut sadelen og skar ut både ytre- og indrefiletene, og deretter beinet jeg ut lår og bog. Det var mer enn nok kjøtt, så vi var litt spente på om vi klarte å spise opp alt.

Sopp og sjalottløk ble stekt i smør før kjøttet gikk i panna. Imens ble det kokt grønnsaker, og da kjøttet var ferdig ble panna kokt ut med viltsauspulver, vann (snø) og fløte. Så gikk alt i samme kasserolle der det ble varmet opp igjen. Da gjensto det bare å lesse på tallerkene.

Jeg har sagt det før, men stekt harekjøtt er altså noe av det mest fantastiske jeg har spist. Kjøttet er knallmørt, det minner nesten om kalvekjøtt i konsistens, men med en viltsmak som er helt ulik f.eks rype. Sammen med viltsaus, sopp og grønnsaker blir dette et helt fantastisk måltid, og det er ikke mye styr å lage det heller. Og selv om det var mer enn nok mat ble det ingenting til overs. Stappmette tok vi dermed kveld rundt midnatt, og ble enige om å sette klokkene på 07.00 morgenen etter, for å prøve å få med oss morrabettet. Men da oppsto et nytt problem.

Da jeg kom tilbake fra forrige tur la jeg mitt oppblåsbare Exped-underlag på gulvet til tørk. Senere samme kvelden spilte jeg litt høy musikk og koste meg, og plutselig hørte jeg et dunk fra stua. En premie jeg fikk fra tiden i Telehuset hadde falt ned, og litt av sokkelen denne sto på hadde fått seg et skår på ene siden. Det lå mange små glassbiter både på gulvet og på liggeunderlaget, og jeg hentet støvsugeren og fikk fjernet alt, trodde jeg. Jeg undersøkte underlaget, men fant ingen tegn til skader på det. Den hadde truffet gulvet på siden av underlaget, så jeg regnet med at dette gikk bare godt. Men jeg skulle ha testet underlaget.

Da jeg blåste det opp og la meg nedpå hørte jeg en fiselyd. Jeg merket at jeg sank nedover mot bakken, og begynte å lete etter hull. Og jeg fant straks et ørlite hull der det sivet ut luft. Med dette underlaget følger det et lappesett, så jeg hentet ut limtuben og materialet, og lappet hullet. Det tørket fort, men jeg hørte fortsatt fiselyd. Da fant jeg enda et hull like ved det første. Jeg lappet det også, og prøvde på nytt. Men det lak fortsatt. Jeg snudde underlaget og fant to ørsmå hull på undersiden av underlaget. Så da måtte jeg lappe også dem, og jeg begynte å få lite lim. Men etter at jeg hadde lappet det fjerde hullet virket det som underlaget var tett. Hvor langt tid jeg brukte på dette vet jeg ikke, men det var nok blitt ganske langt på natt før jeg endelig kunne legge meg ned for natten. Og da sovnet jeg ganske fort.

Jeg var naturlig nok ganske smal i øynene da alarmen ringte om morgenen, så det ble litt slumring før jeg kom meg opp og gjorde klar til kaffekoking og frokost.

Men etterhvert ble det både kaffe og frokost i kroppen, så da var det bare å gjøre seg klar for å gå ned på vannet for å pilke litt, i håp om å få noen fisker til middag. I fjor fikk vi mer enn nok fisk, så det var med god tro vi vasset oss nedover. Men akkurat da jeg var på tur å gå snudde vinden, og det begynte å blåse opp. Kjell Gunnar hadde gått ned litt før meg, og han hadde forsøkt å bore et hull, men kom ikke gjennom isen. Han gikk lenger bort til et sted det så ut som det hadde vært boret tidligere, og der kom han gjennom ganske lett. Da jeg kom ned lå det tre fisker ved siden av hullet. Jeg forsøkte meg et lite stykke bortenfor i et tidligere hull, men dette var totalt gjenfrosset, og jeg måtte bore litt rundt for å få boret helt gjennom.

Det gikk ikke så lang tid før jeg løftet opp en liten røye, og deretter en til. Men det blåste bare mer og mer, og det ble ganske utrivelig etterhvert. Blant annet måtte Kjell Gunnar en tur helt til andre siden av vannet for å hente sitteunderlaget som blåste avgårde. Men han kom tilbake og satte seg ned og pilket igjen.

Jeg fikk også en ørret på litt over 200 gram, og da hadde jeg nok til en liten panne med steikfisk. Og da det var riktig hustrig å stå der gikk jeg heller opp og fyrte i bålet. Men vinden hadde snudd, så den duken jeg hadde satt opp kvelden før ga ikke så veldig mye ly for vind og snø.

Da det ikke ble så mye søvn natta før valgte jeg å ta meg en liten formiddagslur. Da jeg kom inn i teltet igjen merket jeg at det var lite luft i underlaget, så jeg blåste det opp på nytt. Jeg la meg på det, men merket ikke noen fiselyd eller noe, og jeg sovnet fort. Alarmen ringte en time etter, og da jeg våknet merket jeg at jeg lå nedpå bakken med både rompa og deler av ryggen. Det var ikke tett likevel. Jeg lette og lette, men klarte ikke å finne noe hull, og da hadde jeg et problem. Å ligge på snøen uten ordentlig isolasjon gir kuldegjennomslag i tillegg til at det blir hardt å ligge. Jeg så ikke for meg en natt på det viset, det har jeg prøvd før, og det var en utrivelig opplevelse.

Kjell Gunnar hadde kommet opp fra vannet, og han kunne fortelle at de tre fiskene som lå ved siden av hullet var noen han hadde funnet da han gravde fram hullet, så noen har nok glemt dem eller latt dem ligge igjen. Han hadde bare lagt dem så fint der så jeg skulle tro at han hadde fått fisk. Han hadde fått to fisker før han kapitulerte og gikk opp til bålet. Vi sanket mer ved og sagde og kløyvde, men jeg ble mer og mer usikker på hva jeg skulle gjøre. Det fristet lite med en søvnløs natt, spesielt siden jeg skulle hente ungene dagen etter, og da er det dårlig sort å være stuptrøtt.

Så i 8-tiden på kvelden bestemte jeg meg. Jeg pakket sammen. Å gå i mørket så jeg ikke mørkt på, jeg hadde hodelykt med meg, i tillegg til en i reserve i sekken. Cirka kvart på ni var jeg på tur nedover. Den sterke vinden hadde blåst igjen alt som var av spor, så det var rimelig tungt å gå det første stykket. Men da jeg var kommet over begge vannene kom jeg i et område der det hadde vært ly for vinden, og scootersporet ikke hadde blåst helt igjen. Det gikk ikke fort nedover, skiene lugget bare mer og mer, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå videre. Da jeg nærmet meg noen hytter nedi dalen var sporet igjen helt gjenblåst, så det ble mye kaving i dyp snø før jeg endelig kom inn på et ferskt scooterspor som gikk til en av disse. Da var det bare å gå til bilen. Totalt brukte jeg 5 minutter MER på tur ned enn opp, og det skyldtes ikke bare den tildels dype snøen. Selv de plassene det normalt sett skulle gått an å gli måtte jeg bruke stavene aktivt for å komme meg ned bakkene, så det gikk veldig sakte. Da jeg endelig var framme ved bilen var det stor glede å ta av seg disse skijævlene for siste gang. Disse skal i retur på tirsdag, sammen med et par heftige gloser.

Dette var en tur med blandede opplevelser. Den startet dårlig, men da jeg endelig var framme var det en helt herlig kveld med god mat og bålkos. Det ble en dårlig natt grunnet styr med underlaget, og selv om det blåste ganske mye og kom med noen kraftige snøelinger koste jeg meg, helt til jeg oppdaget at underlaget ikke var tettet, som jeg trodde. Jeg skal blåse det opp hjemme og sjekke det for flere hull, men nytt underlag er allerede bestilt. Jeg kan ikke ta sjansen på det underlaget før jeg er hundre prosent sikker på at det er tett. Jeg har tenkt meg på tur allerede neste helg dersom været blir bra.

#UtPåTur #LivetErBestUte #Isfiske

Isfisketur til Austvågøy

Da jeg kom hjem fra Smedvikvannet på lørdag var det bare å pakke i bilen og kjøre østover. Målet denne gang var et lite vann på Austvågøya, et jeg ikke nevner navnet på. Vannet inneholder både ørret og røye, der ørreten er småfallen, tynn og i klart flertall, men røya er av fin størrelse, fin i formen og rød inni. Jeg har tidligere vært her et par ganger og pilket på isen, og har landet et par fine røyer og noen småørreter. Området har bålved i massevis, så er det en grei plass å kunne dra uansett tid på året. Kjell Gunnar hadde gått opp noen timer før meg, men hadde ikke fått fisket da han hadde en skrue løs (på isboret), men fyr i bålet hadde han fått.

Det var helt vindstille og et nydelig vintervær. Det ble kaldere og kaldere, men så lenge det er stille gjør det ingenting. Teltet ble satt opp, liggeunderlag rullet ut og blåst opp, og etter en kveldsmat bestående av baconsurret pølse med remulade og ketchup, tok vi kveld i 11-tida på kvelden. Da hadde temperaturen sunket til akkurat -10 grader.

Men det gikk bare et par minutter så hadde jeg god varme i posen. Det gikk riktignok en stund før jeg sovnet, men jeg hadde en god natt, og litt før klokka 07.00 var jeg oppe og tente i bålet.

Litt over klokka åtte bega jeg meg ned på vannet for å prøve meg på litt isfiske. Vi hadde boret opp et par hull kvelden før, slik at det skulle gå fort å få blinken i vannet dagen etter. Jeg satte pilker i begge hullene, og boret et til mens jeg ventet på at Kjell Gunnar skulle komme ned. I det ene hullet brukte jeg blink med maggot og Attraqua Spice røyepulver, og i det andre brukte jeg blink med lys med en liten flue i enden med maggot på. Jeg har sett endel isfiskere bruke en flue eller nymfe med et par maggot etter røya, og det å egne maggot på en liten flue er et velkjent triks for røyefiske sommerstid, spesielt etter sjørøya. Valget falt på en enkeltkroket Butcher i str. 12, den har både sølvbuk og rød stjert, så jeg tenkte at den kanskje kunne lokke litt fisk. Jeg gikk mellom hullene og pilket litt, men det var ikke napp på den første timen.

Etter en times tid bet det på en liten ørret på blinken uten lys med Attraquapulver på. Den var ikke mer enn knapt 100 gram, og det var som sagt ikke den vi var ute etter heller. Ørreten i dette vannet er liten og tynn, og overstiger sjelden 200 gram, mens røya er større. Etterhvert kom Kjell Gunnar ned på vannet, og han valgte å gå lenger ut. Han fikk endel fine røyer på djupa i fjor vinter og ville prøve igjen der.

Utover formiddagen begynte det å blåse litt opp, og det kom også noen snøbyger med jevne mellomrom. Sola brøt aldri ordentlig gjennom og det ble litt kaldt å stå lenge i ro, så det ble endel gåing imellom for å holde varmen. På lørdag var det -8 i Smedvika, men helt vindstille og sola skinte, så da var det riktig behagelig, men selv om temperaturen steg til rundt null grader utover dagen var det relativt kjølig. Det ble landet noen ørreter til, men ingen av disse var noe størrelse å snakke om. Kjell Gunnar fikk ei røye opp på isen, og den var dagens klart største på rundt 250 gram, og i godt hold. Totalt fikk jeg fem små ørreter, mens Kjell Gunnar fikk fire ørreter og en røye. Alle mine fisker ble tatt på blink uten lys med maggot og Attraqua-pulver, mens den med lys på og flue med maggot hadde fisken latt være i fred. Da vet man det.

I halv to-tiden var jeg blitt ganske kald og pakket sammen og gikk opp til leiren. Den hadde vi klokelig plassert i god ly for vinden, da vi hadde sett værmeldingen og skjønt hvilken vei vinden kom til å komme utover dalen. Da var det godt å sette seg ved bålet og få varmen i seg igjen.

Det kan godt hende det blir flere turer opp hit før isen går. Her ligger den veldig lenge, for noen år siden var det enda is på vannet noen dager ut i juni, da det er relativt lite vann som renner inn i vannet selv når det regner og snøsmeltingen er på sitt høyeste. Og dersom det er slik at det er mer liv i røya når vi kommer et stykke ut i april er det noe som lokker.

Dette var den syvende natta ute så langt i år. Jeg har som mål å ha minst en overnatting ute hver måned i løpet av 2018, og så langt er jeg i rute. Det er ingen garanti for at jeg klarer målet da jeg er i jobb i ukedagene, og bare har helger, ferier og helligdager tilgjengelig. Da er det opp til værgudene. Jeg elsker å være ute, men ikke for enhver pris. Jeg foretrekker å holde meg tørr, blir det vått og surt går det ut over trivselen. Så langt dette året har værgudene velsignet oss med veldig mye godt vær, men hvem vet hvor lenge det vil fortsette.

Men holder været blir det nok en ny tur allerede neste helg.

#isfiske #utpåtur #liveterbestute #attraqua

Isfisketur til Smedvikvannet

Bare en gang tidligere har jeg prøvd meg på isfiske i Smedvikvannet. Det er ca 20 år siden, og det er ikke en tur jeg husker med glede. For det første var isboret kompisen hadde med så sløvt at vi kunne like gjerne ha brukt en plastskje, for det andre var isen vel en meter tykk, og for det tredje hadde vi ikke et eneste napp den dagen. Derfor har ikke Smedvikvannet vært mitt førstevalg når jeg en sjelden gang tar meg en tur ut for å pilke på isen.

Men her om dagen ble et par kompiser og jeg enige om at vi skulle prøve lykken der. Vannet inneholder endel brukbar steikfisk, og når jeg nå har et bor som i alle fall er sånn passelig skarpt hadde vi trua på at det kunne blir en fin tur, og det var jo et nydelig vintervær da vi sto opp på morgenen. Vi var oppe ved vannet litt over halv ni på morgenen, og det bar rett i boringen. Isen var 60-70 cm tykk, så det tok litt tid å komme gjennom.

Vi fisket alle med blink og maggot, og mens jeg og Hans Ivar gikk for blink med lys valgte Eskil en blink uten lys. Det var napp med nesten en gang, og på ganske kort tid løftet jeg opp fem små røyer. Den største var knapt 150 gram, og det var også tusenbrødre som bet på. De andre to fikk også fisk ganske tidlig, og selv om jeg tok ledelsen tidlig ble jeg snart forbigått av de andre. De begynte etterhvert å få ganske fine røyer, mange av disse passerte 200 gram, flott steikfisk. Og plutselig dro Hans Ivar opp den som skulle bli dagens største.

Ei flott røye på ca 350 gram. For en som har fisket i dette vannet i over 20 år var det oppløftende å se røye på denne størrelsen igjen. Det er nok 8-9 år siden jeg har fått røye som har passert 300 gram. For 20 år siden var snittet rundt halvkiloen, men den har blitt stadig mindre med årene.

En stund før vi skulle gå ned boret jeg et nytt hull litt nærmere land, og da begynte det å bite for meg igjen, slik at jeg slapp å bli totalt utklasset. Til slutt ble stillingen slik:

  1. Eskil - 12 stk.
  2. Hans Ivar - 10 stk.
  3. Mikael - 10 stk.

Hans Ivar får 2.plassen da han fikk den største.

Dette var en herlig tur. Totalt 32 fisker på tre mann på litt over tre timer er absolutt godkjent. Og allerede før vi gikk ned ble vi enige om at vi skulle opp hit flere ganger. Isen ligger lenge her, så kanskje kan vi fiske til en god stund etter påske. Og nå stiger sola litt høyere på himmelen for hver dag. Vi går en flott tid i møte!

Oppdatert! I dag stekte jeg fire av røyene jeg fikk sammen med litt grønnsaker og fløtesaus. Det var en ren nytelse, og jeg står for mine ord: Du finner ikke mer velsmakende fisk enn røya fra Smedvikvannet. Det er derfor jeg lokkes opp hit år etter år, selv om håpet om å dra storrøya er over for lengst. Du vil ikke angre på om du tar deg en tur!

#isfiske #røye #guttapåtur #liveterbestute

Tilberedning av ørret og røye.

Ofte får jeg spørsmålet: "Du som fisker så mye, blir du ikke lei av ørret og røye?"

Joda, det hender at det skjer at jeg tenker at i dag har jeg lyst på noe annet enn fisk. Fra april/mai og utover til september går det mye i fersk ørret, røye eller laks. Noe av dette går også i fryseren, men utover sommeren blir det gjerne til at man velger den fisken man fikk i går i stedet for den man har liggende i fryseren, så det er en fare for at noe blir liggende ganske lenge. Det er ikke helt heldig, fet fisk holder gjerne bare 2-3 måneder i fryseren i vanlig plastpose før den harskner. Og når høsten kommer, og fiskesesongen er over, har jeg spist såpass mye fisk at det er annet som frister. Men etter at jeg begynte å ta i bruk en vakuumeringsmaskin har jeg minst tredoblet holdbarheten, så nå kan jeg spise fisk utover vinteren også. Så det er mitt første tips: Investèr i en slik maskin. I går kveld var jeg i fryseren og hentet opp et par røyer jeg frøs ned i juli i fjor. Det er snart 8 måneder siden, men de smakte nesten som om de var tatt i går.

Når man er på tur har man litt mer begrensninger enn når man tilbereder hjemme. Men med litt fantasi og litt forberedelser kan man variere måter man tilbereder på også i marka. Har man stormkjøkken kan man koke fisken med et par laurbærblad, salt og helpepper, og man kan koke grønnsaker eller potetmos, eller man kan ha med en boks potetsalat. Skjær fisken i passelige biter, la vannet koke opp med bladene og krydderet oppi, og la fisken trekke mens man koker grønnsaker. En boks rømme og en halv agurk i skiver er også helt ypperlig å ha med. Man kan også koke opp fisken for deretter å renske den, og ha fisken oppi en pose fiskesuppe.

Det vanligste måltidet jeg spiser på tur er pannestekt ørret med kokte grønnsaker og fløtesaus. Det er lite som smaker så godt som blodfersk fisk i panna, og fløte er alltid en vinner. Og da er det kun kremfløte som gjelder. Er fisken 300 gram eller større bruker jeg alltid å skjære filet av den, da går det mye raskere å steke den, og er den ikke for stor trenger man ikke å plukke ut beinene. De blir møre når man steker dem. Etter fisken er ferdigstekt koker man ut panna med fløte og litt krydder. Når jeg lager dette hjemme bruker jeg som regel å smørsteke grønnsakene. Med litt salt og hvit pepper blir det en helt nydelig variant. Og dette er et måltid jeg ikke blir lei av.

Med fettet fra fisken, smøret og fløten er dette et måltid som holder deg mett og gir deg energi lenge. Og det er en fordel når man er på tur, da slipper man å lage så mange måltider om dagen. Men det går også an å bålgrille fisken. Skjær filet, strø litt krydder på fisken og hold den over bålet. I tillegg til at den blir gjennomstekt får den en nydelig røyksmak, og det er en herlig variant. Men da er det viktig at bålet ikke består av gran eller furu, men aller helst av rogn eller bjørk. Gran og furu soter mye og gir en stram bismak på fisken. Man kan tre filetbitene på et grillspyd, eller ha med et enkelt hjelpemiddel.

Til dette passer det veldig godt med eggesmør og potetmos eller kokte grønnsaker. Fisken får en kraftigere smak enn når den stekes på vanlig måte, så det er godt med noe annet som er mere smaksnøytralt.

Man kan også bålgrille fisken på rist om man har en med seg. Den brenner seg lett fast i risten, så det kan være en fordel å pakke den inn i folie. Jeg glemmer aldri en tur til Alta sommeren 2006, da jeg og en kompis fikk hver vår laks på 1.5 kg som vi fileterte, krydret og pakket i folie, og stekte over bålet på rist. Vi åt opp all fisken i ett måltid, sammen med to poteter hver vi bakte i glørne, ett halvt kilo potetsalat og en agurk. Vi var så mette at det va såvidt det var plass til en kopp kaffe med en skvett whisky oppi etterpå. Et av de beste måltidene jeg har spist. En liten dært smør i hver foliepakke gjør susen, sammen med litt salt, (sitron)pepper og gjerne litt vårløk/purre om man har med.

Dette er noe jeg også lager mye av hjemme i stekeovnen. Fisk på mellom 0.5 og 1 kilo egner seg ypperlig til baking. Da vasker jeg fisken godt, tørker den og krydrer med det krydderet jeg ønsker. Som regel er det salt, pepper, dill og litt vårløk. En liten skvett fersk sitron er også godt. Fyll deretter buken på fisken med smør (ekte smør er best), og pakk den godt inn i folie. 20-25 minutter på 220 grader, og den er ferdig. Fisk som er større bør stå lengre med litt lavere temperatur, eller kan det ytterste bli tørt før fisken er gjennomstekt. Men hos meg blir fisk på over 1 kg konsekvent filetert. Når den bakte fisken er ferdig klipper du et lite hull i enden av foliepakken og heller av smøret i et sausnebb eller lignende. Dette heller du over fisken eller poteten når du spiser. Servèr med seterrømme, agurksalat og ellers det tilbehøret du foretrekker.

Saltbaking av fisk er også en veldig spennende måte å tilberede fisk på den samme størrelsen på. Da krydrer du fisken etter ønske og legger den i en ildfast form der bunnen er dekket av grovsalt, eller du kan gjøre som meg og lage en "båt" av folie. Legg fisken oppå og dekk hele fisken med salt, og sett den i ovnen på samme temperatur og tid som den foliebakte ørreten. Nei, fisken blir ikke veldig salt, den blir derimot utrolig saftig og smakfull. Den kan serveres med det samme tilbehøret som den foliebakte fisken, men siden denne fisken ikke fylles med smør kan det være godt med litt eggesmør til.

Den siste varianten jeg vil tipse om er varmrøkt fisk. Jeg har den lille ABU-röken, og i den er det plass til en fisk på rundt halvkiloen, eller noen filetbiter. Krydre fisken etter ønske, og la den stå 10-15 minutter i røykovnen. Dette setter en nydelig smak på fisken, og er en god variant. Dette serverer jeg med samme tilbehøret som den saltbakte fisken, men du kan selvfølgelig bruke det du vil. Denne er også helt ypperlig som pålegg på brødskiva, gjerne med litt majones til.

Helt til slutt, et lite steketips: Jeg bruker ikke margarin eller planteoljer. Jeg bruker rent, ekte smør. Jeg har ikke trua på at produkter framstilt kjemisk og under høy temperatur og høyt trykk er sunn menneskemat. Men alle som har stekt fisk i smør har opplevd at den lett blir svidd, og at den brenner seg fast i panna. Det er melkeproteinet i smøret som lett blir brunt, og setter bismak på fisken. Men ikke nå lenger. Av smøret lager jeg klarnet smør. Det gjør jeg ved at jeg har en halvkilos smørklump oppi en kasserolle og setter på veldig lav varme på plata. Den smelter sakte, og da vil melkeproteinet i smøret skilles ut og legge seg på bunnen av kasserollen. Så øser jeg opp det klare smøret i en plastboks, lar det avkjøle seg og så setter jeg det i kjøleskapet. Å steke i dette smøret er helt fantastisk! Det svir seg ikke selv på ganske høy varme, og det gir en utrolig god og fyldig smak på maten. Har du ikke prøvd dette før, så prøv det nå! Det anbefales på det sterkeste.

Jeg har ikke lagt ved noen spesifikke oppskrifter av den grunn at det kan lages mange forskjellige varianter av disse måltidene. Jeg har lagt hovedvekt på hvordan jeg tilbereder fisken, og bare lagt ved noen tips til tilbehør. Du velger selvfølgelig det tilbehøret du liker best selv. Jeg spiser ikke poteter, men hasselbackpoteter er helt fantastisk til stekt fisk med fløtesaus. Disse går ikke å lage i marka, så det må du lage hjemme. Prøv deg fram med forskjellig tilbehør, og du kan lage mange varianter bare på f.eks stekt fisk.

Nå er det bare et par måneder før isen begynner å sprekke opp, og man kan få fersk fisk. Det blir sikkert en isfisketur eller to, men jeg er ikke en flink isfisker, så jeg blir nok å ta med meg kjøtt på disse turene. Men jeg har enda igjen noen fisker fra i fjor. Og det er godt å vite at i vakuum er disse enda helt nydelige på smak. Men de skal spises opp før det fylles på med nytt.

La meg få høre hva du liker best.

Vel bekomne!

#utpåtur #fiske #ørretfiske #røyefiske #liveterbestute

Sesongens siste jakttur.

Februar er snart over, og med det denne jaktsesongen. Fra mars og et halvt år framover skal rype og hare få være i fred og sikre nye generasjoner, slik at vi som elsker friluftslivet har noe å gjøre også etter at fiskesesongen er over i september. Det har vært veldig mye godt vær både i september og oktober, og også etter nyttår, så det har vært mange flotte turer. Og vi ville utnytte siste helga vi hadde mulighet til å jakte, selv om det var meldt litt snø og vind på fredag og litt ut over lørdagen. Fredag kveld bega vi oss ut på en ny todagers med telt og vinterpose.

Selv om jeg sa etter forrige tur at det var nok med fem harer denne sesongen, så ble fristelsen for stor, og vi bega oss på nytt innover dalen på Å. Det blåste friskt og var lett snødrev, og etter en halvtimes tid var vi inne i skogen på samme sted vi teltet sist. Det første vi gjorde var å samle masse bålved og tenne i bålet, men det tok en stund før vi fikk ordentlig fyr. Selv om vi satt mellom trærne kom det endel snø, og den brenner dårlig. Men til slutt fatnet veden, og vi kunne sette opp teltene. Etter den jobben var gjort ble det som vanlig grillet pølser og bacon på bålet, og litt over kl. 23 var vi kommet ned i posene, gode og mette. Jeg hadde varmen i posen etter bare ett minutt, og sovnet ganske fort.

Vi satte klokkene på 06.00, og etter noen runder slumring sto vi opp og fyrte i bålet. Det var enda litt snø i lufta, men mye mindre enn dagen før. Vinden kom i kast og var fortsatt ganske frisk, så det var god trekk i bålet, og det ble fort god varme. Til frokost varmet jeg en boks erter, kjøtt og flesk, mens Kjell Gunnar hadde noen ferdige brødskiver. Og etter at termosene var fylt med kaffe og flaskene med vann bega vi oss i hver vår retning ca kl. 08.30. Jeg gikk samme ruta jeg gikk forrige helg, mens Kjell Gunnar gikk innover dalen, der han også hadde hatt hell med seg tidligere.

Vinden blåste meg rett i ansiktet, så det var ganske kjølig, selv om klyving i fjellsidene i snø til midt på leggene gir god varme. Men det var ikke noe å se før jeg hadde gått over to timer. Da lettet et par ryper på skuddhold, men skuddet gikk nok for lavt. Et lite stykke lenger framme skøt jeg på en til, og denne var jeg sikker på at jeg traff. Det fløy et par fjær i lufta, og det så ut som den falt bak en liten haug, men jeg fant ingenting da jeg gikk for å lete. Det var mulig at jeg bare streifet den. Et lite stykke lenger framme lettet det fire ryper på langt hold som fløy og satte seg i et granfelt, og jeg gikk etter. Jeg lette gjennom hele granfeltet, men så ikke snurten av verken rype eller hare. Og midt inni var det ganske lunt og fint, så jeg satte meg ned for å ta en kopp kaffe. Etter en liten stund syntes jeg at jeg hørte noe som rørte på seg under en busk, og der kom det en rype gående ut, ikke mer enn tre meter fra meg. Den sto og så på meg et sekund, så fløy den avgårde. Hagla sto fint oppetter et tre et par meter unna, så jeg hadde ikke rukket den uansett. Det var et morsomt syn.

Jeg gikk oppover steinura bak granfeltet og begynte å gå tilbake. Det var ingen hare å se, og merkverdig lite harespor også. Det var mer spor etter rype som hadde gravd liggegroper og vasset i snøen, og noen av disse banene de hadde lagd var mange titalls meter lange.

Det ble et forsøk til på ei rype, men jeg er en dårlig rypejeger. Treffprosenten min på rype i flukt har absolutt forbedringspotensiale. Første sesongen min traff jeg bare på et eneste skudd på flyvende rype, av sikkert ikke langt fra 30 forsøk. I år ser det litt bedre ut, jeg har skutt 4 stk i flukt på 20-25 skudd. Jeg gjør nok den vanlige nybegynnerfeilen med at jeg skyter for lavt, og skuddet går under. Men øvelse gjør mester, og det er bedring å spore. På hare har jeg truffet på 5 av 6 skudd, og det er meget bra. Den har stor fart der den raser avgårde, så den prosenten er jeg meget godt fornøyd med.

Jeg gikk tilbake til leiren og var der i 15-tida. Da var Kjell Gunnar kommet tilbake og hadde fått fyr i bålet. Han er heldigvis en bedre rypejeger enn meg, så han hadde fått to ryper. Og da var middagen berget, og pytt-i-panne posen jeg hadde med i reserve kunne få ligge til dagen etter. Som vanlig stekte han først sopp og løk og deretter kjøttet, før han kokte ut stekepanna med vann, fløte og litt viltsauspulver. Jeg er grønnsaksansvarlig, og vi var ferdige samtidig. Da var det bare å lesse på tallerkene, og det smakte som vanlig helt nydelig.

Etter at vi begge var gode og mette ble det sprettet ei lita pils, og det vanket også en liten skvett cognac. Veien innover isen er ikke lengre enn at vi kan pakke med litt luksus. Etter en runde til med sanking av bålved hadde vi ved i massevis, og bålet brant veldig godt. Det hadde stilnet av, og det var en helt nydelig kveld. Og etter en god kveldmat bestående av den faste menyen var vi i posene allerede litt over kl. 22 på kvelden.

Neste morgen sto vi opp til et helt nydelig vær. Det var helt vindstille, og ikke en sky på himmelen. Jeg fyrte i bålet, kokte kaffen og stekte pytt-i-panne med ekstra bacon og pølse i, og toppet det med noen egg. Det både smakte og gjorde godt, og i 08-tida var vi klare for å gi oss avgårde. Kjell Gunnar valgte samme ruta som dagen før, mens jeg gikk over odden og over isen til andre siden av vannet. Det var ørn i lufta rett over odden, så jeg regner med den hadde sett hare, men jeg så ikke noenting før jeg kom over på andre siden.

Det første som møtte meg var et par oterspor, et på vei inn og et på vei ut. Hva den hadde der inne å gjøre vet nok bare den selv, men det var ikke det jeg hadde ventet å se. I fjellsida var det massevis av både hare- og rypespor, og jeg hadde ikke gått langt før de første rypene lettet. Da jeg var innstilt på å ikke skyte under løftet jeg nok hagla litt for mye, så jeg tror det skuddet gikk over. Etterhvert som jeg gikk så jeg flere og flere harespor, men de fleste ledet til steder som dette.

Jeg prøvde flere ganger å hoppe et par ganger på steinen for deretter å stå helt stille i håp om å skremme den ut, men til ingen nytte. Det var bare å gå videre å håpe på litt flaks. Det lettet mange ryper, men alle var utenfor skuddhold. De har blitt skutt på noen ganger de siste månedene, så de lukter nok lunta når det kommer en kar tassende med et våpen i hånda. Men da jeg rundet en liten knaus lettet det ei rype på 20 meter. Jeg hev opp hagla, og denne gangen falt rypa. Den datt ned i en liten grop i terrenget, og jeg gikk fornøyd bort for å hente fuglen.

Da jeg kom fram der den datt så jeg ikke snurten av den. Jeg så hvor den datt, og dersom den hadde vært vingeskutt og løpt vekk ville jeg ha sett den, men den var sporløst forsvunnet. Jeg gikk rundt gropa og så etter spor, men ingen så ferske ut. Men plutselig stakk den hodet opp av snøen. Den hadde ikke dødd momentant, og hadde gravd seg ned i løssnøen. Jeg tok et par kjappe skritt før jeg kastet meg over den som den reneste Bruce Grobbelaar, og fikk rypa i fast grep. Da var det bare å knerte den og pakke den fint inn i avispapir og legge den i sekken. Det gjorde godt for selvtilliten å få en treff etter fire bomskudd på rad. Det måtte feires med en kopp kaffe og en bit sjokolade.

De gikk ganske fort ned, for man blir fort kald når man sitter i ro. Selv om det var nesten helt vindstille hadde temperaturen falt en god del, og det var bare å gå videre. Jeg hadde ikke gått mer enn fem meter før en ny rype tok av på skuddhold, men jeg var ikke forberedt, og også det skuddet ble bom. Den burde jeg ha truffet, den fløy veldig fint rett fra meg. Det er litt lettere å treffe da enn når den flyr sideveis foran deg. Men også det skuddet gikk nok for lavt.

Jeg rundet dalen helt innerst og gikk tilbake, men så ikke mer rype eller hare. Det var også altfor tett vegetasjon, så det ville ha blitt veldig vanskelig å skyte uansett, men da vet man det til neste gang. Da jeg kom ned til vannet var jeg såpass tung i føttene etter mye grynning og klyving mellom trær at jeg gikk rett over isen igjen og bort til leiren. Der var Kjell Gunnar også akkurat kommet tilbake. Han hadde også fått ei rype, så dagen ble bra for begge to. Og etter å ha slappet litt av foran bålet pakket vi sakene og bega oss tilbake til bilene.

Vel hjemme ble brystfiletene og lårene skåret ut, og jeg tok også vare på hjertet. I morgen skal jeg ta opp et par harelår fra fryseren, og alt dette skal skjæres i småbiter og freses i full fart i panna. Deretter skal alt i en kasserolle, og det skal lages en viltgryte. Det gleder jeg meg virkelig til.

Og dermed er denne jaktsesongen over. Det er bare min andre sesong som jeger, men jeg kan med sikkerhet si at det skal bli mange flere. Mens den første sesongen endte med totalt 10 ryper, som jeg var godt fornøyd med, ble denne sesongen betraktelig bedre. Totalt har jeg skutt 28 ryper, 5 harer og 1 grågås. Noe av dette er blitt spist på tur og noe har mine foreldre fått, men det ligger enda en god del vakuumpakket i fryseren. Da har jeg litt å kose meg med utover våren og sommeren, men når gåsjakta åpner den 15. august skal det være plass til mer.

Jeg er glad jeg begynte å jakte!

#rypejakt #harejakt #utpåtur #liveterbestute

Å ligge ute om vinteren

Flere spør meg om hvordan de kan ligge ute om vinteren uten å fryse. Jeg er ikke veldig erfaren på det området, og jeg har heller ikke vært ute i mange titalls minus, krysset Canada på vinteren eller gått på ski til Sydpolen, så skal du på ekstremturer bør du lese et annet sted. Men jeg begynner etterhvert å få noen netter ute i nærområdene, og jeg har med unntak av aller første turen ikke opplevd å fryse eller mistrives på annen måte på tur. Det gir derimot en slags mestringsfølelse å overvinne minusgradene og dra hjem etter et par netter med en god følelse og med det glede seg til neste tur.

Da jeg ikke har dratt på lengre ekspedisjoner men heller relativt kortere turer i lokalområdet er ikke vekt det jeg tenker mest på. På det meste har vi gått opptil to timer, enten på ski eller til fots, og det klarer de fleste selv om sekken er relativt tung. Jeg pakker det jeg har lyst på av mat, og har alltid et ekstra sett sokker og ullundertøy. Kort oppsummert har jeg dette i sekken:

  • Telt
  • Mat
  • Stormkjøkken og gass
  • Ekstra klær
  • Sovepose og silkepose
  • Liggeunderlag
  • Diverse nytteverktøy

 

Du bør se an forholdene før du velger om du skal gå på føttene, gå på ski eller om du skal bruke truger. Her i området er det ofte lite snø, så det kan være fint å gå på føttene, men jeg anbefaler sterkt å bruke brodder. Det gir mye bedre feste på skare, hard snø og is enn gummisåler, og jeg ville ikke ha vært på tur uten.

Men det aller første du må tenke på er hvor du skal etablere leiren. Er det en klar og fin vinterdag med lite vind bør du unngå å legge deg lavt i terrenget. Kald luft synker, og bare ved å gå et par titalls høydemeter opp dersom du ligger ved et vann eller i en dal vil temperaturen være flere grader høyere enn nede ved vannet. Dette fordi det dannes en kuldegrop, og det er alltid kaldere jo lavere du kommer. Er det litt vind i luften vil denne effekten avta, men da må du finne et sted der du har god le for vinden. Et annet tips kan være å campe nært havet, da det alltid har høyere temperatur på vinterstid enn landområdene rundt. Det gjør at luften ikke blir så kald.

Du bør velge et område med god tilgang på bålved. Har du nok bålved vil du holde varmen nesten uansett hvor kaldt det er ute. Tørr bjørk og rogn er det vi har mest av, men også furu og død gran brenner godt. Finner du osp eller selje som er død og fri for bark brenner også dette godt, men spesielt selje etterlater mye aske i bålet. Har disse bark på seg er de som regel fulle av vann, da denne er tjukk og hindrer det døde treet fra å tørke ut. Men elgen er glad i ospbark, så finner du et stort som har veltet og elgen har gnagd på det er det god bålved.

Selv om det går helt fint å ligge under åpen himmel eller under en tarp foretrekker jeg å ligge i telt. Da stenger jeg ute et eventuelt vinddrag, og det blir ikke så kaldt i ansiktet, da hodet tross alt må stikke ut av soveposen, ellers kan det bli en lang søvn. I teltet har man også et sted man kan lagre mat, klær og annet helt snøfritt. Det blir litt varmere i teltet enn ute, så man ligger mer behagelig og maten fryser ikke så lett som om den hadde stått utendørs. Til slike turer har jeg et slikt telt.

Teltet heter Naturehike Cloud 2, og skal romme to personer. Men skal man ha endel annet i teltet blir det dårlig plass, så det passer best for en person. På sommeren, da jeg ikke har med meg så mye, har min lille datter ligget sammen med meg i teltet. Hun er såpass kort i bena at jeg får plass til sekken nedenfor henne. Dette teltet veier kun 1.5 kg, har innertelt og god lufting og en genial løsning på stengene. Sammenpakket er det så lite at det får plass i sekken, på tvers. Prisen er ikke mer enn vel en tusenlapp, og virker så langt som at det er god valuta for pengene.

Mat må man ha. Det finnes enkle og gode løsninger som f.eks Real Turmat, men de er kostbare og for en lavkarber er det for mye ris og pasta i dem. I tillegg foretrekker jeg å lage maten på stormkjøkkenet, selv om jeg jukser av og til. Da vi som regel er på turer der vi enten kan fiske eller jakte har vi med tilbehør vi kan lage til det, eller at vi tar med kjøtt som f.eks hvalkjøtt, som er veldig lettstekt og ikke trenger mange minutter i panna. Jeg har som regel med grønnsaker av diverse sorter, fløte og krydder for å lage middagsmat, og til frokost er det ofte egg, bacon og pølser. En liten ketchupflaske og en liten majonestube er det også plass til, i tillegg til en god klepp smør. Til kveldsmat er det ofte pølse med bacon og lompe, enkelt og godt. Man kan supplere med å ha med noen suppeposer eller gryteretter, og ha litt pølse oppi denne, da metter den godt. Slike veier ingenting og er gode å ha i bakhånd dersom man ikke får fisk eller rype/hare når man er på tur. Kaffe er et must, og da er det veldig enkelt med pulverkaffe. Man kan ha med noen poser med kakao, for å koke vann kan alle. Men det viktigste er at maten man har med inneholder godt med fett, for fett genererer varme i kroppen. Spiser du for magert vil du fryse lettere. Bacon og smør er derfor obligatorisk hos meg. Smør kan man i tillegg til steking også tilsette i kakao eller kaffe.

Men man må ha noe å koke maten i. Mitt ubestridte valg er Trangia stormkjøkken med gassbrenner. Dette kjøkkenet har vindskjerm, så du får jevnere varme dersom det er litt trekk enn slike med de brennerne du skrur rett på gassboksen. De står også mye stødigere på bakken. Med regulatoren kan du stille varmen slik du selv ønsker, og det er lettere å unngå å svi maten. Gass fungerer selv til ganske lave temperaturer, men pass på at du velger en boks som inneholder mer propan enn butan. Butangass brenner ikke når den blir for kald. Bare husk å ha med en ekstra boks eller to. Og jeg anbefaler også å velge modellen med teflonstekepanne, men da må du huske på å ikke bruke metallstekespade. Bruk plast eller tre.

Ekstra klær er også viktig å ha med seg. Og ull er gull. Jeg har med et ekstra par med ullsokker og ullester, ekstra ullundertøy, hjemmestrikket ullunderbukse og en ekstra foret ytterbukse. Når jeg går har jeg kun ullstilongs og en ytterbukse som er lett foret, men når vi er framme kler jeg av buksa og kler på den ekstra ullbuksa og den tykke ytterbuksa. Utfordringen er ikke å holde varmen når man går, men når man blir sittende i ro. Da er det godt å ha noe ekstra å kle på seg. Du bør også ha en god ullgenser og en vindtett ytterjakke. Er denne foret bør du kanskje ha en lettere jakke når du går, ellers blir du lett svett. Eventuelt kan du gå i bare ullgenseren så overkroppen får god lufting. Og ikke glem hansker/votter og lue. En liten buff kan også være en fordel, den kan brukes både som ørevarmer og hals. Foran denne vinteren investerte jeg også i nye vintersko, et par forete Salomonsko. Disse holder veldig godt på varmen med kun et par ullsokker inni, men også disse blir klamme når man går et stykke. Til leirbruk har jeg derfor et par slike.

Disse heter Baffin Base Camp Boots, og er for bruk i leiren. De anbefales ikke å gå spesielt langt med, da de er runde under og ganske glatte. Men de holder utrolig godt på varmen så lenge de er tørre, så de anbefales når det er minusgrader ute, og ikke på fuktig snø. Da trekker de vann. Inni disse har jeg ullsokker og et par ullester, og jeg har testet dem i ned mot 20 minus uten at jeg ble kald på føttene. De koster bare en femhundrelapp, og er vel investerte penger. Bare pass på at de ikke kommer for nært bålet eller at du går på skarpe steiner eller kvister, da kan de lett revne. Og mens jeg har disse på meg tørker jeg skoene ved bålet.

God sovepose må man ha. For snart tre år siden investerte jeg i en ordentlig vinterpose, etter å ha testet min Helsport Alta ute en vinternatt, som ble søvnløs. Som nevnt er ikke vekt det viktigste for meg, de letteste vinterposene er svindyre, så jeg gikk for en Mountain Hardwear Lamina Z med ekstremgrense på -26 og komforttemperatur på -16 grader. Den veier ca 2.5 kg, og koster litt over 2000,- avhengig av hvor du bestiller den fra.

Jeg har enda til gode å fryse i denne. Men inni posen bruker jeg også en liten silkelakenpose, den gir et ekstra lag, og øker komforten med 5 grader, i følge produsenten. Sammenpakket tar den nesten ingen plass, og den har jeg i lokket på sekken til enhver tid.

Et godt liggeunderlag er også veldig viktig. Foran min første tur investerte jeg i det tykkeste Mamutunderlaget av skum, men det holdt ikke mål i det hele tatt. Det holder ikke på snø eller frossen grunn. Det blir kuldegjennomslag, og natta blir utrivelig. Har du reinskinn er nok det aller best, men det har ikke jeg, så jeg kjøpte heller et oppblåsbart 7 cm fra Thermarest til litt over 2000,-. Og det ble en helt annen verden å ligge på. Men etter en stund begynte det å lekke uten at jeg finner lekkasjen, så jeg kjøpte et til, denne gang et Exped Synmat 7 M. Dette har integrert pumpe og er praktisk i så måte, men er ikke like godt å ligge på som det fra Thermarest. Så dersom jeg ikke får et nytt på garantien blir jeg nok å kjøpe et til av den sorten. Men begge to isolerer veldig godt, og begge kan anbefales. De veier bare noen hundre gram, og tar veldig lite plass sammenrullet. Det er i tillegg et godt tips å legge granbar eller bjørkeris under bunnen på teltet, da blir det luft mellom underlaget og snøen, og det blir litt mer fjæring. Bare pass på at du ikke får skarpe pinner som kan skade underlaget.

Det er også noe som er obligatorisk å ha i sekken når man skal ut i marka. Noe som alltid ligger der er kniv, plaster, hodepinetabeletter, dopapir, tennbriketter, tannbørste, tannkrem, turbestikk, ekstra gassboks, liten skjærefjøl, plastposer, termos, kaffekopp og fyrstikker/ekstra lighter. I tillegg bruker jeg å ha med en liten sag og av og til en øks. Det kan være veldig greit å klyve veden til bålet når den er litt tjukk.

Det koster noen tusenlapper dersom du skal ha det behagelig på tur på vinteren. Men det er verdt det, her i området har vi ikke enorme mengder med snø, og det blir sjelden ekstremkaldt, så når vinteren er fin går det helt fint å nyte friluftslivet hele året. Og som sagt så gir det en slags mestringsfølelse å beseire elementene. Og med ordentlig klær og utstyr kan man nyte den flotte naturen vi har ikke bare om sommeren. Men et veldig godt tips er å finne det produktet man vil ha, for deretter å gå på Prisjakt.no eller Kelkoo.no og lete opp produktet. Dette gjør jeg med samtlige produkter som koster over tusenlappen. Jeg har spart mye penger på dette, bl.a sparte jeg 1000 kr på de nye vinterskoene og 2.200,- på 4-mannsteltet fra Helsport, som jeg bruker når jeg har ungene med meg. Ofte finner man at noen har kampanjer på produktene, og noen gang lagersalg, og de ligger ute med opptil 70% rabatt.

Dette var mine tips. Har du noen tips må du gjerne komme med dem. Jeg vil høre dine erfaringer.

#LivetErBestUte #Friluftsliv #Trangia #Exped #Naturehike #utpåtur

Det gode liv på harejakt.

God mat er viktig på tur. Allerede på mine første turer med eget telt og stormkjøkken som 16-åring ble det eksperimentert med forskjellig turmat, men det ble mye suppeposer og gryteretter med pølse i. Pølse er lettvint, kjapt og godt, så det er fortsatt en obligatorisk del av menyen når det er tur. Men i de siste årene har vi blitt flinkere å lage mat av det vi får. Vi steker fisk, koker fisk og baker i glørne på bålet i folie. Og vi steker selvfølgelig rype når vi er på rypejakt. Og med godt tilbehør til. Og da det ikke ble skutt hare før på søndag forrige helg hadde vi store planer om å få gjort det på lørdag denne gangen, slik at vi fikk prøve stekt hare til middag lørdag.

Som forrige helg bega vi oss innover dalen på Å på fredags kveld. Denne gangen gikk vi rett over isen innover, og det er ganske så mye mer behagelig enn å klyve langs land. Vel fremme slo vi opp teltene og fyrte i bålet, og det var en helt fantastisk kveld.

Da det var meldt litt mer vind enn forrige helg valgte vi å flytte inn i skogen, en avgjørelse vi ikke angret på. Der ble det ly for vinden, og mye mer behagelig å sitte ute. Jeg tok spaden og jevnet ut et område i snøen, og la granbar under teltduken for å få det litt mykere, og det ble helt nydelig å ligge på. Det ble grillet pølser og bacon til kvelds, og litt over midnatt var vi kommet oss i posene.

På morgenen sto vi opp til skyfri himmel og et etterhvert fantastisk lys. Det var nesten helt vindstille og bare et par minus, og vi bega oss ut på jakt litt over klokken 8 om morgenen, da var det blitt lyst nok. Jeg gikk direkte opp i den ura der jeg skøt min aller første hare forrige helg, men der var det ingenting å se. Så fortsatte jeg nedover lia til venstre i bildet over, men hadde gått nesten to timer før jeg så de første harene. Det var tre stykker som løp oppover fjellsiden et par hundre meter foran meg, og opp der er det så bratt at jeg gadd ikke følge etter. Med en gang de la på sprang lettet to kongeørner som stupte nedover mot dem, men de kom seg i sikkerhet under en klippe. Jeg sto lenge og fulgte med mens ørnene sirklet over klippen, men det kom ingen harer fram igjen, sikkert et klokt valg.

Jeg gikk videre nedover dalen og opp i en annen steinur, og plutselig tok det en hare løs rett foran meg. Jeg hev opp hagla, men da så jeg at den var veldig liten, knapt på størrelse med en kanin, så jeg lot den løpe. Et lite stykke bortenfor tok det enda en løs på skuddhold, og da ble det treff.

Denne gangen skar jeg likegodt opp haren med en gang. Det var en voksen hare, og levra så helt fin ut, ingen tegn til harepest. Jeg gikk tilbake samme vei som jeg kom, denne gangen litt høyere i lia, og det var en god del hare å se. Men de tok alle av på langt utenfor skuddhold med unntak av en, men den løp rett bak så tettstående trær at jeg holdt igjen skuddet.

Vel fire timer etter jeg startet var jeg tilbake i leiren. Der hengte jeg opp haren like ved bålet, så den ikke skulle fryse. Etter en kopp kaffe og litt kjeks bestemte jeg meg for å gå en tur utover odden der jeg skøt hare nr. 2 forrige søndag. Denne gangen valgte jeg en annen rute gjennom litt dvergbjørk for å se etter rype, men det var ikke noe fugl å se. Jeg endte opp på den samme steinen jeg sto på da jeg traff forrige søndag, og på nøyaktig samme sted som sist suste det ut en hare rett nedenfor meg. Jeg hev opp hagla, og da falt nr. 2 for dagen.

Også den ble rensket og flådd på stedet, og da var jeg veldig fornøyd. Da hadde jeg sikret haremiddagen, og den gledde jeg meg til. Jeg har aldri spist hare, de to jeg fikk forrige helg gikk rett i fryseren, den ene hos meg og den andre hos mine foreldre. Fornøyd gikk jeg tilbake til leiren, og like etter kom Kjell Gunnar tilbake. Han hadde også fått en hare, og da han ikke var sikker på om jeg hadde fått hadde han allerede partert og beinet ut den han fikk. Da var det bare å pakke mine pent inn i avispapir og gjøre klar til middag.

Jeg hadde på forhånd kuttet opp blomkål, brokkoli og gulrot. Disse kokte jeg mens han stekte. Først stekte han sopp og løk som jeg hadde med, og deretter kjøttet på bålet. Etterpå kokte han ut panna med vann, fløte og litt viltsauspulver. Vi er blitt samkjørte, så vi var ferdig ganske samtidig. Da var det bare å lesse på tallerkene.

Jeg er en kjøttelsker. Men jeg har aldri spist noe som overgår dette. Harekjøttet var knallmørt, og med en smak jeg ikke kan sammenligne med noe annet. Selv om jeg var stappmett etterpå var det trist at det ikke var mer igjen på tallerkenen. Det var rett og slett et måltid jeg kommer til å huske lenge. Og der og da lovet jeg Kjell Gunnar at dersom vi tar en telttur i påska slik vi gjorde i fjor, så tar jeg med hare. Jeg er skyldig ham en. Og etter en lang dag var det en fornøyd ung mann som krøp ned i posen allerede i 22-tiden på kvelden, mett og god.

På søndag var vi igjen oppe i 6-tida på morgenen. Vinden hadde dreiet og det hadde blåst kraftig opp, men inne i skogen hadde vi fortsatt god ly for vinden. Da Kjell Gunnar hadde ødelagt regulatoren til stormkjøkkenet tok det tid å lage to kanner kaffe og steke frokost, så igjen ble klokken over 8 før vi kom oss avgårde. Vi valgte begge å gå samme ruta som i går.

Jeg så ikke snurten av hare før det var gått et par timer. Da hadde jeg kommet ganske langt nedover dalen, og da så jeg en hare som satt foran en stein på ca 200 meters avstand. Jeg kunne ikke gå rett mot den, da hadde den lagt på sprang, så jeg gikk videre et stykke før jeg begynte å gå oppover, i skjul for haren. Jeg hadde beregnet at det nærmeste jeg kunne komme den uoppdaget var ca 30 meter, og da jeg var 60-70 meter fra den la jeg fra meg sekken. Jeg knakk hagla og tok ut den nederste patronen. Så klikket jeg av det skuddet så jeg hadde skuddet i trangboringen klar. Den gir litt bedre samling på haglskuren på litt avstand. Jeg ålte meg bortover lia som den reneste snipern, med kun en liten tue mellom meg og haren. Og da jeg kom fram så jeg at den satt enda der. Jeg lurte hagla forsiktig over tua, siktet og trakk av. Haren tok et lite skritt, så falt den om. Planen hadde fungert perfekt!

Mens jeg rensket og flådde haren økte vinden kraftig på. Den fløy avgårde med både hansker og ryggsekken, og jeg var blitt rimelig kald. Det var bare å få den i sekken så fort som mulig og komme seg avgårde. Jeg gikk videre en stund, men så ingenting. I den vinden så antar jeg at haren er litt lik oss mennesker, at den liker å holde seg inne når det er dårlig vær. Det var i alle fall ingenting å se, så jeg gikk over isen til andre siden av dalen. Der var det mindre vind, og jeg gikk opp en kløft der. Ganske tidlig så jeg to harer, men de var akkurat utenfor skuddhold. Jeg gikk lengre oppover og innover i dalen, men til slutt ble det så bratt at jeg måtte bare slippe meg ned.

Det var ikke hare på odden heller denne dagen, så i 14-tida var jeg tilbake i leiren. Der hadde Kjell Gunnar allerede fått fyr i bålet. Han hadde også fått seg en hare, så da ble dagen vellykket for oss begge, selv om været var så som så. Det blåste bare mer og mer opp, og vi hadde kraftig motvind der vi gikk over isen på tur til bilene.

Vel hjemme ble harene partert. Jeg har sadelen for seg, bakben, framben og avskjær. Avskjæret er ribben, svangen og nakke, og disse skal jeg bruke til å koke kraft. Alt det andre ble vakuumpakket og går i fryseren i morgen. De skal få en natt i kjøleskapet først, men det er ikke behov for å gi dem 40 døgngrader. Den haren vi spiste på lørdag hadd knapt fått en halv døgngrad, og det kjøttet var så mørt at det behøver ikke ytterligere mørning. Det blir mange gode middager av disse harene.

Nå har jeg skutt fem harer, og det er nok for i år. De neste helgene skal jeg ha min lille datter, men jeg hadde ikke dratt tilbake selv om jeg hadde hatt anledning. Det er nok for i år, og det er ikke lenger en delikatesse om man spiser det en gang i uka. Dessuten skal det være noen igjen til neste år. For da kommer jeg tilbake. Dette vil jeg oppleve flere ganger!

#Harejakt #LivetErBestUte #UtPåTur

Helgetur til Moskenes.

Sommeren 1992 var Idrettsfag på VVS på klassetur til Å. Da gikk vi inn i dalen til innerst i Åvannet, og hadde et par herlige dager i en nydelig natur. Siden den gang har jeg hatt lyst å dra tilbake dit, men siden fisket i vannet ble helt ødelagt som følge av uvettig fiske har det blitt nedprioritert til fordel for andre steder med bedre fiske. Men etter at jeg tok jegerprøven for halvannet år siden ble området plutselig aktuelt igjen, da det er bra med hare der, og også litt rype.

Men tilbake til fisket en snartur. Jeg vil benytte anledningen til å skryte av Moskenes Jeger- og Fiskeforening for det arbeidet de har gjort de siste tre årene, og fortsetter med framover. I løpet av disse årene har de tatt opp over 25.000 smårøyer ved hjelp av ruser, og med dette fordoblet gjennomsnittsstørrelsen på røya i vannet. Fisken begynner igjen å bli rød inni, det er mindre måsemakk i den, og nå går det faktisk an å få steikfiskstørrelse der. Vannet er foreløpig enda stengt, men forhåpentligvis tillater fylket innen rimelig tid at det kan åpnes for alminnelig fiske igjen. Og da har vi alle et ansvar for at det arbeidet til MJFF ikke er forgjeves, men at vi bruker hodet og ikke tar med storbeinte garn og ødelegger det en gang til. Det skulle vært flere som MJFF, dere gjør et viktig og godt arbeid. All ære til dere.

I alle fall, vi var klare til å begi oss innover dalen såpass sent som i 21-tiden fredags kveld. Vi hadde pakket godt med mat, det er aldri en garanti for at det blir fangst når man skal på jakt, og vi hadde planer om å bli der til søndag. Da halve vannet var isfritt for bare halvannen uke siden tok vi ikke sjansen på å gå på isen innover, så vi gikk langs land. Der er det ulendt, steinete, isete og mye vegetasjon, og det hadde vært nesten umulig å gå uten brodder, og vi var rimelig svette da vi kom fram til stedet vi hadde sett oss ut på forhånd. Det var en liten kløft mellom fjellet og en odde som stikker ut, og rett ved en granskog, slik at vi hadde god tilgang på bålved. Og det første vi gjorde var å fyre opp bålet.

Klokka var vel ett på natta før vi kom oss i teltene. Jeg hadde med meg mitt Naturehike 2-mannstelt, mens Kjell Gunnar hadde et 1-manns av samme merke. Disse teltene er veldig lette, har høy vannsøyle og koster bare en fjerdedel av tilsvarende telt. Jeg tok spaden og jevnet ut et område der jeg skulle ligge, og så virkelig fram til årets første natt i telt. Temperaturen var neppe lavere enn 3-4 minus, og jeg har brukt dette i over 10 grader lavere, så jeg regnet ikke med at jeg kom til å fryse.

Men det ble ingen god natt, verken for Kjell Gunnar eller meg. Vi gjorde en tabbe før vi tok kveld, nemlig at vi ikke lagde oss mat. Ingen av oss var sultne, så vi skippet det. Men mat generer varme, spesielt fett. Så vi sov urolig, og var våkne flere ganger i løpet av natten. Men det var uansett herlig å stå opp til skyfri himmel, helt vindstille og et fantastisk lys.

Etter å spist en god frokost bega vi oss på jakt litt over klokken ni om morgenen. Vi gikk primært etter hare, men da det er en og annen rype der og (kvote på 2 i døgnet) hadde vi godt håp om fangst. Og vi hadde ikke gått langt før jeg så første haren pilende oppover fjellsiden. Men det var over 100 meter borte, og selv om jeg hadde både hagle og rifle, var det ikke noe å skyte på. I tillegg til flekker av gammelsnø var det kommet 5 cm nysnø, så det var umulig å se haren på langt hold så lenge den ikke bevegde seg. Og da er det håpløst med rifle. Jeg hadde gått i vel to timer før jeg kom på skuddhold på en hare med hagla, men den er ikke enkel å treffe der den hopper opp og ned og fra side til side mellom trær, busker og steiner. En time senere skjøt jeg etter ei rype som tok løs, men også det skuddet ble bom. Jeg var helt innerst i dalen og så flere harer der, men ingen av disse var på skuddhold. Jeg hørte Kjell Gunnar skyte en gang, og da fikk han ei rype. Så da ble det i alle fall fangst på en av oss. På ettermiddagen stekte vi rypa sammen med hvalkjøtt, og som tilbehør hadde vi kokte viltgrønnsaker, sopp, løk og viltsaus. Og det finnes ikke bedre mat enn den man tilbereder ute i naturen.

Vi var begge trette etter en dårlig natt og en lang dag på jakt, så allerede før klokken 23 på kvelden var vi kommet oss i posene. Men denne gangen sørget vi for å spise godt før vi la oss. Vi grillet pølser og bacon på bålet, og var gode og mette. Jeg hadde flyttet teltet unna plassen jeg lå, og hadde gravd et grunt hull under stedet der jeg hadde liggeunderlaget. Jeg hadde ikke kuldegjennomslag natta før, men det var hardt å ligge, så jeg fylte hullet med granbar jeg hadde sagd. I tillegg la jeg min forete turbukse under underlaget for enda litt demping, og det var mye mer behagelig å legge seg denne gangen. Og det var bare snakk om minutter før jeg sovnet.

Etter å ha sovet til nesten halv 9 dagen etter sto vi opp og lagde frokost. Vi skulle gå en liten tur også i dag, og bestemte oss for å gå i hver vår retning denne gangen, og møtes ved leiren senest klokka 14.00. Han gikk samme ruta som dagen før, mens jeg valgte å gå andre veien. Jeg gikk på skrå oppover lia mot en steinur som lå rett over leiren, og hadde ikke kommet langt oppi før jeg så en hare som løp under en stein, vel 100 meter over meg. Jeg gikk opp mot der jeg så den sprang inn, men hadde ikke gått mange skrittene før det sprang fram en ny hare ut fra under en stein, bare 10-15 meter foran meg. Jeg hev opp hagla og trakk av akkurat idet haren var på vei bak en stein. Men da pelsdottene fløy opp fra bak steinen skjønte jeg at jeg hadde truffet. Jeg løp opp, og der lå den helt stille. Min aller første hare.

Jeg måtte sette meg ned litt og nyte øyeblikket. Som både da jeg skøt min første rype og min første gås, så fikk jeg et snev av det de kaller "jaktskjelven". Det er noe helt helt annet å drepe en fugl eller et dyr enn en fisk, og det er viktig å jakte forsvarlig. Jeg var takknemlig for at haren døde momentant og ikke led, og jeg måtte nyte synet av det vakre dyret på nært hold. Jeg har aldri vært så nær en hare før, verken død eller levende, og det var et spesielt øyeblikk. Bortsett fra en liten dråpe blod ut fra munnen så dyret helt uskadet ut, så den var et vakkert syn. Men så må jeg begynne med det man alltid må gjøre så snart som mulig når man har skutt hare, nemlig å sprette buken og ta ut innvollene. Man kan ha skutt hull på tarmer eller urinblæren, og da risikerer man at kjøttet blir ødelagt. Det anbefales å ha hansker på hendene når man tar ut av haren, da man kan bli smittet av harepest dersom den er syk, men disse hadde jeg glemt hjemme. Så jeg tredde ganske enkelt brødposer på hendene for å unngå å få blod på meg. Men det var ingen tegn til harepest, levra var rød og fin. Man kan se på levra om den er infisert, da får den hvite flekker eller er misfarget på annen måte. Til tross for at jeg aldri har gjort dette gikk det overraskende lett, og siden jeg enda var rett ved leiren gikk jeg ned dit med den og hang den opp der.

Jeg gikk videre et par timers tid, men så kun en enkelt hare som løp bortover lia utenfor skuddhold. Da gikk jeg tilbake til leiren og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Klokka var bare halv ett, så det var enda en stund til jeg kunne forvente at Kjell Gunnar kom tilbake. Så jeg tok med meg kun hagla og gikk utover odden. Vi hadde sett mye harespor da vi sanket ved dagen før, og det er både tett granskog og bjørkekratt utover, så det var muligheter for både hare og rype i det terrenget. Jeg gikk langs granfeltet og også innimellom trærne, men så ingenting. Da jeg hadde kommet forbi plantefeltet og nærmet meg der odden begynte å gå nedover mot vannet, løp det plutselig en hare ut fra den klippen jeg sto på. Den løp gjennom noe kratt, men hadde retning mot et mer åpent område, og da den var på rett sted trakk jeg av. Haren falt og rullet noen meter før den ble liggende helt stille. Det løp en hare til ut fra samme stedet, men jeg lot den løpe. To harer på en dag var godt nok for meg.

Da var det ikke annet å gjøre enn å tømme også denne for innvoller, og begi seg tilbake til leiren og vente på jaktkompisen. Jeg hadde hørt to skudd borti lia, så jeg hadde håp om at også han hadde hatt hellet med seg. Og det hadde han, han hadde også fått en hare. Da han har skutt mange harer opp gjennom årene fikk jeg ham til å vise meg hvordan man flår en hare. Han flådde den ene og jeg den andre, og det gikk ganske fort.

Etter at vi hadde observert omtrent halve Å's befolkning på isen i løpet av helga valgte vi også å gå over vannet på vei tilbake. Det var ganske mye mer behagelig enn å klyve langs fjellsida, og vi var ved bilene bare 40 minutter senere. Jeg kjørte rett til mine foreldre og ga dem den ene haren, mens jeg tok den andre med meg hjem. Den ble partert og vakuumert, og ligger nå i kjøleskapet til mørning, der skal den få ligge noen dager. Jeg veide skrottene, den ene var 1.7 kg og den andre var 1.4 kg. Så selv om det er mye bein skal det nok bli noen gode måltider.

Dette var en både morsom og herlig start på årets tursesong. Jeg har satt meg som mål at jeg skal ha minst en overnatting ute hver eneste måned i 2018, og det er gode muligheter for at den neste blir allerede neste helg. Da er det februar, og bare på en uke er sola oppe en time lengre enn denne helga. Og da er det store muligheter for at turen går til samme sted. Men da skal vi gå på isen innover.

#Jakt #Harejakt #LivetErBestUte #UtPåTur

Rypejakt i Vesterålen, del 2.

Forrige helg bar det på nytt til Vesterålen. Turen for tre uker siden ga absolutt mersmak, området er nydelig, og det er også endel fugl der. Men det er aldri noen garanti for at man får rype å steke, så med meg i sekken hadde jeg godt med mat. På forhånd hadde jeg kuttet opp vel et kilo grønnsaker, sopp og løk, og jeg hadde også med tre store kyllingfileter. Kjell Gunnar hadde tatt med et halvkilo hvalkjøtt, så middagene hadde vi klare i tilfelle vi ikke hadde jakthell med oss. Selvfølgelig var det også pakket egg, bacon og pølser. Det blir liksom ikke ordentlig tur uten.

Men i motsetning til for tre uker siden da vi satt i nesten 20 grader og koste oss, var det denne helga meldt nordavind og frost. Så jeg valgte å ta med tomannsteltet og vinterposen denne gang. Jeg kom fram i 5-tida på ettermiddagen, og begynte å gå oppover. Kjell Gunnar hadde gått opp noen timer i forveien, og funnet en leirplass og fått fyr i bålet. Det kom et drag nedover dalen, men ikke mer enn at det ga trekk til bålet, og det var ikke spesielt kaldt selv om det var frost. Vi lånte et par stoler fra en hytte som står i nærheten, som er åpen for folk.

 

Til kvelds ble det stekt hvalkjøtt, sopp og løk, og kokte grønnsaker. Sammen med en fløtesaus er dette nydelig og enkel turmat å lage på bål eller stormkjøkken. Gode og mette krøp vi i teltene i 11-tida på kvelden, og da var jeg veldig godt fornøyd med at jeg valgte vinterposen i stedet for min vanlige Helsport 3-sesongspose. Det tok bare et par minutter før jeg hadde fått varmen i posen, og jeg sov som en stein til alarmen ringte i halv åtte-tiden neste morgen.

Etter en solid frokost bega vi oss opp i fjellet. Det hadde falt litt snø som lå fra ca 350 meter og oppover. Men når våt skletta fryser på lyng og stein er det godt fotfeste, så det var ikke glatt.

 

Jeg gikk opp mot den samme ura der jeg hadde hellet med meg sist gang, og jeg var ikke kommet fram før jeg hørte rypa rape oppi der. Jeg gikk mot lyden, og så etterhvert en flokk som satt i overkant av ura. Vi trodde at rypa kanskje var litt mindre lettskremt i og med at det hadde kommet litt snø, og den dermed stolte mer på kamuflasjen sin, men dengang ei. Den lettet på ca 200 meters hold, og det var umulig å komme på skuddhold på den. Vi gikk begge rundt fjellet og møttes i en steinur lenger bort, men ingen av oss hadde vært i nærheten av å få skutt.

Etter å tatt en liten kaffepause bestemte vi oss for å gå tilbake til leiren. Det hadde blitt ganske sent på ettermiddagen, og det så ikke ut til at det skulle bli rype på noen av oss. Kjell Gunnar gikk et par hundre meter ovenfor meg, og klarte nesten å komme på hold på ei rype som satt på en stein, men det ble bare nesten. Da så jeg plutselig ei som satt mellom noen steiner, jeg kom på hold og fyrte av. Det så ut som at jeg bommet, for det virket som at den jeg siktet på lettet og fløy avgårde sammen med 7-8 andre ryper som plutselig dukket opp. De hadde sittet i skjul bak steinene, for jeg så bare den ene.

Men bare for å være helt sikker på at jeg hadde bommet gikk jeg oppover mot der den hadde satt. Og helt riktig, det var ingen rype der. Jeg lette rundt steinen, og noen meter bortenfor stakk jeg hodet inn mellom noen steiner. Der lå det rypefjær! Da var det bare å flytte unna noen store steiner som lå der og stikke hodet inn, og jammen lå det ikke en rype der. Jeg har enda ikke (bank i bordet) mistet en rype jeg har skutt, så det var en lettelse å nå tak i den. Rypa var ganske så blodig, så Kjell Gunnar mente at enten var det en rev som hadde tatt den og lagt den der, eller så var det de andre rypene som hadde hakket den ihjel, men jeg fant hagl da jeg skar den opp, så den var nok min :)

 

Men det ble med den ene rypa den dagen. Det er ikke akkurat nok mat til to voksne menn, så det var lykken at jeg hadde tatt med kyllingfiletene. Så vi delte dem og stekte et rypebryst til hver, og med samme tilbehøret som dagen før ble det et solid måltid. Og til forrett hadde jeg bålgrillet rypehjerte.

 

Det blåste mer og mer, så vi ble nødt til å sette opp en vindskjerm.

 

Vi var ikke like optimistiske på dag to som vi var første dagen, men vi måtte nesten prøve lykken da vi tross alt hadde kjøpt kort og befant oss i jaktterrenget. Vinden var fortsatt ganske sterk, men for haglejakt spiller det liten rolle. Etter fjellrypa kan det være en fordel, da trekker den gjerne lenger ned i ura der det er bedre ly for vinden. Vi valgte begge en annen rute denne gangen, Kjell Gunnar gikk opp i en annen steinur, mens jeg tok meg en tur langs den siden som ligger mot sola, der det ikke var snø. I dette terrenget er det mer lirype, så jeg tenkte at jeg kanskje kunne få meg litt skytetrening. Det er stor forskjell på å skyte rype som står i ro kontra rype som flyr, og sistnevnte er jeg enda ikke spesielt god på. Jeg gikk på et par liryper innover, men de er der enda. Og det var helt rolig til jeg var kommet innerst i dalen.

 

Da jeg nærmet meg ura under toppen litt til venstre for midten i bildet så jeg at det satt masse ryper i overkant av den. Det var ganske så bratt, men jeg bestemte meg for å gi det et forsøk. Jeg sto lenge og studerte terrenget før jeg begynte å gå mot den rypa jeg mente var nærmest meg. Det var greit fotfeste, men det ble vel bratt i overkant av steinura. Men jeg kom meg på 30 meters hold, og fyrte av. Rypa datt ned av steinen og ble liggende. Jeg skulle akkurat til å pakke den inn i avispapir og legge den i sekken da det kom en annen rype flyvende og satte seg rett bortenfor, akkurat innen skyteavstand. Jeg tok opp hagla og skjøt den og. Jeg så rypa falle ned av steinen og bak en annen, og begynte å gå for å hente den. Men da jeg nærmet meg så jeg at den flakset nedover steinura. Den var bare skadeskutt.

 

Jeg hadde veldig lite lyst til å gå opp og ned den ura en gang til, men man er pliktig å lete etter skadeskutt vilt, og jeg har som sagt enda ikke mistet en eneste rype så langt. Så jeg gikk mot den steinen nederst i ura der jeg så den sist, godt over 100 meter lenger ned. Hagla hadde jeg med meg ned, i tilfelle den flakset avgårde om jeg fant den, og jeg måtte skyte den en gang til. Å finne igjen en enkelt stein i steinur på så lang avstand er ikke enkelt, men jeg begynte å lete i det området jeg trodde var det rette.

Etter å ha lett i et område på ca 10x10 meter uten resultat i ca 10 minutter, begynte jeg å slippe meg litt og litt lenger ned i ura. Og da jeg stakk hodet inn mellom noen steiner så jeg en enkelt rypefjær der. Jeg fikk unna en stor stein som sperret inngangen, og da jeg stakk hodet inn så jeg rypa ligge så fint inni der. Jeg strakk meg så lang jeg var, og klarte akkurat å nå tak i vingen. Men rypa levde enda, og flakset og sprellet, så jeg mistet den. Og borte var den. Jeg lette videre i noen minutter til, og ca fem meter lenger ned fant jeg den igjen. På nytt måtte jeg fjerne et par steiner, men denne gangen klarte jeg å få et godt grep om halsen på den. Det føltes utrolig godt å få tak i den slik at den ikke ble liggende der og pines. Den var truffet i låret, så det kunne godt tatt en stund før den blødde ihjel.

Mens jeg var på tur opp til sekken og den første rypa kom det en ny rype flygende rundt fjellet og satte seg litt ovenfor der jeg skjøt den første, så da var det bare å gå opp og ta den og. Den sto så fint på en stein, og falt ned da jeg skjøt, og rullet rett nedover fjellsiden til meg. Så da hadde jeg plutselig tre ryper jeg måtte pakke ned. Men da hadde skytingen skremt bort de rypene som satt der fra starten av, og det var bare å begi seg mot leiren. Jeg gikk samme ruta hjem som dagen før, men det var på samme viset. Mye rype, men de lettet lenge før man var på skuddhold.

Den jaktinga på dag to var kanskje akkurat på grensa av hva som er forsvarlig. Det var rimelig bratt oppi der, og selv om jeg hadde godt fotfeste, vet man aldri før uhellet er ute. Jeg ville aldri ha gått så høyt hadde det ikke vært for det frosne slapset som lå på lyngen og steinene, for det gir veldig godt fotfeste. Hadde det vært vått hadde jeg ikke gått en meter over steinura. Ei rype er ikke så mye verdt at det er noe man risikerer liv og helse for, og det er nok av historier om jegere som har mistet livet eller kvestet seg fordi de har tatt for store sjanser. Senest nå i helga, et tragisk tilfelle i Moskenes. Og det er som regel lettere å gå opp enn å komme seg trygt ned.....

Selv om vi fikk en forsmak på vintertemperaturer var det en fantastisk tur på nytt til vakre Vesterålen. Og har man skikkelig underlag og sovepose er det ingen problem å holde varmen i minusgrader. Og så er det jo deilig å våkne om morgenen når det enda er mørkt ute, det er iskaldt i teltet, og så fyre opp primusen i forteltet og få litt lunk i teltet. Det blir neppe siste teltturen i år, jeg har på langt nær så mange netter i telt som jeg hadde håpet på i år. Det blir flere.

#Rypejakt #Rype #LivetErBestUte #UtPåTur

Rypejakt i Vesterålen.

På fredag bar det på nytt til Vesterålen. Området har endel plasser jeg har forelsket meg i, terrenget er mange steder ikke så bratt og fjellene er ofte ikke så spisse og steile som i Lofoten. Dette gjør at det er mye flott jaktterreng i området, i tillegg til mange flotte fiskevann. Planen for helga var å kombinere jakt med litt garnfiske (ja, faktisk), og å nyte det som fort kan bli den siste helga med mulighet for en todagers telttur i knallvær denne sesongen. Jeg var framme i sju-tida på fredags kveld, og det hadde begynt å mørkne. Opp til teltplassen ved vannet er det en times gange, og det var en herlig kveld.

Vel framme ved vannet hadde Nilssen fått fyr i bålet. Han hadde gått opp dagen i forveien, og hadde fått seg et par ryper. Så da ble det lagd blodfersk rype på stormkjøkkenet, med grønnsaker, sopp, potetmos og viltsaus. Bedre mat er det knapt mulig å oppdrive, hver bit er en nytelse. Og å nyte slike delikatesser foran et bål i tosifret antall grader i slutten av september var bare helt fantastisk.

Dagen etter var vi oppe i halv åtte-tida på morgenen. Og etter en god frokost med egg og masse bacon (viktig å ha noe kraftig å gå på dersom man skal gå lenge i fjellet) bega jeg meg opp mot steinura i ni-tida. Det hadde begynt å blåse ganske kraftig, men jeg tok også med meg min .17 HMR i tillegg til hagla. I det jeg nærmet meg så jeg en flokk fjellryper i overkant av ura, og bega meg opp mot dem. Men de lettet før jeg var kommet på skuddhold. Jeg fulgte etter flokken rundt fjellet, og plutselig så jeg ei rype som stakk hodet fram bak en stein, og fyrte av med hagla.

Jeg så at jeg traff, og gikk fornøyd opp for å hente fuglen. Men da jeg kom opp lå det to ryper der! Jeg måtte kjenne på begge for å kjenne om de var varme, eller om det var en som lå der fra før, men begge var truffet av det ene skuddet. Min første dobbel, og det helt utilsiktet. Da måtte jeg feire med en kopp kaffe og en bit sjokolade.

Fjellrypa sitter ofte høyt oppi ura.

I tre-tida var vi nede ved gapahukene igjen.

Vi dro garnet som hadde stått siden i går, og i det var det seks ørreter på 150-300 gram, akkurat nok til et måltid for to. Garnet er finmasket, og å sette et slikt i et vann som er ganske overbefolket er ingen problem. Det har bare godt av litt kultivering. Ørreten smakte helt nydelig sammen med grønnsaker og fløtesaus. Og til kvelds ble det lagd hamburger på bålet.

Vi var kommet i oss i soveposene allerede klokken halv elleve på kvelden, trette etter en lang dag i fjellet. Og neste morgen var det opp allerede klokka sju. Frokosten gikk ned i full fart, og vi bega oss på ny opp i fjellet. Allerede før jeg kom opp til ura lettet det to liryper på 20-25 meter. Jeg var helt uforberedt, da jeg ikke hadde forventet å gå på lirype oppi der, men jeg vet at det kan sitte fugler igjen når noen letter. Så jeg gikk mot stedet de lettet fra, og jeg hadde ikke gått mer enn fem meter før det lettet ei til. Den fløy på skrå vekk fra meg, men jeg traff på første skuddet, og den falt til bakken.

Den fortsatt sterke vinden gjorde at fjellrypa satt godt trykket ned mellom steinene i ura, og der er den ikke bare å få øye på, men jeg fikk meg et par til før jeg trasket ned fra ura i to-tida på ettermiddagen. Sekken var litt tyngre enn da jeg gikk opp, selv om vi hadde spist opp mye av maten, og da jeg kom hjem gjensto etterarbeidet. Jeg skjærer ut brystfileter og lår, og jeg tar også vare på hjertene. Disse har en kraftig og god viltsmak, og jeg skal prøve å varmrøyke og tørke dem, for å bruke på en suppe slik man bruker bacon. Det skal bli spennende.

En ting lærte jeg i alle fall denne turen, og det er at å ha med seg en liten rifle i fjellet når det er litt vind er bortkastet. Selv i leveggen, der det var mindre vind, var det håpløst å treffe. Jeg prøvde en gang på ei rype som satt så fint på en stein, og fyrte av fem skudd på den, men rypa satt fortsatt og så seg rundt. Så jeg gikk heller bort og skøt den med hagla. Rypa er lita, og det skal ikke mye vind til før kula er ute av kurs. Så er det et lite trekk oppi lia blir den liggende hjemme neste gang jeg skal på tur. Det blir bare ekstra vekt.

Dette har vært kanskje årets flotteste tur. Å være ute i et slikt fantastisk vær og med slike temperaturer i månedsskiftet september/oktober er ikke noe man får oppleve så altfor ofte, og når det i tillegg vanker både rype og fisk så er det fullkomment. Måtte dette været vare i alle fall fram til desember!

#Rypejakt #LivetErBestUte #UtPåTur

Den jævla gåsa!

I fjor tok jeg endelig jegerprøven, etter å ha tenkt på det i mange år. Jeg kjøpte meg en hagle og fikk faktisk 10 ryper i løpet av høsten, noe som var 9 mer enn jeg hadde håpet på. Bitt av basillen investerte jeg derfor i en liten rifle, en 17 HMR, for å også kunne jakte litt etter gås, and og hare når de ikke er innenfor hagleavstand.

Jeg har ikke skutt med gevær siden jeg var i militæret, men optimistisk om jeg er hadde jeg godt håp om å kunne klare å treffe noe, selv om jeg er totalt utrent når det gjelder rifleskyting. Jeg har kun skutt noen få skudd med den i vinter bare for å teste den, og da traff jeg akkurat der jeg siktet etter å ha skutt inn rifla. Så etter at jeg hadde fått grunneiertillatelse på flere områder på Vestvågøy var det med stor iver jeg ga meg ut den 15.august. Jeg skulle skyte min første gås.

Og gåsa sto på marka. Langsetter den er det skog, så det er ganske greit å liste seg inn på den, og jeg fant meg en fin plass bak noen trær der jeg kunne legge an. Avstanden var omtrent 100 meter og det var ikke vind, helt perfekte forhold for den lille rifla mi. Jeg la meg ned og siktet på ei gås som sto rett mot meg med strak hals, og skuddet gikk rett i. Gåsa spratt til værs og la seg rolig ned på bakken. Stolt som en hane over å ha skutt min første gås på mitt første skudd med rifla etter et byttedyr bega jeg meg ut på marka for å hente byttet. Men da jeg var 30 meter fra den reiste den seg opp og fløy sin vei, og jeg sto der som en tosk. Jeg hadde lært noe nytt: Skyt en gang til så du er sikker.

Som ny jeger lærer man noe nytt hele tiden, og jeg kastet bort flere gode muligheter de første dagene, da jeg nok først og fremst er for utålmodig og for brå, og skremmer den opp. I tillegg må man lære seg å lese hvordan gåsa oppfører seg, hvor den står og hva den gjør på de forskjellige områdene. Men på søndag bød det seg fram en ny mulighet. Gåsa sto i fjæra, en liten flokk på 12-13 fugler. Jeg kom meg på ca 100 meter igjen, og fyrte av. Skuddet traff, men gåsa hoppet ut i vannet. Jeg ladet om og skjøt en gang til, en erfaring rikere fra forrige gang. Da falt hodet ned i vannet, og gåsa var død. Jeg hadde vadebuksene på meg i tilfelle jeg måtte vade ut etter den, og det måtte jeg. Men det var fralandsvind, og jeg nådde den ikke. Jeg sto i fjæra med vann til brystet, kun 3-4 meter fra gåsa, og betraktet den der den sakte men sikkert drev utover fjorden. En ny erfaring rikere i alle fall.

Jeg tror ikke Vårherre vil at jeg skal få gås. For tre dager siden gikk jeg i et område der den bruker å være, og jeg oppdaget 4-5 gås som satt fint på en liten haug. Jeg kom meg så nært som kanskje 80 meter, og la meg til bak en tue. Akkurat idet jeg fikk gåsa i kikkertsiktet skulle jeg bare justere liggestillingen min litt, og da smalt det i ryggen så jeg så stjerner. Jeg holdt igjen vrælet, men hadde ikke sjans å holde gæveret stødig. Jeg måtte åle meg tilbake og legge meg ned til smerten hadde gitt seg såpass at jeg kunne prøve igjen. Men da jeg ålte meg fram til rifla støkket jeg gåsa, og den sjansen var blåst.

Men den tabben som irriterer meg mest gjorde jeg for to dager siden. Jeg hadde begynt å gå dobbelt, som de sier. Det vil si at jeg har både rifle og hagle med meg. Rifla hang over skuldra mens jeg hadde hagla i hendene. Jeg spottet gås på ca 500 meters avstand, 7-8 stykker som satt fint på noen steiner nedi fjæra. For å komme på den måtte jeg gå en lang omvei, og det punktet der jeg kunne komme nærmest uten å bli oppdaget estimerte jeg til å være på ca 60 meters hold. Da jeg kom fram tenkte jeg derfor at jeg hadde ikke bruk for hagla, så jeg la den fra meg, og krabbet de siste 10 meterne med bare rifla. Akkurat i det jeg stakk hodet over kanten på haugen lettet de 7-8 som satt på steinene. Så kom det et brus fra ei dump bare 10-15 meter nedenfor meg. Det lettet minst 50 gås på perfekt hagleavstand. Og hagla lå 10 meter bak meg......

Man lærer så lenge man lever. Og jeg tenker at snart må vel min tabbekvote være oppbrukt. Det er frustrerende at jeg har skutt to stk, men ikke fått noen av dem. Når man først skyter noe bør man få utnyttet det til det det er ment som, nemlig mat. Nå begynner gåsa her i området å bli såpass skutt på at den kommer ikke like mye inn på markene som for en drøy uke siden, den står enten langt ned i ei åpen fjære eller ute på holmene, så det spørs om jeg ikke har blåst mine sjanser. Men det har vært morsomt, og jeg har enda et lite håp om å kunne få min første gås. Og jeg har lært mye om gåsjakt på disse dagene. Nå er det også åpnet for jakt på and, så da må jeg lære meg enda noe nytt. Og om bare litt over to uker starter rype- og harejakta.

Men den 31. august lyktes jeg endelig. Jeg hadde ikke sett gåsa på marka på en ukes tid, men måtte jo en tur ned for å se i tilfelle den var kommet tilbake. Og da jeg stoppet på veien så jeg ikke noe som helst. Men plutselig så jeg en grå flekk i andre enden av marka. Og i kikkerten så jeg en gås som sto i en liten dump. Jeg parkerte bilen og listet meg så stille jeg klarte bak trærne for å komme så nært som mulig, som jeg anslo til å være vel 120-130 meter, akkurat i grenseland for den lille rifla mi. Jeg kom meg fint ned i skjul av en busk, og la meg ned. Gåsa var tydelig nervøs, den tok et jafs av gresset og reiste der deretter opp for å se seg rundt. Da den sto i den lille dumpa var det ikke så mye av den som stakk opp, men øvre del av brystet og halsen hadde jeg fri sikt på. Så jeg siktet akkurat i overgangen mellom hals og bryst, og den sto rett mot meg, så dersom skuddet satt der det skulle ville den falle. Det var helt vindstille og flotte skyteforhold.

Så jeg trakk av, og mente jeg hadde gjort et godt avtrekk. Etter å ha bommet på endel skudd hadde jeg egentlig regnet med at gåsa kom til å fly avgårde, men den gjorde ikke det. Den sto derimot helt i ro. Etter et par sekunder begynte den å riste og slå på hodet, og da skjønte jeg at jeg hadde truffet. Jeg ladet om og sendte avgårde et nytt skudd mot nedre del av halsen. Og på det skuddet falt gåsa momentant.

Det viste seg å være en ung gås, sikkert en av årets kyllinger. Gåsa veide 3.1 kg, og fullvoksne blir større. Da jeg snudde fuglen kunne jeg se at det ene skuddet hadde truffet helt perfekt der jeg siktet i overgangen mellom bryst og hals, og jeg regner med at det var det andre skuddet. Jeg kunne også se at det var et treff litt opp og til venstre, sett forfra. Begge skuddene hadde gått tvers gjennom, men det første, som nok skyldtes et litt dårlig avtrekk, hadde ikke gjort så stor skade som skudd nummer to. Det var nok derfor den sto og slo på hodet etter første skuddet. Men det andre hadde derimot tatt livet av fuglen momentant, et perfekt treff på såpass langt hold.

Jeg var rimelig stolt der jeg spradet over marka på tur opp mot bilen. Endelig hadde jeg lyktes, og fått marginene på min side. Hjemme ble brystene og lårene skåret ut og vakuumpakket, men jeg skulle ikke hørt på dem som sa at kjøtt fra en så ung fugl ikke trenger mørning. Jeg stekte ene brystet og lårene, og ga et bryst til mine foreldre. Smaken var helt fortreffelig, men kjøttet var tørt og litt seigt, spesielt lårene. Så til neste år, dersom jeg får en gås da og, skal den få minimum 40 døgngrader. For smaken var så god at det frister til gjentakelse.

Jeg vurderer dessuten sterkt å bytte ut min .17 HMR til fordel for et kraftigere kaliber. Rifla er såpass finkalibret at jeg risikerer å skadeskyte fugl, noe jeg har gjort en gang allerede, og det liker jeg ikke. Når den i tillegg ikke var like god på fjellrypejakt som jeg hadde håpet, jeg kan like gjerne gå med hagla der, blir den litt overflødig. Og med et tyngre kaliber kan jeg også skyte større vilt, som f.eks rådyr. Det er noe jeg ikke så for meg at jeg kom til å få lyst til, men dette har vekket jegerinstinket hos meg. Jeg foretrekker uansett aktiv jakt, som etter rype og hare, men det hadde vært morsomt å prøve seg på rådyr og hjort. Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang blir elgjeger.

Men jakt er gøy!

#Gåsjakt #Jakt #UtPåTur #LivetErBestUte

Sjøørretfiske i storm

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg er det noen vann som er absolutt best når det er dårlig vær ute, gjerne sørvest og regn. Værmeldingen for fredag - lørdag var av det dårlige slaget, men jeg hadde lyst å teste ut et vann der jeg tidligere har fått klart mest fisk når det har vært godt vær og stille på vannet. Så jeg hektet vogna på kroken og ga meg avgårde.

Jeg var ikke veldig høy i hatten der jeg kjørte over Gimsøybrua i vind på 25 m/s, men jeg kom meg trygt over, og var ved vannet omtrent i 9-tida på kvelden. Det pøste ned, og når kastene kom opp mot storm styrke, var det godt å ha en duk å sette seg under og tørke vannet fra ansiktet. Jeg satte den et stykke inn i skogen, ellers hadde den nok blitt slitt i stykker. Men den holdt, og mellom de verste elingene var det bare å gå ut og kaste litt.

Til min overraskelse fikk jeg to halvkilos sjørreter og en mindre i løpet av de første ti kastene. Jeg brukte den samme nymfa som forrige gang, Pheasant Tail i str 12. Men ettersom det ble mørkere ble det også helt slutt på at fisken tok. Jeg fisket fram til i 2-tida på natta, men det ble med de fiskene. Vannstanden steg med 15, kanskje 20 cm på de timene jeg var der, og vinden ble bare sterkere, så da var det på tide å gi seg.

Været bedret seg betraktelig til lørdag, og på kvelden var det nytt forsøk. Denne gangen var forholdene mer slik jeg liker dem, relativt vindstille, og bare noen små regnskurer innimellom. Kjell Gunnar hadde kommet, og han tok en ørret på 750 gram allerede i 5-tida på ettermiddagen. Jeg gikk en tur rundt vannet, og hadde fått et par på 400 gram da jeg kom tilbake til bålplassen. Og da det mørknet begynte det virkelig å bite.

I løpet av 3-4 timer fikk jeg totalt 8 stykker, den største på 900 gram, en på 700 gram og flere på 5-600 gram. Det ble en rimelig tung pose etterhvert, men nå begynner det å bli bra i fryseren, og mere fisk kommer til å bli utsatt framover. Men det er oppløftende at jeg allerede har fått flere sjøørreter i dette vannet så langt i år enn jeg har gjort på ganske mange år, og enda er det tre uker igjen av sesongen. Og det beste fisket begynner som regel når det blir helt mørkt om natta.

Til helga blir det en ny tur en eller annen plass. Og forhåpentligvis blir været såpass bra at det blir teltet som blir tatt i bruk. Det er veldig koselig å ligge i campingvogna, men det er i teltet jeg sover best. Jeg har bare 13 netter i telt så langt i år, og er langt unna målet på 30 netter. Håper på godt vær framover og en fin høst.

#Sjøørret #Fluefiske #UtPåTur #LivetErBestUte

Når man oppdager noe nytt.

I mange år har jeg brukt samme fluer og nymfer etter både sjørøye og sjøørret. Jeg har fem fluebokser stinne av forskjellige tørrfluer, våtfluer, nymfer, streamere, tubefluer og klekkere. Men det blir bare til at man prøver noen få kast, og dersom ikke fisken tar på et av disse kastene, så er det tilbake til de gamle jeg vet fungerer.

Når jeg fisker etter sjørøya bruker jeg så og si kun Black Gnat nymfe i str 12-16. Jeg kan variere med å bruke våtflua i 12-14, men det er ikke veldig ofte. Etter sjøørreten har jeg brukt Black Gnat våtflue i 12-14 og March Brown i 12-14. Alle i enkelkrok. Disse har tatt utrolig mye fisk opp gjennom årene, og bør være obligatorisk i boksen for alle som fisker i ferskvann. Disse er generelle vårflueimitasjoner, noe som finnes i nesten alle ferskvann.

Men her om dagen var det ingenting som ville ta. Det var vind på vannet og lite insekter i lufta, men allikevel var det endel fine vak. Men det så ut som fisken tok noe som var rett under vannskorpa, ikke oppå, og det tyder på, ja nettopp, vårfluelarver. Jeg hadde fisket i et par timer uten å få annet enn et par små brunørreter, så jeg åpnet boksene for å se om jeg fant noe spennende. Og der fant jeg en nymfe jeg bestilte i fjor, men enda ikke har testet.

Nymfa heter Pheasant Tail, og er en velkjent nymfe for de fleste fluefiskere. Den omtales på flueboksen.no som kanskje den beste vårflueimitasjonen på markedet, men jeg har som sagt aldri fisket med den før. Jeg knøt på en i str 14, og kastet ut langs en sivkant. Etter duppet hadde landet skulle jeg sette meg ned for å hvile ryggen litt, men før jeg hadde fått satt meg, og før jeg hadde sveivet en omdreining, kjente jeg at det dro i stanga. Jeg ga tilslag med en gang, og fisken raste utover vannet. Det ble fort klart at det var en bra fisk, og det tok en stund å få den inn. Med tynn fortom og lita nymfe er det viktig å bruke veldig lett sluring. Da jeg skulle ta den i håven raste den mellom beina mine, tverrvendte og raste ut over vannet igjen. Jeg fikk snudd stanga og fikk løs snøret, og det som berget fisken var nettopp den lette bremsen på snella. Et par minutter senere kom den inn på siden, og jeg fikk håvet den enkelt. En knallfeit sjøørret på nøyaktig ett kilo. På første kastet med "ny" nymfe. Det er godkjent. Jeg fortsatte fisket i et par timer etter dette. Jeg dro opp to ørreter på 6 og 5 hekto, mange mindre som fikk slippe, pluss ei lita sjørøye som også fikk livet i gave. Jeg mistet også flere fine fisker, deriblant en kilosørret rett før jeg skulle ta den i håven.

Første dagen med Pheasant Tail var veldig oppløftende. Dagen etter var det helt andre forhold, sol og godvær, og vindstille. Da blir det gjerne litt kaldt på kveldene, og disen legger seg over vannet, noe som normalt sett ikke er fordelaktig for fluefisket, eller noe annet fiske for den saks skyld. Jeg måtte teste om det var bare et blaff, så jeg ga meg avgårde også den dagen. Med så og si samme resultat.

To ørreter på 700 gram og en på 500 gram, i tillegg til 4 røyer på 3-400 gram som enda svømmer der, da jeg har tatt årskvota. Denne dagen gikk jeg opp fra str 14 til str 12 på nymfa, men det ser ikke ut til at det utgjorde noen forskjell. Også denne dagen mistet jeg en kilosfisk rett ved land, og flere mindre. Man mister alltid endel fisk når man fisker med små fluer, slik vil det alltid være.

I dag har jeg bestilt flere. Jeg har bestilt 14 stk i str 12, 14 stk i str 14, 2 stk i str 16 og 2 stk i str 18. Da vil jeg tro jeg skal klare meg en stund framover. Disse små nymfene blir fort ødelagte i en ørretkjeft, så det er viktig å ha noen i reserve. Håper å slite ut flere i helga som kommer.

#PheasantTail #Sjøørret #Sjørøye #UtPåTur #LivetErBestUte

Nå begynner sjøørretfisket.

Utover i august blir det litt etter litt mørkere om kveldene, og fiske i skumring og mørke etter sjøørret er et utrolig morsomt fiske. De største sjøørretene jeg har tatt i ferskvann har jeg normalt tatt når det har vært helt mørkt, og nesten alltid på små, svarte fluer.

I går bega jeg meg til Lofast igjen, etter at det har vært et brukbart sjørøyefiske de siste gangene jeg har vært der, selv om vi er kommet til august. Forholdene var fine, den lille vinden som kom hadde jeg i ryggen, og da blir det alltid mye vaking, og det er lett å se om røya har kommet opp på grunna eller ikke. Som vanlig var det helt stille de første par timene jeg var der, men klokka halv tolv på kvelden så jeg noe som minnet om røyevak, og jeg gikk og kastet. Og det tok ikke mange kastene før den røya var på land, ei feit og fin ei på rundt halvkiloen.

Men så snudde vinden. Når den presses utover fjorden blir den ofte ganske sterk, og det blir dårlige forhold for å fiske. Selv med såpass høye bølger både så og hørte jeg fin fisk som var og slo, så jeg kastet videre. Men det eneste som tok var 4-5 sjøørreter på rundt 200 gram, i tillegg til endel brunørret og vannrøye.

I 01-tiden på natta var det blitt ganske skjømt, og jeg tenkte at jeg skulle prøve å gå ned litt i størrelse på nymfa. Jeg valgte en nymfe jeg ikke vet navnet på, som skal etterligne en vårfluelarve som stiger opp mot overflaten for å klekke, i bronse og svart i str 16. Jeg kastet ut langs en sivkant der det ofte står fisk, og skulle akkurat til å sette meg ned for å hvile ryggen litt da det dro i stanga. Tilslaget ble gjort veldig forsiktig, og det var fast fisk.

Fisken dro godt avgårde, og det tok noen minutter før den var inne ved land. Jeg senket håven i vannet, men fisken raste rett på siden av den, mellom føttene mine og ut over vannet igjen. Det var litt av et styr å vikle sena ut, da den hang fast i hempa på foten på vaderne også, men det som berget meg var at jeg fikk stanga motsatt vei ganske fort, og at jeg hadde veldig lett sluring. Fisken hadde tydeligvis blitt skremt og fått nye krefter, for det tok et par nye minutter å få den inn, men endelig lå den i håven. En flott, ikke helt nygådd sjøørret på et kilo.

På det neste kastet fikk jeg enda en sjøørret, denne var helt nygådd og var et halvt kilo, så det ble fin fangst denne kvelden. Vinden økte på utover natta, og det ble ikke flere fisker, men jeg var allikevel godt fornøyd.

Nå er ferien over, og plikten kaller, så det blir nok færre turer framover. Men noen skal man nok rekke, da det er enda en stund til fiskesesongen er over og jakta starter. Og for hver kveld blir det litt og litt mørkere. Spennende.

#Sjøørret #Sjørøye #UtPåTur #LivetErBestUte

Telttur i Valberg

Da jeg var yngre dro vi ofte til Valberg for å fiske. Fra Vikjord ligger fire vann i rekkefølge, og spesielt i vann to og tre, Urtjønna og Nedre Trolldalsvann, fikk vi mye fin fisk. Vi syklet dit og overnattet i telt, og jeg husker også at vi kjørte dit på mopedene. I Urtjønna fikk vi fin steikfisk mellom 200-400 gram, feit og blank fjellørret som var helt nydelig på smak, mens i Nedre Trolldalsvann jaktet vi på den store ørreten, den største jeg har fått der er på ca 800 gram, men jeg har sett fisk på over 2 kilo inne på grunna.

Jeg har ikke vært der oppe på over 20 år, og har lenge tenkt at jeg skulle prøve disse vannene igjen. Det er utrolig fint der oppe, og spesielt ved Urtjønna er det flott å slå opp et telt, og det er bålved i massevis. Så på fredag tok jeg med meg min seks år gamle datter og gikk opp. Det er helt greit og fint å gå, turen tok omtrent 45 minutter. Vi gikk helt innerst i vannet, der er det best å telte, og også mest bålved.

Etter at vi hadde slått opp teltet og fyrt i bålet var det tid for å fiske litt. Jeg rigget stanga til jenta med makk og søkke, det var det jeg fisket med der i min ungdom, og fikk masse fisk på. Det er endel gress og siv på bunnen, så jeg sveivet den inn rolig i stedet for å la den ligge på bunnen. Og det var fisk på allerede første kastet, en liten mort på omtrent 50 gram. Og like etter en på samme størrelse. Og enda en.

Det ble fort tydelig at også dette vannet er ødelagt, mest sannsynlig på grunn av garnfiske. Jeg har ved flere anledninger funnet garn i disse vannene, og selv om jeg har fjernet dem og gjemt dem, har nok pappskallene kommet tilbake med nye garn. Av de 12-13 fiskene jeg dro opp før jeg ikke gadd mer, var det ingen som passerte 100 gram. For en ivrig fisker som meg var det tragisk, men jenta syntes det var kjempeflott å få fisk, og vi lagde en fiskedam der vi hadde småmortene oppi, så hun fikk leke med dem. Og etter en god natts søvn var det første hun gjorde om morgenen å løpe rett bort til dammen for å se om alle fiskene hadde det bra enda.

I løpet av natten hadde tåka lagt seg grauttjukk over vannet.

Vi hadde egentlig planlagt å steke fisk til frokost, men jeg så ikke helt for meg at jeg gadd å stå der og dissekere disse småmortene der man måtte ha flere fisker for å dekke en brødskive. Så vi grillet pølse også til frokost, som kvelden før. Vi tok heller med hjem noen av disse så hun kunne få litt stekt ørret på brødskiva hjemme, der det er litt enklere å utøve mikrokirurgi enn ute i marka.

For meg var det både godt å være her igjen, samtidig som det var veldig skuffende å konstatere at denne lille perlen er ødelagt, som så mange andre vann på Vestvågøy. Det kan hende jeg går opp hit igjen, men om jeg gjør det, så skal jeg ha med meg noen veldig småbeinte garn jeg kan sette, for å ta så mange opp som jeg klarer. Vannet er lite, så med litt kultivering kan det hende at man kan få størrelsen opp litt igjen. For det er en helt nydelig plass å være, så hadde fisket blitt interessant igjen hadde jeg dratt hit med jevne mellomrom.

Men jenta gromkoste seg. Hun lagde hinderløype, dusj og paraply til fiskene, hun klatret i trær og på steiner, og hun var bestemt på at neste gang vi skulle på telttur så ville hun hit opp igjen. På vei ned igjen lekte vi Dora The Explorer, der jeg måtte være Boots, og hun ga de forskjellige stedene navn som Steindalen, Gjørmebakken osv. Og vi ropte så høyt vi kunne på kartet og så etter Rappo. Hun var strålende fornøyd med å få være den som viste veien ned fra fjellet.

Selv om fisket var en skuffelse var det en nydelig tur på en flott plass. Men som sagt, drar jeg opp hit igjen tar jeg nok med meg noen garn. Det er altfor mye fisk i dette vannet.

#UtPåTur #LivetErBestUte

Fortsatt liv i sjørøya!

Normalt sett dabber sjørøyefisket av i slutten av juli. Når den har vært i vannet i noen uker virker det som at den søker dypere vann, og dersom man får noen er de som regel mindre, bare 2-300 gram. Men i år har det vært mye kaldt vær, så vanntemperaturen er lav, og det kan hende det bidrar til at røya enda er aktiv, og sjøørreten desto mindre aktiv, da den liker litt varmere vann.

Forleden pakket jeg den lille gapahuken i sekken og bega meg inn på Lofast. Det er siste ferieuke, så det er bare å utnytte dagene til fulle. Jeg var framme i 21-tiden på kvelden, og slo den opp og fyrte bålet, slik at alt var klart. Jeg hadde en mistanke om at dersom røya kom inn på grunna, så kunne det bli ganske sent, så det var greit å ha alt klart.

Det var ikke annet å se på vannet enn småørret som var og plukket mygg. Jeg tok allikevel noen kast med ei lita nymfe, og det gikk på en sjøørret på ca 300 gram ganske tidlig. Jeg tok den, da jeg tenkte å steke fisk dagen etter, og for alt jeg visste kunne dette fort bli den eneste jeg fikk den dagen. Og lenge så det slik ut, det var helt stille. Jeg gikk rundt på andre siden av vannet, fisket langs sivkanter og diverse, men det var ikke livstegn.

Da jeg kom tilbake til teltplassen litt over midnatt så jeg derimot at det var kommet opp mye røye på grunna. Jeg hev meg til med stor entusiasme, det er første gang i år at jeg har sett slike mengder, og det er som regel da det er best fiske. Men ikke snakk om at den tok i. Jeg fikk enda en sjøørret på rundt 300 gram, og da hadde jeg ei god panne fisk til dagen etter. Men så rundt halv to på natta løsnet det. Plutselig dro jeg masse røye. Jeg fikk 4-5 av disse smårøyene på rundt 200 gram, og de slapp jeg ut igjen, men jeg berget tre røyer på 400, 500 og 600 gram.

Den største av disse hadde garnmerker på seg. I fjor fikk vi spesielt mange som hadde stygge garnmerker. Det er fortsatt noen pappskaller som driver og setter garn i elvemunningen, og disse skulle ha vært pisket med en frossen uer. Et enkelt garn kan ta mere fisk enn alle stangfiskerne dersom det står der på rett tid. Det er ren og skjær idioti å fiske med garn på en så liten og sårbar røyestamme.

Egentlig skulle jeg være der i to netter, men jeg måtte hjem og gjøre litt arbeid. Men etter jeg var ferdig med det bega jeg meg avgårde igjen. Jeg klarte ikke å sitte inne i det fine været. Denne gangen satt jeg bare og drakk kaffe og ventet på røya, og litt etter midnatt kom den. Dessverre var det tre andre som sto der og fisket på omtrent samme plassen, og røya kan fort bli skremt dersom det er mye plasking. Så det var ikke de tilstandene som det var dagen før, da jeg var alene der. Men plutselig smalt det i stanga!

Etter en hard kamp var den på land. Og det var stort sett disse som ble landet. Alle vi fire som sto der fikk til slutt hver vår røye på 4-500 gram, men det var det. Jeg hadde en på som ikke kunne vært langt unna kiloen, men den får vente til neste gang. Og klokka 02 forsvant den, plutselig ble det helt stille på vannet. Merkelige greier.

Det blir en ny tur til helga. Kanskje den lille varmen som kommer nå gjør at det blir litt mer liv i sjøørreten og. Jeg har sett mye fin ørret der i år, så den er der. Nå gjelder det bare å få den til å ta.

#Fiske #Sjørøye #UtPåTur #LivetErBestUte

Sydvest og regn.

Etter at den faste ferieturen med ungene er unnagjort klør det naturlig nok i kastearmen etter et par uker uten fisking. Så selv om det var dårlig vær i går med mye regn og vind, bega jeg meg ut en tur på jakt etter sjøørret.

I noen vann er det best fiske når det er vindstille, klarvær og høytrykk, mens i andre er det klart best når det er regn, gråver og lavtrykk. I går valgte jeg et lite vann der jeg har endel fin sjøørret de siste årene, men alle gangene jeg har fått ørret på et kilo eller mer har det vært mye vind, og gjerne regn. Dette vannet har en liten stamme sjøørret, så jeg sier ikke hvilket vann det er. Det er ikke så mange som fisker der, og slik vil jeg at det skal være. Det er fort gjort å rasere den lille stammen av sjøørret dersom det dukker opp en halvhjerne med et garn der.

Da jeg kom opp var forholdene som forventet. Vannet er omgitt av høye fjell, og på sørvesten kommer enten vinden over fjellet og snur, eller den kommer i fallvinder nedover fjellsiden. Når du hører at det begynner å suse bak deg er det bare å sette seg ned, ellers risikerer du å bli blåst på vannet. Jeg fisket meg innover i vannet uten å få annet enn små stamfisk, og da jeg kom helt innerst var det egentlig ganske fint en stund.

Å kaste med fluestang under slike forhold er ikke noe jeg behersker, så jeg valgte kastestang og dupp. Jeg gikk for en fortom av fluorkarbon for å få flua litt ned i vannet, og en March Brown enkelkrok str 12. Det er denne jeg har tatt alle de største fiskene på i dette vannet. Til høyre for der jeg står på bildet går det en maribakke langs land, og sjøørreten bruker å gå langs den. Og jeg hadde ikke stått lenge før det smalt godt til. Fisken raste godt ut flere ganger, jeg kjører alltid med veldig lett sluring når jeg fisker med små, enkeltkrokede fluer, men etter noen minutter var den på land. En feit og fin, ikke helt nygått sjøørret på 900 gram.

De observante legger merke til at jeg har joggesko på. Jeg kjøper alltid et par billige joggesko i str 46 som jeg bruker til vadebuksene når jeg fisker i ferskvann. De vanlige vadeskoene med filtsåler blir såpeglatte og livsfarlige i vått gress, og jeg har trynet mer enn en gang i disse. Joggesko er dessuten mye lettere å gå i når man må gå et lite stykke.

Etter dette blåste det bare mer og mer opp. Det gikk hvitt utpå vannet, regnet bøttet ned, og bølgene ble opp mot en halvmeter høye på bare 2-300 meter over det lille vannet. Så jeg tuslet meg ned litt før midnatt, godt fornøyd, og enda tørr og fin takket være vadebukser og en god regnjakke.

Det er enda ferie, så det blir nok en tur eller to til før hverdagen innhenter meg.

#Sjøørret #UtPåTur #LivetErBestUte #Fiske

Fjelltur i Vesterålen

Et sted som er blitt et must de siste årene er et lite fjellvann i Vesterålen. Et lite vann på knappe 100x300 meter, og ikke mer enn 4-5 meter på det dypeste. Vannet ligger knapt 200 meter over havet, så det er bare 20 minutter å gå opp dit, men når du kommer er det som om du er midt i villmarka. 



Det er fjell på tre sider av vannet, og der hører man rype, orrfugl og en rekke andre fuglearter. Det lille vannet huser en bestand av ørret som sjelden blir over halvkiloen, den største jeg har tatt er ikke større enn 530 gram, men den er feit og fin, og utrolig sterk i forhold til størrelsen. Alle gangen jeg har vært her har jeg fått fisk, så det var kun pakket en porsjon hvalkjøtt, litt pølse og egg og bacon. Vi kalkulerte med å spise fisk en gang hver dag.

Og det så jo riktig så bra ut når jeg allerede på andre kastet landet en ørret på fire hekto på en liten svart hareørenymfe. Men etter det ble det stille. Utover kvelden begynte jeg derfor å ta vare på disse småfiskene på 100-150 gram som vi får endel av, da vannet enda er litt overbefolket, bare for å ha noe å fylle panna med. Men plutselig løsnet det, og Kjell Gunnar dro tre flotte ørreter, der den største akkurat passerte halvkiloen med knappe 5 gram. Så da ble det en full stekepanne på hver med ørretfilet.



Ørreten i dette vannet er utrolig velsmakende, og sammen med litt stekte grønnsaker, potetmos og fløtesaus ble det et riktig herremåltid. 



Neste dag våknet jeg av en eller annen grunn allerede i halv åtte-tiden om morgenen. Nilssen var allerede oppe og hadde kaffen klar. Det var helt vindstille, og et yrende liv på vannet. Men det nyttet ikke hvor mye vi kastet, den tok ikke det vi presenterte. Det var en yrende klekking av vårfluer og en og annen døgnflue som jeg identifiserte som Marginata, så ørreten var nok rimelig ensporet der den gikk og plukket fluer. Ikke før utpå kvelden, da klekkingen avtok, begynte vi å få fisk. Eller, begynte Kjell Gunnar å få fisk. Han dro 4-5 flotte fisker på rappen, mens jeg sto der og fuktet fluer. Men da jeg byttet fortom til en tynnere, helt ned til 0.17, først da begynte det å bite hos meg også. Så da ble det et ørretmåltid også den dagen.



Det ble stille og fint på kveldene, og selv om temperaturen ikke var noe å skryte av, og det kom en og annen liten regnskur, var det en nydelig tur til en fantastisk fin plass. Jeg håper jeg rekker en tur til opp hit i løpet av året. En liten perle jeg setter stor pris på.

#UtPåTur #LivetErBestUte #Fiske

Sjørøyefaenskapet.

Å fiske sjørøye i ferskvann kan være en frustrerende opplevelse. Du vet at den er der, men du vet aldri om den kommer opp fra dypet eller ikke. På mandag fikk jeg tre stk på rappen i 21-tiden på kvelden, før den forsvant og ikke dukket opp igjen før i 2-tida på natta.

Derfor var jeg klar ved vannet allerede i 20-tiden i går kveld. Jeg ville være sikker på at dersom den kom opp i 21-tiden også i kveld, så skulle jeg ikke gå glipp av det. Forholdene var fine, det var nesten helt vindstille, og det lille draget som kom hadde jeg i ryggen. Men det eneste som var å se var småørret som tok knott og mygg.

Etter å ha kastet og kastet jevnt og trutt i tre timer og kun landet noen ørreter som kanskje såvidt passerte 100 gram tilsammen, gikk jeg rundt til andre siden av vannet for å prøve etter noen sjøørreter som var oppe og slo lus. Disse får man normalt sett ikke, da den sjelden tar før den er kvitt lusa, som tar et par døgn i ferskvann. Men jeg tenkte at sjansen var større der enn å stå å kaste etter røye som ikke var der. Og det var som normalt, den tok ikke den heller. Jeg fikk en brunørret på halvkiloen, men den fikk leve videre. Stamfisken i vannet er det ingenting i veien med, men det var sjøfisk jeg ville ha. Slukøret gikk jeg tilbake til min vante plass, bare for å observere at det fortsatt ikke var kommet røye opp på grunna. Men jeg kastet ufortrødent videre, med samme resultat som tidligere. 

Da klokka rundet ett på natta, og jeg satt og drakk kaffe, observerte jeg plutselig et vak jeg syntes så ut som et røyevak. Det er ikke alltid like lett å skille mellom røye og småørret, da den gjerne bare er og super i seg flua, men av og til kan den vake slik at man ser ryggfinnen, og da vet man hva det er. Jeg satte fra meg koppen, tok stanga og trasket ned til vannkanten. Og jammen gikk det på en røye. Med tynn fortom og lett sluring er en halvkilosrøye en morsom fight, men jeg vant denne gangen. Fisken ble avlivet, da jeg skulle ha røye til middag i dag, var i alle fall planen. Jeg kastet ut en gang til, og sannelig gikk det på en til. Også denne ble berget, og den var større enn den første.

Akkurat da begynte det å regne. Det regnet i fem minutter, og da elingen var over var fisken borte. Jeg kastet videre i to timer til, men uten et napp, og uten å se et eneste røyevak. Merkelige greier 

Det ble to stk denne kvelden, og det blir røye til middag i dag. Lite og ingenting smaker bedre enn stekt fersk røye med fløtesaus. Det skal bli snadder. 



Røyene veide 630 og 460 gram. Perfekt steikfiskstørrelse 

Sjørøyefisket er i gang!

Hele juni går jeg og gleder meg til sjørøyefisket. Dette fisket er noe av det morsomste jeg vet, da vi fisker med små fluer/nymfer, tynn fortom og så er i tillegg sjørøya en lunefull skapning. Ene dagen ser man den ikke, neste dag er det masse av den, ene kvelden kommer den opp på grunna kl. 20 om kvelden, og neste dag kl. 02 på natta. Man vet aldri når eller om den viser seg.

Jeg tok med min datter på seks år til mitt favorittvann allerede forrige fredag. Dette er unormalt tidlig, men været var godt, så vi hektet vogna på kroken og dro en tur. Vi fikk fortalt at det hadde blitt tatt noen røyer allerede, men av dem som fisker på djupna med skje og flue. Det er ikke et fiske jeg har sansen for, så jeg venter heller til den kommer på grunna en uke eller så senere på sesongen. Og vi fikk rett, det var for tidlig, og ingenting ville ta. Men alle var vi enige om at det var en fin tur.

I helga som var ble det en ny tur. Første helga i juli var den helga der jeg fikk de første røyene i fjor, så forhåpningene var tilstede. Etter en meget hektisk jobbuke var jeg på plass ved vannet i 9-tida på kvelden. Og leiren slo vi opp på vanlig måte.

Kjell Gunnar var allerede kommet seg i gang med fisket. Men selv om vi denne gangen observerte noen røyer ganske nært land som var og slo, så var det ingenting som ville ta i. Vi hadde begge veldig lyst på årets første måltid med stekt sjørøye, så vi (må jeg skamfullt innrømme) prøvde oss faktisk litt med skje og flue, men det var ingenting som ville ta. Så det var bare å komme seg i posen etter å ha grillet noen pølser.

Dagen etter var været fint, og etter en god frokost bega vi oss på andre siden av vannet, for å prøve på djupna med skje og flue. Dette er det de fleste fisker med etter sjørøya, men for meg er det et åndssvak-fiske. Jeg liker det ikke. Men røya står dypt på dagtid, og man kommer ikke ned med flua, så det er eneste muligheten. Vi kastet og kastet, prøvde med og uten maggot, og jeg prøvde Attraqua, me jeg hadde ikke et napp. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har fått fisk på dette. Kjell Gunnar mistet et par stykker, så det var i alle fall røye i vannet.

Etter en stund ble jeg lei og gikk til leiren og stekte hvalkjøtt til middag i stedet.

Med potetmos, kokte grønnsaker og vilt/fløtesaus ble det et nydelig måltid. Og etter en powernap ved bålet gjenopptok vi fiskingen i 20-tida på kvelden. Og plutselig satt den for Kjell Gunnar. Han dro opp to røyer og en ørret, alle på rundt halvkiloen, i løpet av en liten halvtime. Mens jeg sto der og kastet med min Black Gnat nymfe, som jeg har klokketro på. Jeg mistet en røye, men deretter ble det helt stille. Selv om jeg la om til March Brown, som var den han tok sine fisker på, var det ingenting som ville ta verken hos meg eller hos ham. Så rundt midnatt stekte vi årets første måltid med fersk sjørøye, og jeg kan love at det smakte helt ypperlig!

Det var ikke livstegn på vannet, bare noen småørreter som var og lekte seg. Men i 02-tida på natta sa jeg til Kjell Gunnar at "Jeg tror du har lurt meg med den derre March Brown. Skal jeg få fisk må jeg kaste med Black Gnat nymfe, det er bare den som funker!" Vi lo litt, jeg knøt om og kastet ut. Og etter fem sekunder satt den! Og den ble årets første sjørøye for meg, en feit og flott skapning på 650 gram. Kvelden var berget!

Det ble ikke noe fisking på meg på søndag. Men allerede på mandag måtte jeg ha meg en tur til. Etter at jeg var ferdig i kundemøte i Svolvær dro jeg direkte dit på kvelden, og var framme i 20-tida. Kjell Gunnar kom bare fem minutter etter, og denne gangen var det action fra første kast! På de fem første kastene dro jeg to røyer på 6 og 4 hekto. Disse ble avlivet. Årskvota i vannet er på fem fisk, så nå er jeg over halvveis.

Jeg fikk en til like etterpå som veide nøyaktig halvkiloen, men den fikk slippe. Så begynte Kjell Gunnar å få fisk, og da klokka var 23 hadde han også fått tre. Men så dreide vinden, den kom imot, og da blir det med en gang mye vanskeligere. Vi prøvde å gå rundt vannet for å stå på den siden det var lè, men ingenting ville ta. Så vi endte opp på samme plassen igjen utpå natta. Plutselig fikk Kjell Gunnar to stk på kort tid, mens jeg sto og dro uten å ha et napp. Da jeg skulle på jobb dagen etter måtte jeg snart avslutte, men skulle bare ta ett kast til. Og da satt den igjen. Og plutselig dreide vinden på nytt, og vannet la seg. Da så vi røye, og kastet mer. Klokka var blitt over to da jeg landet en ny halvkilosrøye, men nå var det på tide å dra hjem. Plikten kalte dagen etterpå.

Vel hjemme ble de to røyene vakuumpakket og frosset. Røya er feit, og surner etter et par mnd i vanlig frysepose. Men i vakuum holder den glatt et halvt år. Og dette er den beste matfisken jeg vet, så den skal spares til en senere anledning.

Det er veldig godt å ha fått landet de første røyene og å ha spist årets første røyemåltid. Regner med det blir en tur dit igjen om ikke mange dagene.

Første test av Attraqua Spice

I går dro jeg til Storvannet i Nusfjord. Dette vannet huser fin røye, men den kan være vanskelig å få til tider. Jeg har allerede vært der to ganger så langt i år og prøvd lykken, men jeg har ikke hatt et eneste napp. Da jeg kom fram var det vindstille og fint, og jeg stilte meg opp der elva kommer ned fra Tennvannet. Det er der jeg har hatt mest flaks tidligere.



Ofte står røya kloss i fossen og beiter. Jeg fikk bjørkemåler på jakken på tur nedover, så det ramler sikkert noen uti som de beiter på, men denne gangen hadde jeg kun med meg makkstanga, da jeg skulle teste Attraqua Spice, og om det var noen forskjell på om jeg fisket med eller uten den på makken.



Jeg tredde på makken og dyppet ned nedi pulveret og ristet boksen godt. Hele makken ble dekket av pulveret, det klebret seg fast. Jeg fisket med to meter fortom, og kastet ut helt inntil fossen, og lot duppet drive med strømmen. Den var ikke kommet fem meter ut før det gikk under, og det var fast fisk. Etter kort tid lå det en røye på ca 400 gram i håven. Fullklaff på første forsøk.

Jeg tredde på ny makk, men denne gangen hadde jeg ikke på pulver. Det ble noen driv i strømmen før det nappet igjen, men denne satt ikke fast. Makken var noe frynsete, men jeg prøvde å dyppe den i pulveret, og på nytt satt det fast fisk.

Dette gjentok seg flere ganger. Jeg førte ikke noen statistikk, men det var innlysende at jeg hadde flere napp med pulveret på enn uten. Utover kvelden ble det helt stille, men da jeg tredde på en ny makk og dyppet den, landet jeg turens tredje fisk. Deretter ble det helt dødt, og jeg pakket sammen en times tid etter den siste var på land.



Fangsten ble tre flotte røyer på 3-400 gram. Jeg konkluderer med at denne turen ga meg et positivt inntrykk av Attraqua Spice. Det skal behørig testes utover sommeren og høsten, men første forsøk var lovende.

#Attraqua #Røye

Isen har gått!

Endelig har isen begynt å gå av mine favorittvann. Joda, den har gått for et par uker siden på enkelte lavereliggende vann, men disse er for meg egentlig uinteressante å fiske i, da det verken er spesielt pent der, eller fisk som er noe særlig å spise.

De siste ukene har jeg vært flere ganger oppe i noen av mine favorittvann, bare for å bli skuffet. Våren har vært veldig sen i år, da det har vært mye både kaldt og tørt vær både i april og i mai. Men til slutt må isen gi tapt, og det åpner seg opp et av de herligste syn jeg vet, et isfritt, blankt og skinnende rent ferskvann.

Søndags kveld gikk turen til Smedvikvannet. Denne lille perlen besøker jeg flere ganger hver vår. Det finnes ikke bedre matfisk på Vestvågøy enn røya i det vannet, og skal du ha den må du dit med det samme isen er gått. I fjor gikk isen allerede i slutten av april, men i år måtte jeg vente til 21.mai, som er sjeldent sent. Da jeg kom opp kom vinden mot meg, og det er ikke akkurat en fordel. Jeg har alltid tatt mest røye der oppe på mark og dupp, men er det vind imot er det vanskelig å se når røya bare er og smånapper. Det er da man må gjøre tilslag skal man ta den.

Så jeg knøt på med flue og dupp og stilte meg på høyresiden av vannet. Og allerede på tredje kastet tok den. Det var ikke den største fisken jeg har fått, men et lite minutt senere lå en vakker røye på ca 200 gram på land.



Det ble med den ene fisken. Jeg mistet en til like før jeg gikk ned, men ellers var det ganske dødt, slik det normalt sett er når det er vind på vannet der oppe. Men allerede to dager etter var det klart for en liten kveldstur, og da kom jeg opp til dette.

Da fikk jeg også kastet ut et markdupp. Da det er ganske langgrunt i nedre enden av vannet gjelder det å komme langt ut, og ikke mer enn halvannen meter fortom. Mens det lå der ute tok jeg et kast med flue og dupp, og allerede på første kastet var det en som tok.



En etter årstiden helt grei ørret på ca 300 gram. Ørreten her oppe er også nydelig matfisk, så den ble med hjem. Flua jeg brukte var i begge tilfellene Black Gnat nymfe i str. 14. Marken fikk ligge urørt, den var den ikke interessert i. Egentlig litt merkelig, forholdene var fine, og det var mye røye som gikk og vaket, men ikke snakk om.

I går onsdag var det også bare å komme seg ut en tur. Det er fridag i dag, så det er bare å utnytte dagene til fulle. Denne gangen dro jeg til et vann jeg vil holde for meg selv. Dette vannet er et lite vann med en begrenset bestand, men det er ofte stor og fin fisk der, som gjerne er bitevillig med det samme isen går. Jeg var der og lå i telt fra fredag til lørdag, men da var ikke all isen gått, det ble bare med litt kasting i råker mellom flakene. Men selv der så jeg stor og fin ørret som var oppe og plukket fjærmygg eller steinfluer, så det var ganske frustrerende.

Men i går var endelig all is borte. Det kom vind nedover vannet, i kast da vannet ligger mellom høye fjell. Jeg kastet med sluk til å begynne med, da det er det jeg har tatt mest fisk på der om våren tidligere, men den ville ikke ta. Etter en stund prøvde jeg også med flua, og da den samme nymfa som i Smedvika. Men med like dårlig resultat.

Det var endel fisk som var oppe og slo. På denne tiden er det mest fjærmygg og steinfluer i luften, så jeg skiftet til en grå myggklekker i str. 14, det var det jeg hadde som lignet mest på steinfluer. Og da satt det plutselig en fisk. Den raste godt ut og gikk et godt stykke innover vannet, men jeg hadde også veldig lett sluring pga den lille nymfa og kun 0.19 i fortom. Etter tre-fire minutter satt den i håven.



En etter årstiden feit og fin ørret på 710 gram. Tidlig på året merker man fort når fisken tar om dette er en som har spist godt gjennom vinteren eller ikke, og denne var det god kamp i, så det var jeg egentlig aldri i tvil om at det var. Denne er såpass stor at den skal i folie med masse godt krydder og smør i buken. Det er den beste måten å tilberede fisk på mellom halvkiloen og kiloet, etter min mening.

Det var ikke flere som ville ta den kvelden, men det gjorde ingenting. Jeg har fått årets første fisker i ferskvann disse dagene, og jeg fryder meg over at det endelig er mulig å fiske i disse vannene. Det er i slike vann jeg liker meg best, og jeg tilbringer vel så mye tid ved bålet der jeg drikker kaffe og betrakter naturen som jeg bruker på å fiske. Det kommer i andre rekke. Det er trivselen som er viktigst.

Allerede i morgen blir det kanskje en ny tur. Jeg har en plass til jeg har lyst å sjekke ut.

Vogntur til Gullesfjord

Forrige helg fikk jeg ut campingvogna. Nå er jeg først og fremst en telter, men det er godt å ha vogna i bakhånd dersom været ikke er på sitt aller beste, spesielt på vår og høst. Vogna er ei 2004 Home Car Racer (faktisk) 49, er 532 lang og 222 bred, utvendige mål. Den har fast dobbeltseng framme, to køyer bak og en salong i midten som kan benyttes til sengeplass dersom jeg har med meg hele hurven, da eldstemann er for lang for køyene. Det gjør at det blir litt trangt inni, det er begrenset for hva man får plass til på fem meter. Men den har fast toalett og selvfølgelig oppvarming, så det gjør at jeg godt kan ta med lillejenta på tur både vår og høst. Og så er den bare 1300 kg, så jeg kan akkurat dra den med Skodaen.

Oppvarminga er bare luftvarme, og det gir på langt nær samme gode varmen som vannbåren varme, men så lenge man ikke skal bruke den på vinterstid holder det i massevis. Og når det er slikt vær som det var i Gullesfjord i helga var det veldig godt å ha et varmt sted å gå inn når det ble for kaldt.

Jeg var framme i 9-tida fredag kveld. Da var det ganske vindstille og fint, selv om det var bare et par grader. Det var en som hadde fått et par ørreter på 7-8 hekto tidligere på ettermiddagen, men på kvelden var det ganske så stille. Det er ikke uvanlig på våren at det roer seg utover kvelden. Men akkurat da vi skulle til å ta kveld var det en flott ørret i lufta ganske nært land, så da ble det en liten økt til, men også den uten resultat.

Jeg sov som en stein, som jeg alltid gjør i vogna. Da jeg våknet i halv ti-tiden var det rimelig kaldt i vogna, da jeg ikke har varmen på om natta. Da var det bare å stå opp og slå den på, og krype under dyna et kvarters tid. Det hadde allerede ankommet flere fiskere som var i full gang med fisket, de første var der i 8-tida om morgenen.

Det gikk snøelinger og var til tider ganske så sur vind, så det ble korte økter og mye kaffedrikking. Totalt var vi på det meste 8 stykker som sto der og fisket, men det var ikke mange som fikk ørret. Utpå ettermiddagen var det en som hadde hellet med seg og landet en flott sjøørret på 1.1 kg. Og så må jeg vel nevne at Kjell Gunnar fikk en flott sjøørret på 2.5 hekto :D

Det ble koteletter til middag, til tross for at jeg på ettermiddagen landet en sei på ca 2.5 kg. Når man får slik sei går det an, i motsetning til de man vanligvis får der på 15-20 cm. Den ble filetert og tatt med hjem, og blir nok flere gode middager.

På kvelden stilnet vinden, og vi fyrte opp bålet i fjæra. Det er ikke ordentlig tur uten litt pølse på bålet og ei pils.

Det var veldig godt å gå å legge seg i ei varm og god vogn den kvelden. Temperaturen ute sank ned mot null, og det gikk snøelinger. Kjell Gunnar var snill nok til å tilby meg å få komme opp i teltet hans og varme meg dersom det ble kaldt, men jeg holdt ut. Men neste morgen våknet jeg til dette.

Sjøen gikk hvit utpå, og det fristet ikke i det hele tatt å forlate varmen i vogna. Det sklettet og haglet om hverandre, og da får selv mitt pågangsmot seg en solid knekk. Så etter å ha laget en god frokost og drukket litt kaffe pakket jeg ned og bega meg på hjemtur.

Det var veldig godt å få tatt årets første tur med vogna, og ikke minst å få testet at alt fungerte som det skal. Da er den klar til neste helg når jeg skal ha min lille prinsesse, og da er det også meldt mye bedre vær, og kanskje over tosifret antall grader. Det ser jeg fram til, kanskje er vi heldige og får tatt oss en tur i ferskvann der hun kan få fisk på sin egen stang, det har hun veldig lyst til. Å ta henne med på denne typen fiske vil bare drepe interessen hennes, så da satser vi på det. Nå går det mot varmere tider, og det ser jeg veldig fram til.



 

Da er vi i gang! :)

Endelig skinte sola over Lofoten, etter at det lavet ned i går. Mesteparten av snøen var smeltet bort igjen, og det var lite vind, så det var bare å hive jenta i bilen og ta seg en tur ut mens man ventet på at hvalkjøttet tinte i oppvaskbenken.

Våren er seinere i år enn i fjor, og det er jeg også. I fjor hadde jeg mistet sjøørret både i januar og februar, mens årets første ble landet i begynnelsen av mars. I år har jeg vært to turer etter sjøørreten, i Gullesfjord for 14 dager siden og en kveldstur i Skulbrusjyen tirsdag i forrige uke. Men det har vært uten resultat, faktisk har jeg ikke vært i kontakt med sjøørret enda i år. Og siden det har vært såpass kaldt i det siste hadde jeg ikke spesielt store forhåpninger i dag heller.

Disse steg et par hakk da vi kom fram og traff noen kjente som hadde landet seks fine sjøørreter. Det hadde blitt roligere den siste halvtimen, men man måtte jo prøve. Jeg satte på et intermediate-dupp og en Allys GT, treblekroket. Det er nok den flua jeg har tatt mest sjøørret på i havet de siste årene. Men det var ingen som ville ha den. Det var heller ingen andre som fikk, så jeg tenkte at kanskje perioden var over, men jeg byttet flue til en Mickey Finn og tok noen kast til.

På tredje kastet satt den. Den gikk selvfølgelig rett ned i tangen, og jeg regnet med at jeg kom til å miste den, men den kom seg løs og med litt sveivehjelp fra jenta mi fikk vi den inn mot land. Da tok hun håven og satte seg i vannkanten, og jeg styrte fisken bort til henne, slik at hun fikk håve den inn. Det klarte hun helt fint, og årets første var på land. En litt slank, men helt blank og fin sjøørret på rett under halvkiloen. Jeg spurte jenta om hun ville at vi skulle steke den og ha den på brødskiva til kvelds, og det ville hun, så den ble tatt.

Jeg måtte jo prøve litt til. Å lande fisk, spesielt årets første gir alltid mersmak, så jeg kunne ikke gi meg, selv om jeg lå litt bak skjema til å få middagen klar i rimelig tid. Etter noen kast satt neste. Også denne gikk seg fast på akkurat samme stedet som den første, men også denne kom seg løs. Jenta satt klar med håven og håvet også denne helt perfekt. Denne var både lengre og feitere, og passerte nok halvkiloen. Også den var like knallblank. Så den ble også tatt. Da hadde vi nok fisk til et måltid til alle oss tre.

Til kvelds ble det nytt stekt ørret på brødskiva med majones og et glass melk. Jenta spiste og koste seg, og sa at hun gledet seg til vi kunne dra en plass der hun kunne bruke sin egen fiskestang. Nå er det meldt veldig godt vær hele neste uke, og det er ikke det beste været for å tine is på vann, men det kan gjøre at det blir mer fart på sjøørreten. Så det blir nok en tur i løpet av uka med fluestanga. Men jeg kan nok ikke håpe å få fisket i ferskvann før vi er et stykke ut i mai. Det er forsåvidt det normale. Det var i alle fall veldig godt å få landet årets første fisk. Og da gikk selvfølgelig den vanlige mms'en ut til noen kompiser med bilde og tekst "2-0!" :D
Viktig å holde tradisjoner.
 

Påsketur til Eikefjellet

Etter at jeg hadde levert ungene på lørdag bar turen på nytt til Vesterålen. Denne gangen var målet Eikefjellvannene, som ligger i en dal mellom Forfjord og Buksnes i Andøy Kommune, men på Hinnøya. Da vi var i Gullesfjord forrige helg så vi et bilde derfra der en hadde fått 44 stk på en dag. Det er to vann oppi dalen, der det ene ligger en meter høyere enn det andre, og dermed kalles Øvre Eikefjellvann. Vi skulle på det nederste. Kjell Gunnar hadde gått opp dagen i forveien, men han kom så sent at han rakk ikke fiske den dagen.



Det er vel halvannen times gange opp til vannene, og de ligger bare litt over 100 meter over havet, så det er lett terreng å gå i. Slakk stigning hele veien. Da jeg regnet med at det var råtten snø der som her gadd jeg ikke å ta mine egne ski og begynne med klister og griseri, så jeg lånte min sønns smørefrie turski. Disse er naturlig nok for myke til meg, så det gled ikke spesielt godt. Det satt derimot som støpt i motbakkene, så det gikk ganske radig. Jeg var oppe ved vannet i halv fem-tiden på ettermiddagen. Kjell Gunnar hadde fått 15-20 stykker med stort og smått, så vi tok steikfiskene og gikk opp til der han hadde slått leir.



Jeg hadde med meg mitt nye tomannstelt, det skulle testes for første gang. Men den plassen jeg grov ut ble akkurat litt for smal, så jeg fikk ikke full strekk på duken.



Dette teltet heter Naturehike Cloud 2, veier bare 1.5 kg, og er 220 cm langt, 120 cm bredt og 110 cm høyt. Det har en vannsøyle på 5000 mm både i bunn og regntrekk, og leveres også med en ekstra underduk som kan brukes ved behov. Til sammenligning har mitt Helsport Romsdalshorn en vannsøyle på 3000 mm, og den lille gapahuken 2000 mm, så det skal være rimelig regntett. Telt av denne sorten, med så lav vekt og så høy vannsøyle koster normalt fra 5000,- og oppover, men dette kostet bare 1079,-. Det er made in China, så vi får se om et par år hvor holdbart det er. Tester jeg har sett gir det bra karakter, om enn med noen bemerkninger angående litt rifter i sømmer. Tiden vil vise.

I alle fall, det ble årets første måltid på stormkjøkkenet med sprøstekt småfisk.



De ble servert med fløtesaus og potetmos til, og smakte helt ypperlig.

På kvelden våknet rypa. Da det ble skjømt ble det mer og mer liv på den oppi lia, og rett før midnatt kunne vi se at de kom gående nedover bare noen få meter bortenfor. Steggen begynner vel å bli våryr, og som med mannfolk flest klarer den neppe å ha så mange tanker i hodet når den kommer i det humøret. Det var veldig morsomt å stå og høre på der de kranglet og kjeklet om damene.

Dagen etter var vi oppe litt over åtte på morgenen. Jeg hadde sovet som en stein i teltet, og i motsetning til når jeg lå i gapahuken eller lavvoen var det lite kondens på soveposen. Ikke mer enn sola tok ganske fort knekken på.



Mens vi spiste frokost begynte en flaggspett å hakke i trærne rett overfor leiren. Det er ikke noe man ser så veldig ofte, så det var et artig syn. Den holdt på nesten hele dagen. I motsetning til dagen før var det nå helt vindstille, og etter å ha fortært en god frokost bestående av erter, kjøtt og flesk med tilsatt saltkjøtt bega vi oss ned på vannet i ti-tida. Det begynte å bite ganske med en gang, men isfiske er et merkelig fiske. Vi sto ca 10 meter fra hverandre, begge fisket med røyeblink og maggot, men mens Kjell Gunnar dro opp 12 stk på ca 20 minutter, sto undertegnede uten å ha så mye som et eneste napp. Det kom seg litt utover dagen, så da vi avsluttet hadde han fått 25 og jeg hadde fått 10. Jeg avsluttet litt før han og gikk opp til leiren og la meg i sola og slappet litt av mens jeg tørket fottøy og sokker. Der duppet jeg faktisk av en liten stund, det var varmt og godt.

Det ble stekt røye til middag også denne ettermiddagen, og den smakte like godt som dagen før. Også denne gangen servert med fløtesaus og potetmos. På kvelden tok rypa løs igjen, om enn ikke like mye som kvelden før. Jeg kjente at det klødde i avtrekkerfingeren, men nå skal den få være i fred og sikre etterveksten. Vi hørte også orrfugl oppi lia, så det er et rikt fugleliv i området. Denne kvelden gikk vi og la oss litt tidligere, planen var å stå opp litt tidligere enn dagen før for å få med oss mest mulig av morrabettet, men som vanlig gikk den planen i fisk. Vi er nok litt for glad i å ligge og sove på formiddagen begge to.

Vi var nede på vannet i 10-tida etter å ha spist frokost, kokt kaffe og pakket ned alt utstyret. Vi fisket til klokka var halv ett, da hadde undertegnede fått 15 stk, mens Kjell Gunnar hadde fått 5 stk. Så da ble det en pose smårøyr med i sekken, uten at den gjorde sekken så veldig mye tyngre. Nedturen gikk på halvparten av tiden som turen opp, det gikk slakt nedover, og selv om skiene ikke gled spesielt godt gikk det ganske radig. En herlig tur var over.

Dette var uten tvil årets fineste tur så langt. Sol, vindstille og varmt og godt på dagtid, og selv om det ble bra med frost om kvelden var det fortsatt helt vindstille, så det ble ikke kaldt. Og med ordentlig pose og underlag sover man godt, selv rett på snøen. De to neste helgene skal jeg ha min datter, og da blir slike turer uaktuelt, men nå får jeg vel snart ut campingvogna, så det kan hende det blir en tur med den ei av helgene.
 

Lavvotur til Gullesfjord

Våren er senere i år enn i fjor. Denne dagen i fjor var jeg og fisket i en råk i et ferskvann litt oppi fjellet, men så langt i år er det ingen steder det er mulig å fiske, annet enn på isen. På lavereliggende vann er det ingen som klarer å lure meg utpå nå, så da må man enten begi seg til fjells eller fiske i sjøen. I helga valgte vi det siste.

Gullesfjord er en fiskerik fjord. I tillegg til gode bestander av torsk, sei, kveite og andre havfisker har den også gode bestander av både laks, sjøørret og sjørøye. Det ligger enda is på den innerste delen av fjorden, men beveger man seg noen kilometer utover kommer man til åpent hav. De ivrigste begynte å fiske her allerede i januar/februar, og fikk fin sjørret allerede da. Men det beste fisket er i april/mai. Jeg prøvde meg her både i fjor og året før, men lykkes ikke å lande annet enn småsei.

Da jeg enda ikke har fått ut campingvogna var alternativet telt og sovepose. Kjell Gunnar har investert i ny lavvo, så vi testet den.

Lavvoen er beregnet for 5-7 personer, men da må man være veldig gode venner. Det er uansett rikelig med plass for to.



Det ble bare noen få kast på fredagskvelden, mest bare for å fukte snøret. Men det var en ørret oppe og viste seg fram, så det var jo litt håp for neste dag. Været var nydelig, kanskje egentlig litt for godt for sjørretfiske i havet, da det gjerne er en fordel med litt vind og bølger. Så da fyrte vi heller opp bål og laget mat. Kveldsmaten ble hvalkjøtt stekt på stormkjøkkenet med kokte grønnsaker og fløtesaus, nydelig mat.



Kvelden var kald, klokken 22 viste termometeret -6 grader. Jeg hadde tatt med en porsjon tørket saltkjøtt som jeg hadde lagt i vann på kvelden for å ha til frokost, og det var stivfrosset på morgenen. Men jeg sov som en stein, faktisk helt fra midnatt til klokka 10 på formiddagen. Da var faktisk Kjell Gunnar stått opp. Det må være første gangen jeg har sovet lenger enn ham. Han har et sovehjerte jeg ikke har sett maken til. Til frokost ble det varmet en boks med erter, kjøtt og flesk, der jeg tilsatte det saltkjøttet jeg hadde vannet ut. Det var helt knall, og holdt meg mett langt utpå dagen.

Fisket var derimot ikke noe å skryte av. Vi så en og annen fin fisk på godt over kiloen som var oppe og slo, men det var ingen som fikk noe annet enn småsei. Tilsammen var vi 5-6 stykker som var der og fisket, og to av dem var borti sjøørret som var rundt kiloet, men begge slo seg av. Jeg prøvde mye forskjellig av streamere, rekeimitasjoner og andre attraktorfluer, men ørreten tok ikke. I kveldinga fikk jeg faktisk ei lita sild.



Men det fristet ikke med steiksild, så den slapp jeg ut igjen. Ingen av seiene vi fikk var såpass at vi gadd å skjære filet og steike heller, det var egentlig plan B. Så da ble det pølser ved bålet i stedet. Kvelden var ikke så kald som dagen før. Det var frost, men det var tydelig at mildværet var på vei. Sov igjen som en stein hele natta, og til frokost ble det kokt kjøttsuppe, også den med en porsjon tørket saltkjøtt.

Vi fisket fra utpå formiddagen til i 16-tida, da pakket vi sammen. Også den dagen så vi endel fin fisk som var oppe og viste seg, men det var ikke noe som ville ta i. De lokale sier at det står enda mye fisk under isen innerst i fjorden og beiter på småreker, rogn o.l., slik at når den slipper skal det bli mer fisk her på denne plassen. Da stiger nok havtemperaturen noen grader, og da skal det bli mer fart i fisken og. Det blir nok en tur til når vi kommer litt ut i mai, men da er marka så våt at jeg tror jeg tar campingvogna med meg. Og kanskje min lille datter skal få bli med en tur. Det var i alle fall en herlig tur, og allerede i påska blir det en til. Da blir det opp i fjellet med teltet, der vi skal isfiske etter røye. Isen der er enda tjukk, og værmeldinga viser at det skal bli mye nattefrost, så isen holder seg nok godt fram til da.

Overnatting og isfiske.

I helgen gikk turen til Vesterålen. Planen var opprinnelig å gå opp i det fjellvannet jeg var i flere ganger forrige sommer og høst, men det var så mye snø at vi ombestemte oss. Å grynne i over halv meter snø med tunge sekker på ryggen uten verken truger eller ski hadde nok blitt i tyngste laget.

Litt av grunnen til at vi håpet å komme oss opp dit er ikke bare at det er fin fisk i vannet, men på kalde vinterdager er det en fordel å komme seg litt opp i høyden. Kald luft synker, og det er mye kaldere nede på flatmark og i daler enn det er litt oppi høyden.

Plan B ble Reinsnesdalen. Dette var egentlig det motsatte av det vi var ute etter, men vi valgte den plassen fordi det var relativt kort å gå, og også mye skog i området, slik at vi lett fikk tak i bålved. Vi gikk innover i 4-tiden på lørdag, og da vi kom omtrent halvveis på vannet gikk vi opp en skogsvei som gikk opp gjennom et plantefelt, slik at vi allikevel kom oss noen titalls høydemeter opp fra vannet. Der fant vi en fin plass der vi kunne ha bål, og det var flatt og fint for å ligge.



Jeg skar granbar som jeg la oppå området jeg planerte, dette både for å gjøre det litt mykere og for å få litt luft mellom snøen og liggeunderlaget. Når man ligger ute er kuldegjennomslag gjennom underlaget det som kan ødelegge nattesøvnen. Jeg hadde tatt med meg min kjære lille gapahuk på denne turen, ganske enkelt for å kunne skjerme meg dersom det kom et lite vinddrag. Jeg lukket bare frontduken halvveis igjen, ellers hadde det blitt veldig mye kondens.

Men det viktigste når man er ute på denne tiden av året er bålet. Det var ikke så lett å finne god bålved, trærne i nærheten var uforskammede friske. Men vi fant litt død gran og selje, samt noe halvrå bjørk, og det tok faktisk et par timer før vi fikk nok globase i bålet og det fatnet ordentlig. Etter å ha gått noen turer vel en kilometer unna leirplassen fant vi noe dau furu og osp, og det brenner som bare juling, så da var vi berget. Så da ble det tradisjonen tro pølser til kvelds.



Det ble bare kaldere og kaldere utover kvelden, og det kom et lite drag nedover lia. Det var et par ganger at jeg måtte reise meg for å gå å sanke ved bare for å få opp varmen igjen. Jeg tror ikke jeg lyver om jeg hevder det var rundt -15 på det kaldeste, men det var et sted jeg ikke frøs, og det var på føttene.

Disse heter Baffin Base Camp Boots, og er som en syntetisk verson av luggene vi hadde da vi var barn. Disse skal ikke brukes utenpå sko, de skal brukes med kun ullester og sokker under. De er utrolig lette og gode å ha på beina, men holder varmen veldig godt. Og som sagt så var det veldig kaldt. Jeg kledde dem på meg med en gang vi var ferdige med å gjøre klar leiren, og beholdt dem på helt til vi skulle gå ned på søndag, til og med inni soveposen. Produsenten anbefaler å bruke disse når det er minusgrader ute, eller på helt tørt underlag. De er ikke vanntette. Men de holdt varmen også da vi sto i ro og fisket på isen, og termometeret i bilen viste -10 da jeg kom ned i halv fem-tiden. Disse fås hos HektaPåTur til kun kr. 399,-. Jeg gir den i alle fall terningkast seks. Bare pass på å ikke ha dem for nært bålet.

Vi tok kveld ganske nøyaktig ved midnatt. Da hadde det kommet et lite skylag, og da ble det litt mildere, selv om det nok fortsatt var rundt tosifret minus. Jeg krøp ned i posen og sovnet etter 10-15 minutter. Der sov jeg som en stein helt til kl. 9 om morgenen. Det hadde ikke vært kaldt i det hele tatt i løpet av natten. En stund etter våknet også Kjell Gunnar, sikkert pga at undertegnede hadde hogd og sagd ved til bålet. Alt vi hadde av mat og drikke var stivfrosset, med unntak av vannet jeg hadde kokt opp kvelden før og hatt på termosen slik at det skulle gå kjapt å koke morgenkaffen. Det tok derfor en god stund å varme opp frokosten, som denne gangen var en boks med erter, kjøtt og flesk. Dette er herlig turmat.

I 12-tiden hadde vi pakket ned leiren og bega oss ned mot vannet. Dette vannet huser mye smårøye, men det skal gå litt sjøørret der på høsten. Vi hadde derfor et håp om å kunne få noen fisker slik at det ble årets første måltid med sprøstekt småfisk. Og etter et lite halvminutt var første røya landet, og da nr. 2 fulgte bare få minutter etter økte jo forhåpningene kraftig.



Etter dette stilnet det av. Den var og smånappet et par ganger, men det gikk et par timer før neste havnet oppå isen. Til slutt fikk Kjell Gunnar to fisker som han generøst donerte til undertegnede, slik at det i morgen blir en liten middag av disse. Bildet er tatt med drone fra vel 50 meters høyde.



De var nok ikke mer enn mellom 50 og 150 gram, men det er uvesentlig. Det var parasitter i innvollene på alle fiskene, men ingenting i kjøttet, så da er det bare å steike i vei. For meg ser det ut som fiskandmakk, der parasittene gjerne er mindre enn når det er måsemakk. Måsemakken sitter gjerne og mer i kjøttet. Vannet er overbefolket, men det huser endel fin røye, selv om vi ikke så noe til den.

Alt i alt var det en herlig tur i et nydelig vintervær, og det var veldig godt å få bekreftet at utstyret holder mål, også i temperaturer under -10, noe vi ikke har altfor ofte her ute. Det gjør det lettere å ta løs på en ny tur om ikke så lenge.

Tilbakeblikk på året som har gått.

2016 har vært et flott år for meg på mange områder, og spesielt når det kommer til mine favoritthobbyer friluftsliv, jakt og fiske. I fjor høst tok jeg jegerprøven, og da vi ble velsignet med en nydelig høst med utrolig mye godt vær, ble det mange jaktturer på meg både i september, oktober og november. Og selv om fiske nok alltid vil stå mitt hjerte nærmest, var det å bli jeger en utrolig morsom erfaring, og ikke minst forlenget det tursesongen med et par måneder. Og til dere som ikke har prøvd det: Å komme sliten og fornøyd ned fra fjellet etter en lang dag i nydelig vær med rype i sekken, for så å tilberede den rykende fersk med god saus og godt tilbehør, det er faktisk noe av det herligste jeg har vært med på. Foreløpig er jeg bare eier av et haglgevær, men med tiden er det ikke umulig at jeg utvider arsenalet med en rifle, slik at jeg også kan jakte på flere forskjellige måter og etter flere forskjellige fugler og dyr. Her er i alle fall et lite sammendrag av mine turer i 2016.

Årets første sjøørret ble tatt 8.mars. Normalt sett slipper jeg ut fiskene på denne tiden av året, men denne blødde, så den ble årets første måltid med fersk ørret.



23-24 april hadde jeg årets første overnatting ute. Med ordentlig liggeunderlag og vinterpose var det ikke noe problem, selv om temperaturen sank godt under null på natta. I år blir det mye tidligere enn det.



I pinsa ble det som vanlig tur til Alta. Denne gangen var vi ekstremt heldig med været, i motsetning til året før da vi ble overrasket av polart lavtrykk og vannrett sludd. Nå fikk vi fisket ganske mye, og selv om vi ikke akkurat lempet fisk fikk vi endel fine fisker, og flere gode fiskemåltider.

På våren hadde jeg og jenta flere fine dagsturer sammen med en kompis og hans datter. Og hun synes det er kjempemorsomt å fiske.



I begynnelsen av juli begynte sjørøyefisket. Etter å ha prøvd i mange år på å få sjørøye på tørrflue lyktes jeg endelig. Totalt landet jeg 44 sjørøyer i år, noe som er soleklar personlig rekord. Snittvekta på sjørøya var veldig fin i år, men jeg klarte ikke å passere den magiske kilosgrensen, da den største veide 930 gram. Kanskje klarer jeg det til sommeren?



Det ble flere turer til Vesterålen denne sommeren. Her fra et lite fjellvann med kanskje den mest velsmakende fjellørreten jeg har smakt.



I slutten av juli hadde jeg en flott tur til et vann på Vestvågøy der jeg ikke hadde prøvd lykken på mange år. Det var masse ørret, og den største var 1.5 kg. I etterkant av denne turen ble det ganske så mye bråk med en av grunneierne, men det sto sin prøve. Så lenge jeg hadde fått tillatelse fra en av de andre grunneierne har jeg mitt på det tørre. Og det blir garantert en tur eller tre dit også i løpet av denne sommeren.



I slutten av august ble min datter med på telttur. Hun hadde fått sovepose og hodelykt av meg, og været var godt. Hun storkoste seg i marka hele dagen, selv om hun var litt skuffet over at hun ikke fikk fisk på sin egen stang. Hun skal få være med flere ganger nå når hun er blitt ett år større.



Å fiske med små, svarte fluer i mørket etter sjøørreter i små dammer er noe av det morsomste jeg vet. Dette er fra et lite vann på Vestvågøy i begynnelsen av september.



Å stripe en caddis eller lignende på stille vann i bekmørket er også et morsomt fiske.



I slutten av september fikk jeg også min aller første rype, faktisk på mitt første skudd. Etter det har treffprosenten falt endel, men det har blitt totalt 10 ryper så langt denne jaktsesongen. Og den er enda ikke helt over.









Totalt ble det vel et sted mellom 25 og 30 overnattinger i telt i løpet av 2016. Jeg har aldri hatt så mange, men det er også første året at jeg har hatt ordentlig liggeunderlag og også sovepose for kaldt vær. Jeg anbefaler alle som liker å ligge ute å investere i et ordentlig liggeunderlag. Kast de du har av skumgummi eller klipp dem opp til sitteunderlag, og legg litt penger i et oppblåsbart på min. 5 cm. Det trenger ikke å koste mer enn litt over tusenlappen, og da ligger du som en prest, i stedet for å ligge å irritere deg over den minste stein, kvist eller kongle som havner under underlaget. Selv på frossen jord blir det ikke kuldegjennomslag, og det blir heller ikke for varmt når det er varmt ute.

En annen sak jeg anbefaler på det sterkeste er å investere i en tarp. Min er 3x4 meter, veier 900 gram, og har barduner slik at den er lett å henge opp. Er det tørt på bakken er det ingen problem å ligge bare under den, og er det regn i lufta kan du strekke den opp foran teltet slik at du har et område der du kan sitte i ly for regnet, tørt og godt.



Dersom været blir bra blir nok årets første tur om vel 14 dager, da med hagla etter rype eller hare. Om det blir i telt, koie eller bare under duken kommer helt an på hvor det blir og hvordan været er. Jeg gleder meg allerede som en unge, og ser fram til et friluftsår med mange nye, flotte opplevelser.

 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Mikael Andersen

Mikael Andersen

43, Vestvågøy

Glad i å dra på tur i skog og mark, helst med fiskestang og/eller våpen. Jeg foretrekker å fiske i ferskvann, og bloggen ble i utgangspunktet opprettet som en ren fiskeblogg, men da jeg i ettertid også er blitt en ivrig jeger kommer den også til å omfatte jakt. De fleste turene foregår i Lofoten og Vesterålen, men av og til drar jeg utenfor dette området, og da gjerne nordover. Dette er min online minnebok og består av mine tanker og meninger, men vil andre lese og bli inspirert til friluftsliv er det bare flott. Her er mine opplevelser.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker